Redaksjonens lørdagshjørne: Ingar T. Hauge

Forrige uke kunne Daniel gi en liten rapport om hva han har syslet med i det siste. Denne lørdagen er det Ingars tur.

Det er første lørdag etter E3, og hodet er fortsatt fullt av alle nyhetene, trailerne og de kleineste øyeblikkene (jeg ser på deg, Bethesda!). Det har vært en begivenhetsrik uke på spillfronten, med mye å se og mye å glede seg til i månedene som kommer. Noen spill glimtet med sitt fravær (hvor var Bayonetta 3?), men med annonseringen av Banjo-Kazooie som spillbare rollefigurer i Super Smash Bros. Ultimate kan jeg nesten ikke klage.

Som ansatt i studieadministrativ stilling i høyskolesektoren har siste halvdel av mai vært svært travel og slitsom. Dermed kom pinsen med en ekstra fridag som en gave fra oven. I tillegg har det også vært en uke med mye regnvær i Oslo. Heldigvis er det et gammelt ordtak som heter «Det finnes ikke dårlig vær, det finnes bare dårlige spill, filmer og dårlig internettforbindelse.» Dermed har det blitt tid til både det ene og det andre de siste dagene. Uten å somle mer følger herved en oversikt over hva jeg har spilt, sett og lest i det siste:

Spilt

Days Gone

Jeg hopper på Days Gone-toget (eller, rettere sagt, motorsykkelen) et par uker etter spillets lansering, og har brukt ledige stunder i mai til å spille den PlayStation-eksklusive postapokalyptiske blandingen av The Walking Dead og Sons of Anarchy. Jeg hadde et lite håp om at jeg skulle bli overbevist og at tvilen skulle komme spillet til gode, men da historien var gjennomspilt etter 40+ timer satt jeg bare sånn passe fornøyd tilbake. På sitt beste er Days Gone en spennende reise gjennom zombieinfiserte Oregon, og kampene mot horder av zombier (jeg nekter å kalle dem noe annet) kunne lett få opp pulsen noen hakk. Selv om historien bærer preg av en B-film eller en middelmådig TV-serie fra 90-tallet har den til tider sin sjarm. Samtidig kjenner jeg at dialogene blir veldig intetsigende i lengden, og spillet mangler det lille ekstra som skal til for å løfte det opp til å bli blant de beste i klassen. Den elendige tekniske ytelsen spillet kjører på en vanlig PS4 hjelper heller ikke på opplevelsen. Jeg har sjelden problemer med at konsollversjoner av spill ikke yter mer enn 30 bilder per sekund, så lenge dette er noenlunde stabilt. Når et spill derimot tidvis er nede i et ensifret antall bilder per sekund (hvis det ikke krasjer, for den saks skyld) kjenner jeg at jeg har bedre spill å bruke tiden min på. Bugs og glitcher er morsomt til tider det også, men Days Gone har for mange til at det føles verdt prislappen.

Draugen

Norske Red Thread Games er et studio jeg følger med interesse, ikke minst fordi jeg har hatt stor glede av spillene skrevet av Ragnar Tørnquist (som jeg fikk gleden av å intervjue i forbindelse med en forhåndstitt på The Secret World i 2011). Drømmefall Kapitler var et spill som viste litt av hva de kunne få til, selv om avslutningen ikke var like skarp som man skulle ønske. Nå har studioet nok en gang dukket opp i rampelyset med Draugen, et såkalt fjord noir (hi hi) satt til den fiksjonelle norske bygda Graavik i 1923. Hovedpersonen Edward ankommer Graavik med sin følgesvenn Lissie på jakt etter sin søster Betty, men oppdager raskt at det er ingen å finne i Graavik.

Draugen tar ikke mer enn rundt tre timer å spille, og det anbefales å ta hele spillet i én runde. Spillet både ser og låter nydelig, og Simon Poole utmerker seg med musikken i spillet. Settingen, detaljnivået og historiefortellingen er også god, men sistnevnte faller dessverre litt sammen i siste tredjedel av spillet. Da er det plutselig som om utviklerne får hastverk med å fullføre historien, og idet rulleteksten går over skjermen sitter man igjen med en følelse av at Graavik-mysteriet ikke er ordentlig besvart. Jeg er tilhenger av at historier ikke alltid skal servere alle svarene på et sølvfat, men det må gjøres riktig, noe jeg dessverre opplever Draugen ikke får til. På toppen av det hele er Lissie en av de mest plagsomme sidekicks i et spill siden Issun i Okami, og dialogen hennes føles som å se eller lese The Great Gatsby på speed. Sammenlignet med andre «walking simulators» som Gone Home og 2017-mesterverket What Remains of Edith Finch når ikke Draugen helt opp, men det skal likevel ha for forsøket.

Persona Q2: New Cinema Labyrinth

Hva? Kommer det fortsatt ut nye 3DS-spill i herrens år 2019? Det gjør det faktisk, til tross for at selv Nintendo ikke har noen flere store spill å annonsere til konsollen. Det japanske studioet Atlus nekter imidlertid å gi helt slipp på formatet og lanserte dermed Persona Q2: New Cinema Labyrinth forrige uke.

Siden det ennå ikke er avklart hvem av oss i redaksjonen som skal anmelde spillet (vi er et par kandidater på saken) skal jeg ikke si så mye om innholdet og historien i spillet. Kort fortalt er spillmekanikken basert på Atlus' dungeon crawler-serie Etrian Odyssey, mens rollefigurene er hentet fra de tre siste Persona-spillene. Å skulle dra frem en 3DS igjen føltes litt merkelig i starten, men jeg kjenner at spillet var akkurat det jeg trengte å slappe av med i pinsen etter noen intense arbeidsuker. Jeg har mange gode minner knyttet til både DS og 3DS, og kjenner at jeg er ikke helt klar for å ta farvel med dem ennå.

Fury Unleashed

Mer om det polske indiespillet som minner om en salig blanding av Dead Cells og Metal Slug-serien kan dere lese her. Kortversjonen: Det er overraskende moro og vel verdt å sjekke ut.

Sett

Både april og mai har vært innholdsrike kinomåneder, og det meste som har blitt sett på det store lerretet har jeg også skrevet om i filmseksjonen her på Gamereactor. Den siste uka har jeg sett både Godzilla II: King of the Monsters (meh) og X-Men: Dark Phoenix (helt ok), men det har også blitt tid til litt serier og film hjemme også

Chernobyl

Serien alle virker å snakke om for tiden er HBO-miniserien Chernobyl. Det er det en grunn til, for serien er enkelt og greit mesterlig gjennomført. Valget av skuespillere er utsøkt, spenningen i serien er til å ta og føle på, og miniserieformatet fungerer aldeles ypperlig for å fortelle omstendighetene rundt den tragiske ulykken i 1986. Fremfor alt er serien meget lærerik. Siden jeg er født året etter ulykken er ikke dette noe jeg husker selv, men jeg synes det er spennende å lære mer om en hendelse som har fått store betydninger for min egen samtid. Fremfor alt får serien frem hvordan katastrofens omfang forsterkes av mektige menn i lederposisjoner som er mer opptatt av nasjonens sterke fasade utad og den sterke manns urokkelighet enn å lytte til ekspertene for å redde mest mulig av natur og mennesker. Man skulle nesten tro man kunne trekke paralleller til en aktuell problemstilling i dag ...

Whiplash

En av mine favorittfilmer de siste årene er musikkfilmen Whiplash av Damien Chazelle, senere kjent for filmer som La La Land og First Man. Da det ble kjent at medskribent Odd Karsten ikke hadde sett filmen, var det bare én ting å gjøre: Invitere på filmkveld med jazz, trommer og J. K. Simmons' Oscar-belønnede skuespillerprestasjon på programmet.
Whiplash er ikke bare en film med eminent jazz og en fantastisk dynamikk mellom Miles Teller og J. K. Simmons, som når toppen i filmens avslutningsscene. Det er også en film som belyser en svært aktuell problemstilling i dagens prestasjonssamfunn: Hvor langt er man villig til å gå for å bli den beste? Er det verdt prisen man må betale? Hvor mye kan man presse andre og seg selv i jakten på den beste prestasjonen før det bikker over? Filmen kommuniserer disse spørsmålene på mesterlig vis uten å komme med noen klare svar, og det er opp til deg som seer å gruble videre etter filmen.

Lest

Etter et par måneder hvor jeg ikke har lest like mye som jeg skulle ønske har jeg hentet frem igjen min gode, gamle Kindle (pluss et par fysiske bøker og tidsskrifter). Dermed blir det et par setninger om hva jeg har lest også.

Good Omens

En av de morsomste bøkene jeg vet om er Good Omens av Terry Pratchett og Neil Gaiman. Begge to er kjent som store forfattere innenfor fantasy-humor: Pratchett er kanskje mest kjent for Discworld-serien, mens Gaiman er kjent for bøker som Stardust, American Gods og tegneserien Sandman. Sent på 80-tallet gikk de to sammen og skrev boka Good Omens, som kom ut i 1990. Siden TV-serien nå er ute på Amazon Prime har jeg begynt på en ny gjennomlesning av boka, og den er fortsatt svært underholdende. Jeg mener, en bok hvor Antikrist blir gitt til feil familie på fødestua, apokalypsen blir hakket mer kaotisk enn planlagt, og en engel og demon samarbeider om å stoppe apokalypsen fordi de egentlig trives svært godt på jorda - hva er det å ikke like?

Knife of Dreams

Da jeg gikk på videregående for mange år siden begynte jeg å lese Robert Jordans fantasy-serie The Wheel of Time, en bokserie som fortsatt har et fascinerende univers og spennende rollefigurer. I løpet av et par år pløyde jeg gjennom de elleve bøkene som var skrevet på den tiden. Etter det begynte jeg på studiene, og det ble ikke like mye tid til å lese fantasy som jeg skulle ønske. Robert Jordan døde av kreft i 2007, og det som skulle være siste boka i serien ble skrevet ferdig av Brandon Sanderson, som måtte dele originalmanuskriptet opp i tre separate bøker fordi innholdet var så massivt. Da de tre siste bøkene kom ut hadde jeg ikke tid til å begynne på dem, og nå har det gått såpass lang tid at jeg har glemt mye av innholdet i de elleve første bøkene i serien. Dermed begynte jeg på en ny gjennomgang av serien for et par år siden, noe som passer godt med tanke på at TV-serien nå endelig er under produksjon under ledelse av Amazon.

Knife of Dreams er den ellevte boka i serien, og den siste som Jordan selv rakk å skrive ferdig før han døde. The Wheel of Time-serien er kjent for å gå litt nedover i kvalitet og handling fra og med den sjette boka i serien (eventuelt den syvende, avhengig av hvem du spør), en nedgangsperiode som når sitt bunnpunkt i bok nr. 10, Crossroads of Twilight. I Knife of Dream begynner derimot Jordan endelig å finne formen igjen, og det er en lettelse å få en bok i serien hvor handlingen endelig begynner å gå fremover igjen. Med en sommerferie rett rundt hjørnet blir det spennende å lese videre og deretter begynne på det som for meg er en helt ny bok i serien.

Det var det jeg hadde å melde for denne gang. Ha en god lørdag, og husk: You're breathtaking! You're all breathtaking!