Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Gamereactor
artikler

Redaksjonens Lørdagshjørne: Uke 21, 2021

Groundhog Day i verdensrommet, dinosaurmoro og en spillrelatert bok. Dette er noe av det Ingar pusler med for tiden.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Helgefreden har igjen senket seg over det ganske land, men her i Oslo er det ikke særlig fredelig. Vi har endelig åpnet dørene på gløtt igjen, og etter et halvt år kan vi igjen gjøre aktiviteter utenfor husets fire vegger. Jeg er en forholdsvis introvert mann som trives best hjemme, men du verden så herlig det skal bli å gå på kino og spise ramen igjen!

Monsterkamp mellom Godzilla og Kong etterfulgt av japanske nudler må imidlertid vente litt til. Det er også eksamenssesong, og siden mitt daglige virke er innenfor studieadministrasjon i høyere utdanningssektor betyr det ekstra lange arbeidsdager med mindre spilletid enn normalt. Jeg har likevel klart å snike inn et par timer her og der med spill, bøker og TV, så la oss ta en gjennomgang.

Redaksjonens Lørdagshjørne: Uke 21, 2021

Yoshi's Island

Dette er en annonse:

Forrige gang jeg hadde ansvar for lørdagshjørnet fortalte jeg litt om retrogruppen jeg leder der vi spiller gamle spill sammen og samtaler om dem underveis og i etterkant. Sist gang spilte vi Portal og Portal 2, og nå er Yoshi's Island neste spill ut.

Til tross for å være oppfostret på Nintendo og Mario-titler har Yoshi's Island gått meg litt forbi. Jeg har vært klar over at spillet finnes og likt stilen, men det har aldri blitt til at jeg har spilt det i sin helhet. Selv ikke en versjon til Game Boy Advance eller tilgang via SNES Online-biblioteket på Switch har liksom klart å sparke meg i gang. Nettopp derfor er det godt å ha et sosialt påskudd som kan fungere som en ytre motivator, og nå er målet å fullføre Yoshi's Island fra start til slutt. Siden anledningen byr seg spiller jeg like gjerne den japanske versjonen jeg har tilgjengelig på Super Famicom på CRT-en som står i hjørnet i stua. Switch-versjonen hadde nok vært mer praktisk, men det er noe eget med den autentiske opplevelsen når man først har muligheten.

At jeg ikke har fått med meg denne perlen før er en gåte, for dette er bare kos og moro fra start til slutt. Vi snakker om solid plattformmoro som bare Nintendo kan levere, innpakket i en ekstremt fargerik og søt drakt som er ekstremt imponerende for sin tid. Mindre imponert blir jeg ikke når jeg ser roterende gjenstander eller fiender som vokser og krymper i sanntid, effekter som var mulige å få til takket være Super FX2-chippen. Her snakker vi imponerende kunstig 3D til å være et 2D-spill. Musikken er Koji Kondo-kvalitet av ypperste klasse, og jeg nynner stadig vekk på sangene fra spillet mens jeg lager middag. Babygråten er akkurat så irriterende den skal være og får deg umiddelbart til å løpe etter Mario igjen slik at han holder kjeft, noe som er et eksempel på svært god lyddesign når man tenker over det. Spillet forteller deg aldri at du må plukke opp igjen Baby Mario, men gråtingen gjør at instinktet kicker inn.

Redaksjonens Lørdagshjørne: Uke 21, 2021
Dette er en annonse:

Nier Replicant

Nier: Automata var et spill som tok mye tid før det løsnet for meg, men da det først skjedde var jeg ikke i tvil om at dette var noe av det beste jeg hadde spilt i hele tiåret. Jeg har derfor alltid hatt lyst å gå tilbake til det første Nier på PlayStation 3, men takket være Nier Replicant kan jeg oppleve Nier-røttene i langt bedre drakt.

Jeg må likevel innrømme at selv med forbedret presentasjon og mer velpolerte spillmekanikker enn originalen sliter jeg med å få det samme forholdet til Nier Replicant som Nier: Automata. Når Nier Replicant treffer riktig er det ekstremt minneverdig, og den helhetlige stemningen i spillet er av en særegen art som bare Yoko Taro og hans medarbeidere er i stand til å mane frem med sin kreative galskap. Samtidig føler jeg visse ting i plottet enten blir for lite forklart eller skaper noen plotthull som selv ikke den ekstra avslutningen i spillet er i stand til å lappe sammen. Ikke sitter jeg igjen med en tilnærmet eksistensiell krise heller etter spillet, noe jeg nesten hadde forventet etter Nier: Automata. I tillegg er sideoppdragene i spillet gørr kjedelige, og selv med den grafiske poleringen føler jeg spillet kunne sett enda bedre ut enn det gjør.

Det er imidlertid én faktor der spillet treffer blink, og det er den stemningsfulle og unike musikken til Keiichi Okabe. Square Enix pleier normalt å spille inn musikken på nytt til alle sine oppussede spill og nyverjsoner, noe som ikke alltid har gitt et godt resultat (jeg trakk faktisk HD-versjonen av Final Fantasy X/X-2 for nettopp dette i sin tid). Med Nier Replicant skjer heldigvis det motsatte. Her får man en nyinnspilling som overgår originalen, og vi skal ikke lenger enn til åpningssekvensen eller Song of the Ancients før jeg kjenner melankolien og sårbarheten setter sitt dystre preg på spillopplevelsen. Slike opplevelser er det jeg higer etter i spill, og da tåler jeg litt repetisjon og narrative svakheter.

Dette er en annonse:
Redaksjonens Lørdagshjørne: Uke 21, 2021

Returnal

Det er nesten fælt å si det, men min PlayStation 5 har blitt skremmende lite brukt etter at den ble kjøpt inn ved lansering. Med dedikerte og eksklusive titler blir det nok en endring på dette, og Returnal er et knakende godt eksempel på hva vi PS5-eiere har i vente i årene som kommer.

Returnal er det man får når finske Housemarque tar sin forkjærlighet for bullet hell-sjangeren og blander den med like doser av Metroid Prime, H. G. Giger-estetikk, Groundhog Day og Hades, før man mikser skuespillerne Tilda Swindon og Gwendoline Christie sammen til en spennende hovedrollefigur. Resultatet skuffer ikke, og den stadige utforskingen i Returnal skaper en ekstremt givende loop der man hele tiden prøver å komme et lite hakk videre i neste runde. Den eminente 3D-lyden og kontrollsystemet må heller ikke glemmes.

Det er imidlertid én hake ved det hele: tekniske bugs. Etter en forholdsvis fremgangsrik første spilledag skulle jeg avslutte konsollen, men opplevde at alt låste seg og at jeg dermed måtte kjøre en tvangsavslutning av konsollen. Resultatet var at konsollen slettet hele lagringsfilen, og dermed måtte jeg begynne hele spillet fra scratch igjen. Det var naturligvis frustrerende, men har man først blitt vant til spillet merket jeg at det går forholdsvis raskt ved en ny gjennomspilling. Problemene har imidlertid ikke stoppet der, for jeg har også opplevd å falle gjennom hele brettet etter å ha hoppet over en kort filmsekvens. Jeg overlevde heldigvis fadesen, men slike problemer er definitivt med på å sette en demper på en ellers herlig spillopplevelse.

Redaksjonens Lørdagshjørne: Uke 21, 2021

Uncharted: The Nathan Drake Collection

Uncharted-spillene har vært en trofast del av PlayStation-biblioteket mitt helt siden jeg fikk meg en PlayStation 3 i studietiden. Jeg har derimot en bedre halvdel som aldri har spilt spillene, men etter å ha spilt It Takes Two sammen ble hun gira på å spille mer sammen på PlayStation 5 (håndkontrolleren har falt i smak hos henne). Forslaget om Uncharted ble godkjent, og nå er vi godt i gang med jakten på El Dorado.

Nå er riktignok Uncharted-spillene enspillerspill, men det er noe koselig med å dele på en håndkontroll og spillopplevelse også. Selv sitter jeg for det meste og ser på, men kan komme med noen råd og tips underveis når det er etterspurt. Jeg får også ansvaret for vannjet-nivåene i det første spillet, som er så frustrerende at jeg hadde fortrengt dem. Å dele på Uncharted-opplevelsen på den måten kan varmt anbefales, og ikke minst skaper det noen morsomme opplevelser iblant - som den gangen madammen sprang til en blinkende granat i stedet for bort fra den, fordi hun er så vant med blinkende loot fra MMO-spill at hun trodde det var en skatt hun måtte plukke opp før det var for sent. «Ooh, shiny! BOOM!» Det blir mye latter av sånt fra oss begge.

Redaksjonens Lørdagshjørne: Uke 21, 2021

The Loudest Voice

Lange arbeidsdager gjør at det noen ganger bare er godt å være en passiv TV-titter iblant. Jeg er for tiden i gang med Castlevania sesong 4, men har fortsatt litt igjen og venter med inntrykkene til jeg er ferdig med serien. En serie jeg derimot har blitt ferdig med er The Loudest Voice fra 2019.

Russell Crowe spiller hovedrollens om Roger Ailes, grunnleggeren og de facto-lederen av Fox News fra grunnleggelsen i 1996 til han måtte gå av i 2016 som følger av avsløringer om giftig arbeidskultur og seksuelle overgrep. Filmen Bombshell dekker noe av den samme historien, men av de to er det ingen tvil om at The Loudest Voice kommer best ut. TV-serien har naturligvis fordelen med å kunne fortelle historien bedre over lengre tid, men først og fremst skyldes seriens suksess at Crowe eier roller som Ailes. Her kommer man under huden på en maktsyk og paranoid mann som ikke går av veien for å ta i bruk alle midler for å få opp seertallene og skape en suksess, uavhengig av om suksessen skapes på korrekt og etisk riktig grunnlag eller ei. Dette er en klar serieanbefaling fra min side, ikke minst fordi dette viser hvordan Fox News' slagord om «Fair and balanced» er så langt unna sannheten man finner bak kulissene.

Redaksjonens Lørdagshjørne: Uke 21, 2021

Sid Meier's Memoir! A Life in Computer Games

Sid Meier er en av bautaene innenfor vestlig spillhistorie, og har med titler som Pirates, Railroad Tycoon, Civilization og Alpha Centauri vært en av de ledende spillskaperne innen PC-spill. Nå har mannen samlet sin historie mellom to permer, og resultatet er akkurat som man forventer av noe med Sid Meier-navnet påklistret: Informativt, underholdende og med et aldri så lite glimt i øyet.

Boka Sid Meier's Memoir! A Life in Computer Games tar for seg absolutt alle spill Meier har vært med på å skape, både de som ble lansert og de som ble skrotet. Det hele fortelles informativt og med mange finurlige detaljer, men boka er samtidig både enkel og morsom å lese. Dette er spillhistorie som varmt kan anbefales, både i solveggen på verandaen og på sengekanten før leggetid.

Det var alt for denne gangen. God helg, og til dere andre i Oslo: Nyt friheten med måte, så slipper vi et nytt halvt år med nedstengning!



Loading next content