Redaksjonens lørdagshjørne

Det er lørdag, på tide å slappe av og roe ned litt. Vi sjekker innom de forskjellige skribentene våre og finner ut av hva de har drevet med i uka som har gått, hva de spiller i helga og om de har noe kult å anbefale som ikke nødvendigvis er 100% spillrelatert. Denne lørdagen er det Silje og Jostein som deler tankene sine rundt spill, tegneserier, filmer og alt derimellom.

Silje spiller og ser

Etter at jeg begynte å tjene egne penger, ble spillene plutselig mye mer tilgjengelig for meg. Jeg kunne endelig kjøpe de spillene jeg hadde lyst på da de kom ut, og dette ga meg en stygg vane hvor jeg kjøpte et nytt spill før jeg ble ferdig med et annet. Jeg har prøvd å snu litt på dette og har bestemt meg for å faktisk fullføre spillene fra nå av.

Ni no Kuni II

Jeg ble skikkelig glad i Ni no Kuni da det kom ut til Playstation 3 i 2013. Jeg spilte igjennom spillet i løpet av noen dager, klarte å pushe inn 60 timer på underkant av fem dager og det er nå ett av mine favorittspill igjennom tidene.

Tidligere i år fikk jeg kloa i Ni no Kuni II King's Edition og begynte å spille det like etter. Jeg spilte vel i rundt 20 timer før jeg ble lei, og var skuffet over at det ikke var likt som det første. Dermed la jeg det fra meg og rørte det ikke før nå nylig. Jeg satt meg ned og prøvde å se det fra et litt annet perspektiv denne gangen, og jeg hentet opp den gamle filen. Denne gangen storkoste jeg meg med resten av spillet, og selv nå, etter at jeg rundet historien, så går jeg tilbake og spiller sideoppdragene.

Det skal sies at spillet ikke er like bra som det første, men det har sin egen sjarm og jeg synes det er veldig tilfredsstillende å se kongedømmet mitt vokse slik som det gjør her.

Far Cry 5

Far Cry-spillene er noe jeg har litt sånn elsk/hat-forhold til. Tréeren er favoritten min i serien, og det er blant mine topp 10-spill noensinne, men jeg hater å se hvilken retning denne spillserien har gått. For eksempel var Far Cry 4 nesten helt likt som Far Cry 3. Det var ikke noe nytt der, og det føltes som om jeg spilte tréeren om igjen. Jeg fikk den samme følelsen da jeg spilte Far Cry Primal - det føltes fortsatt helt likt selv om det var en helt annen setting enn de tidligere spillene.

Så spilte jeg endelig Far Cry 5. Historien i spillet er ganske forstyrrende, og antagonisten er akkurat det en antagonist burde være i et sånt spill. Han er sinnssyk, men til tider følte jeg at han hadde et poeng i budskapet sitt. Handlingene han gjorde ga mening og jeg skjønner hvorfor han var som han var.

Det er et veldig stort pluss at de ikke har tatt med de superirriterende synkroniseringstårnene i dette spillet. Jeg hadde faktisk ikke forventet at jeg skulle slippe å klatre opp i tårn som ser helt like ut, og trykke på en knapp bare for å oppdatere en liten del av kartet.

Jeg vil si at Far Cry 5 overgår Far Cry 4, men det er i mine øyne fortsatt ikke like bra som Far Cry 3. Nå sitter jeg også på et Season Pass da, så jeg skal nok få utforsket tilleggspakkene ganske snart.

Pocky & Rocky

Jeg dro fram SNES-en og begynte å spille et underlig spill kalt Pocky & Rocky. Dette er en veldig fargerik shoot-'em-up som byr på masse sjarm og utfordring. Musikken er nydelig og spillet flyter bra. Jeg spilte det på Normal 2-player, men klarte ikke den vanskelige sistebossen i løpet av den kvelden. Så vi får vel prøve på nytt en annen kveld.

Traileren til Chicken Assassin: Reloaded

Ofte når jeg kjeder meg, sitter jeg og blar igjennom eShop og PS Store for å se på trailere til spill jeg kanskje ønsker å kjøpe. Traileren til dette spillet var såpass unik og helsprø at jeg bare må bruke denne muligheten til å få den frem. Se den! Du kommer ikke til å angre.

Jostein spiller

Jeg skriver dette på den første dagen av en altfor kort ferie, hvor arbeidsukene og et bryllup som har ledet opp til ferien ikke har gitt mye tid til spilling. Med det sagt fikk jeg presset inn litt spilling på reisen hjem til mitt barndomshjem i Nord-Norge. På flyet dro jeg fram en Switch - min første Nintendo-konsoll siden Gameboy Colour. Jeg må innrømme jeg var skeptisk da den ble annonsert, men jeg reiser relativt ofte og Switchen har raskt blitt uvurderlig reiseunderholdning.

Hollow Knight

På akkurat denne reisen var det Hollow Knight det gikk i (et spill jeg neppe ville prøvd ut dersom det ikke fantes til Switch). Dette er et spill jeg ikke klarer riktig å sette fingeren på, riktignok med beskjedne fem timer bak meg. Det er mye jeg liker ved spillet. Atmosfæren og verdenen de har bygget er fascinerende, så jeg gleder meg til å pusle sammen hvordan dette underjordiske samfunnet en gang var satt sammen og hvordan det falt i ruiner.

Samtidig føler jeg at spillet kaster bort så mye av tiden min. Hver gang man dør må man komme seg tilbake til liket sitt for å få tilbake pengene (eller geos, som de kaller det) man tapte, noe som ofte innebærer flere minutter før man kan fortsette der man slapp. Skulle du dø enda en gang før du finner liket ditt så mister du alle geosene du har samlet opp - enda mer tapt tid. Hver gang man dreper en fiende kastes geosene de mister veggimellom, så man bruker like mye tid på å plukke opp geos som man bruker på å slåss. Jeg har ikke like mye tid til å spille som jeg en gang gjorde, så selv om jeg er interessert i å se mer av Hollow Knight, lurer jeg på om ikke fritiden min blir mer respektert av andre spill.

Divinity: Original Sin 2

Jeg flyttet til England for to år siden, og forlot med det gode studievenner i Oslo. Spill har vært en fantastisk måte å opprettholde kontakten med venner jeg ellers ville snakket svært sjeldent med. De siste ukene har jeg av og til fått presset inn en økt Divinity: Original Sin 2 med en kompis. Etter å ha spilt det første spillet solo var jeg først skeptisk til hvor godt co-op kom til å fungere i oppfølgeren, men har bare blitt positivt overrasket. Utviklerne har lagt godt opp til at begge som spiller får ta del i det som skjer, blant annet ved å lytte til hverandres samtaler når man ønsker det.

Man blir naturlig ledet inn i ulike roller, ikke bare i kamp, men også i hvem som gjør hva for å lykkes med oppdrag. Min figur, for eksempel, kan snakke med dyr og er svært overbevisende, mens kompisen kan få informasjon ut av lik ved å «inspisere» kroppsdelene deres. I tillegg til hovedhistorien som man deler, har vi også hver vår historie knyttet til figurene våre. På den måten føler jeg utvikleren har klart å gjøre spillet coop-vennlig uten å tvinge spillerne til å gjøre det samme absolutt hele tiden.

Nå har jeg litt ferie, og har dermed tro på å få spilt mer enn jeg har hatt tid til i det siste. Jeg har også med Kindelen min, med ambisjoner om å lese litt også. Begynte på Lolita en god tid tilbake, så planen er å fortsette der jeg slapp med den. Vi får se hvor det går. God sommer!

Hva har du spilt, sett, lest eller lyttet til den siste tiden?