Redaksjonens Lørdagshjørne: Uke 25, 2021

Final Fantasy XIV

Jeg har spilt Final Fantasy XIV den siste tiden. Et spill jeg som rappkjeftet blogganmelder en gang ga en skikkelig lusing, uten at jeg kan huske hvorfor. Det var da rart, tenkte jeg, i det jeg lastet spillet ned. Hvordan kunne jeg glemme noe som fikk hvilepulsen opp i samme sjikt som hos en avslappet seriemorder? Så startet spillet, og jeg tok innover meg det kaleidoskopiske vanviddet som var spillet visuelle stilart. «Ah,» utbrøt jeg. «Kanskje det var derfor.»
Final Fantasy-serien har de siste årene gjort markante endringer i nettopp art direction, og kanskje var det på høy tid også. Jeg likte faktisk hva de gikk for i Final Fantasy XV, boybandfakter til tross, og kanskje vil jeg like Stranger of Paradise også? Derfor ble jeg litt snurt da jeg så Kotaku slippe en noe smålig spalte hvor de hakket på den malplasserte hovedpersonens jeans og t-skjorte - mest fordi sånt noe er min oppgave!

For det er ikke slik at serien er fremmed for absurditet, men det har klart det på en måte som ikke fremstår som for absurd. Final Fantasy IX - og XII når jeg tenker meg om - var verdener sydd sammen av flerfoldige skikkelser. Folk kom i alle tenkelige fasonger og farger, med snabel, rottefjes eller meterlang tunge, som den største selvfølgelighet. Ingen spørsmål. Dette er hva de gjør, og slik er de. Move on.

Jeg mistenker at karakterdesignet i FFXIV er basert på de samme symmetriske prinsippene som inngår i å lage tveeggede sverd. Hver bidige skapning under solen, være seg høy, kort eller katt, kunne blitt dyttet inn i en Calvin Klein-reklame satt til Hakkebakkeskogen, men spesielt artig blir det ikke før man møter en lystig bareier, som med tjukk engelsk bygdedialekt ser ut som om han kunne lagt opp forretningen når som helst og solgt hudprodukter. Men igjen, jeg har spilt hele veien opp til level 35, og til et MMO å være - på konsoll, ikke mindre - klarer det likevel å holde oppmerksomheten min. Kanskje er det verdt tiden din også?

Xbox Series X og Elite Dangerous

Så var den da her i hjemmet, Xbox Series X. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor jeg kjøpte den. Jeg venter fremdeles på at den glorifiserte ringpermen av en PS5 skal gi noen real avkastning, og foruten Microsoft Flight Simulator og det neste Hellblade-spillet er det ingenting som er så pressende at dette var nødvendig. Det første jeg gjorde var selvsagt å laste ned Banjo-Kazooie og Banjo-Tooie, men jeg tenkte at en ny konsoll trenger mer enn verdens beste spill OG Banjo-Kazooie, så da ble det Elite Dangerous. Men før vi kommer dit - litt drøsing om håndkontrollen.

Nå kommer jeg fra det spennende forholdet som er DualSense-kontrollens mektige lem, så kanskje er det ikke så rart at Xbox-kontrollen, med sitt nedbetalte huslån og sikre økonomi, føles veldig lett i hendene, men samtidig føles den også litt ''billig,'' hvis det gir mening? En ting er nå at den føles lett, men plastikken kjennes veldig Fischer Price-aktig ut, som om hele greia ville gått i stykker hvis jeg mistet den i gulvet. Korrespondenter over Twitter kunne meddele at kontrollen tåler en trøkk, så det er jo gode nyheter. Ikke mindre enn fire måneder gikk før DualSense-kontrollen begynte å drifte, og da har disse to det til felles ved at minst én ting ved dem er billig.

Men ja, Elite Dangerous. Det har gått noen år siden sist jeg spilte, og la inn et opprørende antall timer i å utelukkende kjøre romlangtransport. Om ikke annet fordi det å havne i romkamp med mer enn to fiender var en oppgave så håpløs at jeg like gjerne kunne styrte inn i nærmeste sol for å fremskynde prosessen. Siden den gang har spillet fått både oppdateringer og utvidelser, så hvordan holder det mål i det magiske fremtidsåret 2021?

Gitt at dette er en space-sim så dedikert til rollen at det kreves tre knappekombinasjoner for å løse ut koppholderen, er det en gledelig nyhet at selve spillingen har blitt mindre komplisert. Dette innså jeg ikke før jeg hadde dratt frem Razer-kontrollen, og til min forferdelse så at jeg ikke trengte de femti ekstra knappene den stilte med. At det går an! Det neste blir vel at jeg ikke lenger behøver å manuelt lande skipet mitt i spillets millioner av identiske hangarer? Eller delta i den mer kunst-enn-vitenskap-prosessen som er å trekke skipet ut av supercruise i det du nærmer deg en romstasjon eller planet? Jo, slik er det visst.

Elite Dangerous var et spill som jeg først opplevde å være en fjern overklassebritisk farsfigur, i at det stilte en del urimelige krav. Nå som hele prosessen er mer strømlinjeformet og spillervennlig uten å miste sitt opprinnelige særpreg, har det kanskje aldri vært et bedre tidspunkt å sjekke det ut, minst av alt siden det er å finne på Game Pass. Elite Dangerous får åtte emosjonelt belastede familiemedlemmer ut av ti.