Norsk
Gamereactor
artikler

Redaksjonens Lørdagshjørne: Horizon, Nintendo-kos og mer

Hva har Horizon, Metroid, Star Trek og ei bok om bergensere til felles? Alle inngår på lista over Ingars aktiviteter de siste ukene. Velkommen til lørdagshjørnet!

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Hei sveis! Påskeferien er gjennomført, usunne mengder med godteri er inntatt og hverdagen er atter en gang tilbake over oss. Vårsola varmer oss og hjelper til i forberedelser til eksamen, 17. mai og alt annet som hører våren til, men det skal ikke hindre oss fra å trekke inn for litt spill, film og annen moro. Til det er backloggen fra de første spillmånedene altfor lang.

Redaksjonens Lørdagshjørne: Horizon, Nintendo-kos og mer
"EAGLE!"

Spilt

Horizon Forbidden West

Ett av spillene jeg har gledet meg mest til i 2022 er Horizon Forbidden West. Jeg elsket forgjengerens sammenblanding av et primitivt stammesamfunn i de futuristiske ruinene av vår svunne fremtid. Aloy som rollefigur var tilnærmet umulig å mislike, og vendingene som historien tok var noe av det beste jeg har fått servert på spillfronten på lang tid. Dessuten skadet det ikke at kona forelsket seg så mye i spillet at hun like gjerne gikk for platinumtrofé.

Fem år senere kan vi endelig kose oss med oppfølgeren, og dette er absolutt et spill der det er ekstra stas å ha en PlayStation 5 til rådighet. Spillet ser aldeles nydelig ut, og de grafiske oppgraderingene fra forgjengeren er temmelig imponerende - noe som sier sitt, da Horizon: Zero Dawn var temmelig pent til å begynne med. Håranimasjonene til Aloy er ekstremt detaljerte, de naturlige omgivelsene responderer på dine handlinger på en realistisk måte, og på toppen av det hele stiller spillet med spektakulære lys- og vannanimasjoner. Rollefigurene ser dessuten mye mer levende ut, noe som sørger for mye mer naturtro dialoger enn forgjengeren. Spillet har også et ekstremt tilfredsstillende klatresystem, noe Ubisoft kan lære mye av i sitt arbeid med det neste Assassin's Creed-spillet.

Dette er en annonse:

På historiefronten er det også mye spennende man får servert i oppfølgeren. Aloy har blitt en mer alvorlig rollefigur, men hva annet kan man forvente når hele verdens skjebne står på spill igjen? Miljøperspektivet står sterkt denne gangen, med paralleller til vår egen tilværelse som absolutt er til ettertanke.

I den grad jeg vil trekke spillet for noe må det være at det til tider nesten føles for stort og for massivt. Heldigvis er vi ikke i nærheten av å være på Ubisoft-nivå, og sideoppdragene har en mye mer organisk struktur her enn det vi ofte ser i denne typen spill, noe som gjør Horizon Forbidden West til en fornøyelse å spille også når det distraherer deg bort fra historien. Samtidig er det litt for lett å bli avsporet, noe som også er forklaringen på hvorfor jeg fortsatt ikke har blitt ferdig med historien i spillet mens kona bare mangler ett trofé for å oppnå platinum (men så har ikke hun anmeldt flere spill for Gamereactor i mars og april heller).

Dette er en annonse:
Redaksjonens Lørdagshjørne: Horizon, Nintendo-kos og mer
Detaljnivået i Kirby and the Forgotten Land er så bra at det gjør vondt å spise disse nusselige slemmingene.

Kirby and the Forgotten Land

Selv om jeg elsker bypåske i Oslo hvor vi bare sitter hjemme og koser oss med bøker, film og spill, var det godt å besøke litt familie denne påsken etter to år med koronapåske. Ulempen med slike familieturer er at mister tilgangen på både PC og de fleste konsoller, men heldigvis har vi Nintendo Switch. Denne påsken fikk vi dessuten en påskegave til konsollen i form av Kirby and the Forgotten Land.

Jeg har alltid kost meg med Kirby-spillene helt siden Game Boy-dagene, og interessen var derfor stor da Nintendo meldte om at den rosa helten nå skulle få et tredimensjonalt eventyr på Switch. Når jeg setter meg ned med et Kirby-spill forventer jeg ikke all verdens med utfordring, men jeg forventer store mengder med sjarm og kos. Det får man så absolutt i Kirby and the Forgotten Land, og etter et par skuffende spillopplevelser de siste ukene var det godt å få et spill som bare leverte god stemning tvers gjennom. Jeg flirer hver gang Kirby prøver å spise ett eller annet i Mouthful Mode, enten det er en bil eller en lypære, og de grafiske detaljene i spillet sørger for en sjarmerende og gledespredende opplevelse. Dessuten må jeg trekke frem den fantastiske musikken spillet serverer. Jeg har ikke sett mange anmeldere påpeke dette, men musikken i Kirby and the Forgotten Land leverer på høyt plan og bør absolutt trekkes frem når årets beste spillmusikk skal diskuteres.

Spillet byr på hakket mer utfordring enn det jeg hadde forventet, men ellers er dette et perfekt spill for de som vil ha et tredimensjonalt plattformspill for liten og stor. Det er ikke nødvendigvis verdens mest nyskapende spill, men det er fortsatt en svært solid spillopplevelse. Selve strukturen ligger nok nærmere Super Mario 3D World eller Crash Bandicoot 4: It's About Time enn Super Mario Odyssey, men det er slettes ingenting feil med det. Tipp topp, tommel opp!

Redaksjonens Lørdagshjørne: Horizon, Nintendo-kos og mer
Det første Metroid er temmelig vanskelig å gå tilbake til i dag. Heldigvis har vi Metroid: Zero Mission

Metroid: Zero Mission

Før jul var jeg en av de heldige sjelene som fikk Analogue Pocket tilsendt i posten. Jeg har gledet meg lenge til å ta den i bruk, men siden spillåret 2022 har vært såpass travelt de første månedene har det blitt lite tid til retrospilling. Anledningen kom derimot da jeg hadde spilt ferdig Super Metroid med noen retrovenner og var lysten på mer Metroid, og valget falt da på Game Boy Advance-spillet Metroid: Zero Mission.

Jeg har flere ganger forsøkt å spille det første Metroid fra 1986, men har som regel gitt opp etter ti-femten minutter på grunn av mangelen på kart. Metroid: Zero Mission løser heldigvis problemet. Her får man en nyversjon av det første Metroid med en rekke kvalitetsforbedringer. Grafikk og lyd er naturligvis bygget opp fra bunnen av, men også kontrollsystemet har fått seg en solid overhaling. Dessuten får man kart, flere områder å utforske, kulere bosskamper og et ekstra sett med nye steder å utforske etter det punktet hvor originalspillet slutter. Hva mer trenger man enn det?

Jeg er ikke helt i mål med Metroid: Zero Mission. Jeg kunne spilt videre i påsken, men jeg var litt nervøs for at Analoge Pocket-en skulle gå tapt på flyreisen. Dermed ble fokuset rettet mot Kirby i stedet, ettersom det er lettere å erstatte en tapt Switch enn en Analogue Pocket. Det blir nok mer å fortelle om denne spillopplevelsen de neste ukene i form av en Gode Gamlereactor-artikkel, så de interesserte får holde øynene åpne.

Redaksjonens Lørdagshjørne: Horizon, Nintendo-kos og merRedaksjonens Lørdagshjørne: Horizon, Nintendo-kos og mer
Super Mario RPG er best på RPG-elementene og mindre god på plattformelementene. Spillet prøver seg på gruvevogn-løp, men er aldri i nærheten av nivået til Donkey Kong Country.

Super Mario RPG: Legend of the Seven Stars

En spillserie som har en ganske dedikert tilhengerskare og som jeg aldri har brynt meg ordentlig på, er Paper Mario-serien. Dette har jeg alltid ønsket å gjøre noe med, så da retrogjengen min bestemte seg for å spille Super Mario RPG: Legend of the Seven Stars var jeg ikke vanskelig å be.

Nå kan man diskutere hvorvidt Super Mario RPG er en del av Paper Mario-serien eller ikke, men man kan argumentere for at spillet er en åndelig forgjenger til både Paper Mario-spillene og Mario & Luigi-serien. Her får man dannet flere elementer som går igjen i begge serien, inkludert fokuset på sjarm og humor, rollespillelementer og lignende. Argumentet blir også styrket av at Paper Mario i likhet med Super Mario RPG egentlig skulle utviklet av Square, men siden forholdet mellom Nintendo og Square ikke var det beste etter Super Nintendo-dagene gikk jobben til Intelligent Systems i stedet.

Super Mario RPG er en blandet opplevelse. På den ene siden er sjarmen og humoren absolutt på plass, og jeg tar meg selv i å le høylytt flere ganger underveis. Samtidig blir noen av rollespillmekanikkene litt steile i lengden, og det isometriske perspektivet gjør ikke plattformelementene spesielt lette. Musikken glimter til iblant, noe man forventer av Street Fighter- og Kingdom Hearts-dronningen Yoko Shimomura, men det er langt ifra hennes beste verk. I skrivende stund er jeg rundt halvveis i spillet, så vi får se om noen uker hvordan helhetsinntrykket blir.

Redaksjonens Lørdagshjørne: Horizon, Nintendo-kos og mer
The tarnished has not yet risen...

Elden Ring

Tulla. Har ikke rukket å begynne på det ennå. Videre til neste kategori!

Redaksjonens Lørdagshjørne: Horizon, Nintendo-kos og mer
Star Trek-toget fortsetter å rulle.

Sett

Star Trek (Generations, First Contact, Insurrection og Nemesis)

Etter hvert som landet har åpnet mer opp etter pandemien har det også strømmet ut en rekke interessante filmer på kinoene. Dessverre har jeg ikke vært på kino etter Spider-Man: No Way Home. Til det har noen dager med omikron og en altfor travel spillvinter satt en stopper for kino-overskuddet. Det jeg derimot har gjort er å fortsette på mitt pandemi-prosjekt, nemlig å se alt av Star Trek. Omsider har jeg kommet i havn med alle episodene av Star Trek: The Next Generation, og i løpet av påsken har jeg fulgt opp prosjektet med å se de fire filmene knytte tit TNG-gjengen.

Det sies at partallsfilmene er de gode Star Trek-filmene, og etter å ha sett film nr. 7-10 kan jeg si at inntrykket fortsetter å stemme. Star Trek: Generations har noen herlige gjensyn med gamle helter, men føles i det store og hele som en dobbelepisode av serien. Star Trek: First Contact er på sin side blant toppen av Star Trek-filmer, hvor vi endelig får en skikkelig lang og dramatisk historie om en av de store truslene i TNG-epoken kombinert med godt skuespill og mesterlig musikk fra maestro Jerry Goldsmith. I kjølvannet av denne filmen blir skuffelsen over Star Trek: Insurrection desto større, ikke minst fordi det er Jonathan Frakes som har regissert både First Contact og Insurrection. Den mest kontroversielle av disse fire filmene er Nemesis, som fansen mildt sagt er delt over. Det blir kanskje kontroversielt å si det, men jeg er blant dem som setter pris på Nemesis for det den er. Filmen føles langt bedre tilpasset filmformatet enn både Generations og Insurrection, og dessuten er det morsomt å se en ung Tom Hardy som skurk.

Nå som jeg er ferdig med alt av TNG-innhold kunne jeg gått videre til Star Trek: Picard, men jeg tror jeg venter til jeg har sett mer av det eldre materialet først. Dermed går turen videre til Deep Space 9, Voyager og Enterprise. På filmfronten hadde det derimot vært morsomt å sett de tre nyeste filmene på nytt igjen, for jeg vil tippe jeg vil se dem med et helt nytt blikk nå som jeg har større kjennskap til klassisk Star Trek.

Redaksjonens Lørdagshjørne: Horizon, Nintendo-kos og mer
Iblant må man gjøre noe så sjeldent som å anbefale faglitteratur. Denne boka er et slikt tilfelle.

Lest

Bergenseren: En historisk analyse

Selv om Oslo er stedet jeg nå har bodd lengst, har jeg tilbrakt ti år av livet på Askøy utenfor Bergen - noe man ikke skulle tro når jeg åpner kjeften (dialektforvirret som jeg er). Jeg har gått på skole i Bergen og hatt sommerjobber hvor jeg har solgt suvenirer og guidet turister på historiske steder i sentrum, så jeg føler jeg kjenner byen ganske godt. Man trenger ikke lang tid i Bergen før man skjønner at dette er en spesiell by med et eget folkelynne, noe som blant annet kommer frem gjennom uttrykket «Eg e'kje fra Norge, eg e' fra Bergen.» Hvordan har det seg slik at bergensere har en så stor grad av lokalpatriotisme knyttet til byen, når man ikke ser det samme i byer som Stavanger, Trondheim eller Tromsø?

Dette er tema for boka Bergenseren: En historisk analyse av Morten Hammerborg, professor i historie ved Høgskulen på Vestlandet. Som bergenser og historiker har Hammerborg både en personlig og profesjonell nysgjerrighet på hvor fenomenet bergenser egentlig kommer fra, og hvordan det har seg slik at bergensere har slikt et rykte på seg at han i sin egen ungdomstid fikk høre av sin kjæreste ting som «De likte deg, selv om du er bergenser.» Man skulle kanskje ikke tro det, men dette er ei fagbok der man sitter og humrer litt mens man leser, spesielt hvis man har personlig kjennskap til Bergenskulturen og bergensere. En smal anbefaling, kanskje, men fortsatt en anbefaling fra min side.

Redaksjonens Lørdagshjørne: Horizon, Nintendo-kos og mer
Full Metal Panic er underholdende i bokform, men animeserien er fortsatt bedre.

Full Metal Panic! Collector's Edition 1

Når det kommer til animeserier er Full Metal Panic en av mine absolutte favoritter. Serien sammenblander action, sci-fi, alternativ historie, mecha, high school comedy og romantikk på en unik og utrolig morsom måte. Etter tre sesonger på begynnelsen av 2000-tallet lå serien lenge på is, før vi fikk en fjerde sesong i 2018. Siden den gang har det derimot vært stille, og spørsmålet er om vi noen gang får en fortsettelse på serien.

Heldigvis er det mulig å få med seg fortsettelsen på historien selv om animeserien står på vent. Full Metal Panic! er nemlig basert på en serie av såkalte light novels, en japansk sjanger bestående av lettleste romaner rettet mot ungdom (en form for kiosklitteratur, om du vil). I motsetning til animeserien byr bøkene (så langt jeg vet) på en avsluttet historie. Nå som bøkene endelig lanseres i samleutgaver på engelsk er tiden derfor gyllen for å lese mer om eventyrene til gjengen i militærorganisasjonen Mithril og deres kamp mot onde krefter som vil verdensordenen til livs. Er det dyp litteratur? Nei. Er det underholdende? Ja.

Takk for oppmerksomheten, og fortell gjerne hva du har sett, spilt, lest eller puslet med i det siste.



Loading next content