Resistance: Fall of Man

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har kjempet i 2. verdenskrig. Det er mange. Jeg tror jeg har befridd hvert eneste land i hele verden fra Hitlers planer, og om jeg hadde fått en femtiøring for hver nazist jeg har skutt, så kunne jeg pensjonert meg. Derfor er det ganske friskt å se at Insomniac tar det scenarioet vi kjenner så altfor godt, og krydrer det opp litt.

Vi befinner oss på 50-tallet, men trusselen er ikke nazistene denne gangen. Her skal du slakte monstre i bøtter og spann. Et virus har spredd seg over hele Asia og Europa, og de smittede ender opp med tre par øyne, lange, skarpe tenner og en hissig avtrekkerfinger. Chimera. Verden står ikke til påske - bokstavlig talt.

Du inntar skoene til U.S. Army Ranger, Sgt. Nathan Hale, og som eneste overlevende etter et Chimera-angrep må du rydde opp i denne lille misforståelsen mellom mann og zombie-monster. Resistance: Fall of Man er et slags sammenkok av Call of Duty og Half-life 2. Dessverre har denne suppa blitt utvannet.

Alle som er mer interessert i spill enn fanboyisme ser frem til å teste Playstation 3 i sin egen stue, på sin egen TV og på sitt eget anlegg. Det er jo hvordan det kjører hjemme hos deg selv som faktisk teller. Og det er høye forventninger til Sonys nye maskin. Kanskje litt urettferdig høye. Det kan imidlertid Sony delvis takke seg selv for, med den massive hypingen av egen hardware, kombinert med systematisk kritisering av konkurrerende konsoller. Sånn er det jo alltid, men jeg tror mange PS3-kjøpere burde roe forventningene et hakk eller to, ellers er jeg redd det blir mange skuffa tryner den 23. mars. Grafikkmessig er dette nemlig ganske lite imponerende. Jada, jeg vet at det bare er en lanseringstittel det er snakk om. En rettferdig sammenligning vil være Perfect Dark Zero, en tilsvarende lanseringstittel til Xbox 360. Her er Joanna Darks urgeneriske 360-debut absolutt best grafisk sett. Uten tvil. Resistance er ingen stor visuell oppvisning, så du må ikke forvente deg noe øye-snacks. Texturene er blasse, miljøene er ukarakteristiske, lyssettingen er ikke noe å juble over og størrelsen på banene er heller ikke imponerende. Dette minner mer om et lekkert PS2-spill, enn noen grafikk-demonstrasjon til verdens kraftigste spillmaskin.

Det du imidlertid kan forvente deg er en drivende historie. Handlingen er et av spillets sterkeste kort, og den trekker deg gjennom hele enspillerdelen. Helt i starten av spillet blir du smittet av chimera-viruset, men av en eller annen mystisk grunn ender du ikke opp som zombie-monster. Hvorfor ikke? Hva er det med deg som gjør deg resistant? Og det er nettopp det spørsmålet som holder deg ved kontrollen gjennom hele Resistance.

Insomniac er best kjent for sine Rachet and Clank-spill, og de er kjent for sine absurd overdimensjonerte våpen. Børsene i Resistance bærer litt preg av at det er de skyteglade guttene i Insomniac som har laget dem, men det blir likevel ikke usaklig. Våpnene er et av de mest interessante aspektene her faktisk, og etter hvert som du kommer litt utover i spillet får du leke med det ene våpnet morsommere enn det andre. En av mine favoritter var børsa som lar deg markere en fiende, slik at alle runder du fyrer av havner inne i den uheldige markerte chimeraen. Effektivt.

Resistance: Fall of Man høres kanskje umiddelbart ut som en kreativ variant av den standardiserte WWII-FPSen, men når sant skal være sagt så betyr det ikke så veldig mye om fienden snakker tysk, eller bare har lange, skarpe tenner og mange øyne. Resistance føles til syvende og sist bare som en middelmådig førstepersonsskyter. Her er det egentlig ingen store salgsargument. Det ser ikke særlig bra ut, AIen er svak, banedesignet er uinteressant og det er rett og slett bare et skuldertrekk. Dette er på ingen måte den systemselgeren som Sony kunne håpe på. Dessverre.

Joda, jeg har kjempet i 2. Verdenskrig mange ganger før, men akkurat denne krigen er ny for meg. Det er forsåvidt en hyggelig vri, men når alt kommer til alt så er ikke Resistance: Fall of Man mer enn et ok kjøp på launch.