Norsk
Gamereactor
anmeldelser
Remember Me

Remember Me

Hva får du hvis du kjører Mirror's Edge, Bioshock, Street Fighter, Inception og Blade Runner gjennom en blender? En velsmakende Remember Me-smoothie...

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Året er 2084. Stedet er Neo-Paris, et tilsynelatende utopisk samfunn. En organisasjon ved navn Memorize har digitalisert og monopolisert minner. Alle har hjerneimplantater, kalt Sensen, som tillater deling, sletting og overvåking av minner. Alt kan deles på et øyeblikk (minner om et visst sosialt medium, eller hva?) Men det som kan deles kan også stjeles, og misbrukes.

Du er en minnejeger uten identitet. Alt du vet er at du heter Jason Bourne, eh, jeg mener Nilin, og at Memorize er de slemme. De har stjålet minnene dine fordi de er redd for deg, redd for evnene dine. For det har den ansiktsløse stemmen i hodet ditt fortalt deg. Den kaller seg Edge, og er din reiseguide på veien inn til minnene dine, inn til hjertet av Memorize, der alle minner lagres. Der inne lærer du hvem du er, og hvordan det hele henger sammen.

Spillet fra franske Dontnod (forørvig et palindrom, for de som bryr seg om sånt) er en god blanding av de flest spillsjangre. Man kan klatre som en persisk prins, hoppe, løpe og utføre luftakrobatikk som en hemmelig kurér i et dystopisk fremtidsamfunn, sparke og slå fra seg som en kinesisk heltinne og manipulere objekter med et hendig holoverktøy som en viss romkommandør.

Remember Me
Dette er en annonse:

Dontnod har latt seg inspirere av mye, men likevel greid å holde det friskt og interessant. Mye av spillets originalitet stammer fra muligheten man har til å tukle med folks minner, noe som er et utrolig kult konsept. Man kan gå inn i hjernen deres via det såkalte SenSen-implantatet, og forandre på hendelser og tanker, forandre på hvem de er.

Nilin er en kul figur, som i tillegg er meget godt animert. Noen av bevegelsene hennes er skremmende naturtro, bare følg med når hun går ned en trapp! Ansiktet hennes er heldigvis uttrykksfullt nok til at man tror på følelsene det prøver å formidle. Jeg sier heldigvis fordi det er der mye av drivkraften i spillet ligger Hun er sterk, fleksibel og tøff som toget, langer ut med bein og armer i de villeste kombinasjoner, og er rask nok til å smette unna kuler uten å bli det minste andpusten. Men hun er også forvirret, sårbar og alene i en verden hun ikke husker, tvunget til å stole på mennesker hun ikke kjenner, men som påstår at de kjenner henne. Hun ser seg nødt til å kjempe for en sak hun ikke er sikker på om hun kan stå for. Hun følger Edges ordre, men er usikker på om det er riktig, usikker på om målet faktisk helliger middelet. Edge lover at han kan få minnene hennes tilbake, men han sier ingenting om prisen hun er nødt til å betale for dem. Ingenting er gratis, spesielt ikke det å følge ordrene til en ansiktsløs stemme som hevder at den kun vil det beste for deg.

Remember Me

Spillet er utrolig pent. Det er mye hvite sterile flater, med blå og oransje lys og markeringer, men det er også mange skitne ruiner i brunt, grønt og mørkeblått med neonlys i rosa, gult og lilla. Stilistisk kunne Remember Me vært kjærlighetsbarnet til Portal og Tron. Nesten alt du ser, som ikke er bygninger og mennesker, er holografisk, eller augmented reality. Takket være hjerneimplantatet ditt kan du se beskjeder, skilt og objekter som egentlig ikke eksisterer. Hva er det som er virkelig? Sånn egentlig? Det er et spørsmål som dukker opp ganske ofte i løpet av Remember Me.

Dette er en annonse:

Omgivelsene er spennende og varierte, og ikke minst gjenkjennelige. Spillet er satt i Paris, og det føles virkelig ut som et futuristisk Paris, selv om alle du støter på enten har perfekt britisk eller amerikansk aksent. Du får se slummen, du får se innsiden av fengselet la Bastille og du får se området der de rike og privilegerte bor. Det kule er at du får se en del av de samme stedene både før og etter du har hjulpet motstandsbevegelsen med å nå målene sine. Det er ikke alltid et pent syn. I første halvdelen av spillet er byen full av mennesker, den er levende og energisk. I andre halvdel er den folketom. Alt som er igjen er robotene og androidene som fortsetter med arbeidet sitt, og mutantene som lurer i mørket.

Remember Me

To knapper utgjør kampsystemet i spillet, men disse to knappene kan kombineres i det uendelige. Du kan hele tiden tilpasse knappekombinasjonene etter spillestilen og strategien din. Du har vanlige angrep som bare gjør skade, men du får også Regen, Cooldown og Chain-angrep. Disse kommer godt med etter hvert som du støter på nye fiender, spesielt når det kommer en tulling som gjør at du tar skade hver gang du angriper ham. Da er det Regen og Chain for alle penga!

I tillegg lærer du etter hvert diverse spesialangrep, og du får et slags skytevåpen, kalt The Spammer, som overbelaster fiendens SenSen med spam. Du kan også bruke den til å åpne låste dører og styre diverse maskineri. Både spammeren og spesialangrepene foregår i den holografiske virkeligheten. Tredjepersonsperspektivet og sanntidsfeedback fra knappene gjør at du som regel har god oversikt over hva du gjør.

Historien er engasjerende, men ikke så dyp og slagkraftig som jeg håpet på da jeg spilte den tidlige koden. En hovedfigur med hukommelsestap som må finne identiteten sin er jo ikke akkurat noe nytt, og det blir dermed vanskeligere å gjøre resten av historien superduperoriginal. Noen av de hemmelige identitetene er litt for forutsigbare, en av de er bare helt absurd og noen av avsløringene av hva som egentlig foregår er litt tamme.

Remember Me

Tukling med folks hjerner kan potensielt skade dem og gjøre dem til mentalt ustabile monstre, sier du? Nei, nå tuller du fælt. Du mener altså at i feil hender kan denne teknologien brukes til å eksperimentere på fanger, som om La Bastille i Neo-Paris skulle vært Auschwitz i Nazi-Tyskland? Ha, finnes ingen gale hender her, bare riktige hender som vil det beste for menneskeheten. Dette er jo tross alt en utopi!

Jeg ble aldri så grepet, eller rørt, som jeg trodde jeg skulle bli. Hele grunnen til at Memorize og SenSen-teknologien blir til er litt sånn: Var det alt? Seriøst? Du kødder med hjernene til uskyldige mennesker og skaper et overvåkningssamfunn a la 1984 for det der? Du kunne jo, jeg vet ikke, lært deg å leve med det, kanskje? Og det er skuffende at jeg ikke blir mer emosjonelt engasjert, for det var der mye av potensialet til spillet lå. Det lå an til å bli en mye større, tankevekkende opplevelse, men et eller annet sted svikter det. Det har en sympatisk karakter som jeg føler med, som jeg gjerne vil hjelpe, som jeg liker. Det har et spennende premiss og konsept. Det har drama, det har forviklinger, det har tragedier. Det har et jævlig spennende tema. Det virker bare som om Dontnod ikke har turt å satse, ikke fullt og helt, men stykkevis og delt. For et spill som handler så mye om minner og følelser, handler det overraskende lite om minner og følelser. Jeg skulle gjerne ønske man fikk manipulere minner litt mer, utforske sjelens irrganger litt mer, føle konsekvensene litt mer og slåss litt mindre. Slåssingen er kun viktig for å understreke Nilins kamp med alt det ukjente, og burde ikke være hovedattraksjonen. I dette spillet burde slåsskampene ha en følelsesmessig innvirkning på meg og Nilin, det burde ikke være noe man gjør bare fordi man må. Men de gangene Dontnod virkelig får det til, når de får alt til å klaffe, da er det virkelig...tårer-i-øynene-klump-i-halsen-nydelig!

Remember Me

I tillegg til manglende følelsesmessig påvirkning lider spillet av et par andre skjønnhetsfeil. Her kommer en rimelig utfyllende liste: Noen ganger slår kameraet seg litt vrangt, og oftere enn jeg skulle ønske virker det ikke som om spillet skjønner at man prøver seg på en kombo, og ikke bare trykker helt tilfeldig på knappene. Dette var noe irriterende, og gjorde at jeg som regel brukte den raskeste og enkleste kombinasjonen, og ignorerte de mer kompliserte og kraftfulle kombinasjonene.

Slåsskampene er til tider fryktelig repetitive, spesielt bosskampene.
Noen av fiendene er stokk dumme, av typen stå i ring og angripe en og en. De roper at de må samarbeide, men gjør det aldri. Alle fiendene, det være seg en Leaper eller S.A.B.R.E Heavy Force, er omtrent like vanskelige, og du får samme mengde PMP når du overvinner dem. Det eneste som endrer seg er antallet og sammensetningen av fiendetyper.

Remember Me

Takket være SenSen-teknologien får du også forvarsel hver gang en fiende har tenkt å angripe, så du enkelt kan hoppe unna. Hvis du ønsker en real utfordring bør du derfor spille på høyeste vanskelighetsgrad. Fiendene og bossene har som regel bare en tre-fire replikker i repertoaret sitt, og gjentar disse hele tiden. Forbered deg på å høre "I need to reboot," og "I'm bugging out!" omtrent én million ganger i løpet av spillet.

Nilins ansikt er utrolig bra animert, men det virker som om Dontnod ikke har orket å legge like mye arbeid i de andre karakterene. De fleste ser ut som om de har Botox i hele området mellom leppa og øynene, og har fått transplantert de døde øynene til Kristen Stewart.

Det er generelt veldig få karakterer i spillet. Du snakker med medhjelperne dine maks to ganger og så ser du ikke mer til dem. Det eneste konstante er Edge, og han er...vel, det får du finne ut av selv. De fleste bossene er veldig lite tilstede i spillet i forkant av bosskampen, noe som igjen påvirker motivasjonen og den følelsesmessige innvirkningen.

Remember Me

Musikken i spillet er komponert av en fyr i alvorlig mental ubalanse. Til tider er musikken skjør og subtil og bygger opp under den sårbare stemningen. Til tider er den hentet ut av en tysk undergrunns-teknoklubb hvor menn i små gullshortser står og gnikker isopor på vindusrutene.

Spillet er bra, glimtvis fantastisk, bare ikke så bra som det kunne ha vært. Så mye potensial, så mange irriterende småfeil som ødelegger for helhetsinntrykket (og toppkarakter)! Men ikke la deg avskrekke, hver gang jeg avsluttet spillet, gledet jeg meg til jeg kunne spille mer. Det er slettes ikke dårlig!

08 Gamereactor Norge
8 / 10
+
Visuelt vakkert, bra animasjon, kul gjennomføring av et vanskelig konsept, troverdig hovedperson.
-
Vanskelige kameravinkler, til tider treg respons i kamper, veldig begrenset og lite interaktiv verden, få valgmuligheter, vi får ikke vite hva som skjer med Olga.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Medlemsanmeldelser

  • projecthammer
    Tredjepersons actioneventyr, vakre omgivelser og stilige kampsekvenser, jeg trodde at dette ville bli spillet jeg hadde ventet på. I den tette... 6/10

Relaterte tekster

Remember MeScore

Remember Me

ANMELDELSE. Skrevet av Suzanne Berget

Hva får du hvis du kjører Mirror's Edge, Bioshock, Street Fighter, Inception og Blade Runner gjennom en blender? En velsmakende Remember Me-smoothie...

7
Remember Me-skaperen slår seg konkurs

Remember Me-skaperen slår seg konkurs

NYHET. Skrevet av Tor Erik Dahl

Det var altfor få som fikk oppleve den franske utvikleren Dontnods underholdende actioneventyr Remember Me i fjor, og nå kan Gamasutra melde at utvikleren har slått seg...

6
Remember Me

Remember Me

FORSPILL. Skrevet av Suzanne Berget

Suzanne har satt seg ned med en forsmak på Dontnod og Capcoms lovende actionspill. Dette er alt hun husker fra prøvespillingen...

5
Mer sci-fi i ny Remeber Me-trailer

Mer sci-fi i ny Remeber Me-trailer

NYHET. Skrevet av Kristian Nymoen

Capcom har sendt ut en ny trailer fra Dontnods kommende science fiction-eventyr Remember Me, som slippes på dagen om to måneder til PC, Xbox 360 og Playstation 3.

5
Fersk Remember Me-trailer

Fersk Remember Me-trailer

NYHET. Skrevet av Morten Bækkelund

Capcom overrasket alle da de viste frem Remember Me på Gamescom-messen i fjor. Nå har Cyberpunk-spillet fått lanseringsdatoen sin.



Loading next content