Norsk
Gamereactor
artikler

Redaksjonens Lørdagshjørne: Uke 17, 2020

Med dårlig rygg kommer dødtid, hans fortreffelige kone og forretningspartner. Dette er hva Kristian har brukt den siste tiden på.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Her i gården har det vært meget stille. Jeg ligger for øyeblikket hjemme med en under gjennomsnittet fungerende rygg, og med vond rygg kommer dødtid, hans fortreffelige kone og forretningspartner. Det har hovedsakelig gått i to ting, Final Fantasy VII: Remake og Dark Souls om en annen for å vaske ned bismaken til hverandre. Jeg har spilt disse så uavbrutt at jeg glemte middagen for tre dager siden. Men, før vi kommer så langt, en plate og en film for å varme opp.

The National - I Am Easy to Find

Redaksjonens Lørdagshjørne: Uke 17, 2020

Jeg har et svakt hjerte for den dypt melankolske musikken til The National. Det som før var sorgtung post-punk i plater som ''Alligator'' og ''Boxer,'' har med ''I Am Easy to Find'' blitt en fargerik palett av kvinnelige vokaler og svevende strykere. Platene deres har også en rar tendens til å vare lenge ved at man stadig finner nye favoritter ved gjentatte avspillinger. Det har spesielt vært tilfelle for denne plata, som slapp i fjor.

Gail Ann Dorsey, tidligere bassist og gjestevokalist for David Bowie, stiller på flere låter med et ømfintlig vemod, der den fantastiske stemmen hennes får hedersplass på åpningslåten ''You Had Your Soul With You.'' På låten ''Hairpin Turns'' går Dorsey og bandets frontmann Berningers stemmer sammen i en slags ekteskapelig oppløsning, og etter en lang tid i bandets øvingsrom så endelig den perkusjonstunge låta ''Rylan'' dagens lys. Det hele avsluttes med ''Light Years,'' en veldig forsiktig pianoballade som ebber ut i platas hjemsøkende avslutning. Om du ikke har gjort det allerede, gi denne plata et lytt, hvis du også liker å deppe, men i farger.

Dette er en annonse:

Star Wars: Rise of Skywalker.

Redaksjonens Lørdagshjørne: Uke 17, 2020

Jeg går sjelden glipp av å sparke noe mens det er nede, og har egentlig ingenting nytt eller innsiktsfullt å si om merchandise-maskineriet som er Star Wars. Enkel skadefryd har hatt meg på kanten av setet og klar til å hoppe på denne filmen så fort den kom ut på Viaplay, spesielt siden det å dra på kino ikke er en greie lenger. Ble jeg skuffet av denne filmen? Nei, det ble jeg ikke, for dette var schadenfraude-tastisk. Nå er ikke jeg noen Star Wars-fan i utgangspunktet, men etter dette kan jeg ikke se for meg at Star Wars-fans er det heller.

Dette føltes som et eneste stort rot uten mål og mening, og det var hysterisk å se det hele avslutte som det gjorde. En ting jeg lenge har lurt på er hva denne konflikten egentlig handler om? Hva er det disse folka slåss for? Ja da, på slutten av dagen er det ingen som liker å være undertrykket, men nøyaktig hva er ideologien som driver opprør mot undertrykkelse, eller enda bedre, undertrykkelse mot opprør? Det er ingen hemmelighet at George Lucas hadde fascisme som utgangspunkt når han skulle koke sammen Stormtrooperne, og likevel aner jeg ikke hva pokker de tror på. Kanskje det er et poeng å hente i at imperiets hær er en slags forlengelse av disse vagt etablerte prinsippene som driver folk som Palpatine, Vader og Kylo Ren, men går disse folka virkelig til intergalaktisk krig for retten til å furte? Kanskje er det jeg som ser dust ut, som gir penger til dette, men nei. Det gjør jeg virkelig ikke.

Dette er en annonse:

Hva som helst Soulsborne.

Redaksjonens Lørdagshjørne: Uke 17, 2020

Det være seg karantene, påske eller ræva rygg; det har aldri vært et bedre tidspunkt for å gi seg i kast med Souls-serien. Ingenting har hatt en så betydelig stayerevne på meg siden The Witcher 3, og siden februar har jeg lagt under meg hver eneste Soulsborne-tittel fra Dark Souls og oppover. Ikke fordi det er avslappende - faktisk er sjansen større for å svime av i raseri og våkne med blod over bryst, husdyr og kjøkkenutstyr - men så insisterer det ikke en hel mengde plott på deg. Du leser det rett og slett i miljøet eller i minimal flavortekst, og da er det også et svært vennlig emne for å ha en podcast eller serie i bakgrunnen. Du kommer til å slite, såpass forstår du sikkert, og hvis jeg skulle foreslått et sted å begynne ville jeg kanskje startet med Dark Souls 3, hvor det ikke føles som om karakteren din tråler gjennom sørpe som det gjør i den første. All denne frustrerte elendigheten er verdt de unike følelsene det bringer; å eksistere på trass i en verden som driter i deg, av å kjenne at hjernebarken har mistet en hengelås og at du plutselig forstår mer. Det er vanskelig å si hva, men plutselig er det ikke skummelt lengre. Universets hemmeligheter står for dør i sin slitsomt og døende misære. Dette er heretter min nye favoritt ting.

Final Fantasy VII: Remake

Redaksjonens Lørdagshjørne: Uke 17, 2020

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg var raskt ute med å erklære at jeg ikke likte den etterlengtede gjenskapningen av Final Fantasy VII. Ikke på grunn av spillmekanisk innhold eller hvorvidt Cloud sin skulderpute var skildret med rett antall skuer - jeg er faktisk ikke gæren - men fordi Tetsuya Nomura ikke kunne dy seg. Denne Cluedo-skurken Kingdom Heartset det hele over skallen med en ildrage i dagligstuen. Vi snakker sideoppdrag som ikke går noen steder, nivåer som drar på i det uendelige, for ikke å nevne den ustoppelige trangen til å kaste alt av vidd og forsiktighet ut av vinduet for å slåss mot en manifestering av følelsen som oppstår når man har helt frokostblanding i ei skål, men er tom for melk.

Lite visste jeg at dette er et spill som viser kortene sine mer under andre gjennomspilling, som Nier: Automata, og det er så utrolig kult gjort. Man ser ikke ofte slikt, spill som lefler med sin plassering i tid og omstendighetene rundt. Skjønt, hvorvidt dette vil forbli like effektivt lever og dør på at hva som skjer senere ikke går helt av hengslene i en peyote-drøm som Nomura er kjent for, eller bare legger leversvikt-diare på kildemateriale for å slåss mot Nomuras redsel for å sove med lyset av. Ærlig talt, hva er det han holder på med? Hva er hverdagen hans egentlig? Ser han på den flekkete kjøkkenkluten sin og tenker; «dette kan det bli tematikk av?» Hvem vet, bare han ikke kødder det til er jeg fornøyd.



Loading next content