Norsk
Gamereactor
anmeldelser
Red Faction Guerrilla

Red Faction Guerrilla

Frihetskampen fortsetter på Mars. Vi sendte en romdrakt og en billett med første romferge til Adrian Berg, som gladelig pakket kofferten og tok turen. Her er hans reisebrev fra den røde planeten.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Jeg har litt vanskelig for å kalle Red Faction: Guerrilla en oppfølger til de to foregående Red Faction spillene, for idet jeg setter i gang historien om Alec Mason sine udåder som terrorist på Mars ser jeg store forskjeller mellom dette og de to første spillene. Faktisk er omtrent det eneste likhetstrekket at terroristorganisasjonen man er medlem av i alle sspillene heter Red Faction. Guerrilla virker for meg mer som en redefinisjon av serien enn en oppfølger. Faktum er at Red Faction: Guerrilla har mer til felles med Mercenaries serien til Pandemic Studios enn sine forgjengere. Red Faction spilles nå i tredje persons perspektiv, og fokus ligger mindre på skyting og mer på sprenging og knusing av bygninger.

Fysikkmotoren i Red Faction: Guerrilla er helt overlegen. Jeg føler at det var dette Mercenaries prøvde å få til, men som ikke helt kom i mål. Det er en knusende deilig følelse å jevne en bygning med jorden, etter å ha møysommelig plassert sprengladningene på alle bærepilarene. Du ser en serie med lysglimt og hører drønnet, så ser du kun skjellettet av førsteetasjen som står igjen. Andreetasjen vakler ustøtt på de få stålstolpene som er igjen før hele konstruksjonene raser tilfredstillende ned en skrent og river med seg alt i sin vei. Slik er det å ødelegge ting i Red Faction: Guerrilla - hver gang!

Det blir en del skyting i Red Faction: Guerrilla også, men i de fleste tilfeller gjelder det å snike seg inn, plassere eksplosivene og så komme seg ut så fort som mulig slik at man kan trykke på detonasjonsknappen og nyte herligheten man har forårsaket. Det er nemlig slik i dette spillet at selv om man spiller en mann som er ekstremt mye bedre å slåss enn de andre gruvearbeiderne på planeten, og klarer å hamle opp med en liten gruppe soldater som om de var barnehageunger, så er han ingenting mot en hel tropp. Det skjedde ofte at jeg måtte bøte med livet idet jeg glemte den viktigste siste delen av 'hit and run'. Står du igjen og forsvarer en bygning idet to biler fullastet med soldater rykker inn bør du håpe at du har full helse og masse ammunisjon, for du kommer til å trenge det. Dette forutsetter selvsagt at du spiller på den vanskeligste vanskelighetsgraden, noe jeg anbefaler. Det er nesten ikke gøy ellers.

Historien har jeg litt blandede følelser om. Jeg likte begynnelsen forferdelig godt. Alec Mason kommer til Mars fordi økonomien på jorden holder på å kollapse, og han er desperat etter jobb. Der møter han lillebroren sin som har bodd på Mars en stund allerede. Desverre er det dårlig med jobber på Mars også, takket være den diktatoriske okkupasjonsstyrken 'Earth Defense Force', som holder Mars med en jernhånd i tilfelle jorden skal falle helt sammen.

Dette er en annonse:

Broren tar Alec med ut for å tjene litt penger på ulovlig vis, nemlig ved å samle inn vrakrester fra gamle ruiner. Lillebror Mason sa det så godt: 'vrak er gull på Mars'. Desverre blir de to oppdaget, og som straff blir lillebroren til Alec Mason henrettet, og Alec selv blir ettersøkt og anklaget for å være et medlem av Red Faction, terroristgruppen som motarbeider EDF. Det er derfor ikke så unaturlig for Mason å slå seg sammen med nevnte terroristorganisasjon videre utover i spillet.

Til å begynne med følger historien disse tonene, men litt lenger uti får det hele et litt mer apokalyptisk perspektiv idet en ny fiende truer med å tilintetgjøre alt liv på planeten, og et mystisk masseødeleggelsesvåpen dukker opp. Personlig synes jeg begynnelsen er den desidert beste delen, og utover i spillet daler interessen min for hva som egentlig foregår i kulissene. Stemmeskuespillet er heller ingenting å skrive hjem om.

Jeg bladde raskt gjennom brukerhåndboken før jeg begynte å spille, og når jeg så størrelsen på kartet ble jeg skikkelig gledelig overrasket. Da jeg kom inn i selve spillet derimot ble jeg skuffet. Man er begrenset til å spille i fastsatte områder, som er delt opp i unike soner. Men ikke misforstå, det er nok av plass å leke seg på i Guerrilla, det er bare at når kartet man får se er dobbelt så stort som det faktiske spilleområdet føler jeg at utvikleren bare erter oss.

Grafikken i spillet er jevnt over pen, med et utrolig fint design. Omgivelsene, til tross for at de er begrensede, er flott rendret og designet, og gir et troverdig og utgjestmildt inntrykk av Mars. Arkitekturen på husene, kostymene til figurene, uttallige bilvrak og husruiner som bare er blitt forlatt, alt dette bidrar til å skape en følelse av at livet på Mars er en kamp for å overleve. Jeg må også få nevne at jeg liker veldig godt utseendet til hovedpersonen, Alec Mason. Som oftest spiller man i slike spill en machomann som skal redde verden samtidig som han ser tøff og superkul ut. I Red Faction: Guerrilla spiller man en macho mann som skal redde verden, men det eneste han ser ut som er en sliten og skitten gruvearbeider med en stygg - dog meget praktisk i sandstormer - gruvearbeids frakk.

Dette er en annonse:

Det er to ting jeg ikke liker med Red Faction: Guerrilla. Det første er brutalt lange lastetider hele tiden, når spillet skal lagre, når man dør, når man starter spillet, når man skal starte et oppdrag - hele tiden! Det andre er repetisjon. På samme måte som Assassins Creed ble repeterende fordi man måtte gjøre de samme småoppdragene om igjen og om igjen før hvert snikmord blir Guerrilla repeterende fordi man må gjøre om igjen de samme sabotasjonoppdragene for å heve moralen og senke EDF sin innflytelse i et område. Og dette må man gjøre for å 'drive EDF ut' slik at man for får lov til å flytte til et område hvor der er nye historierelaterte oppdrag, og det er disse som er gøyest å spille.

Red Faction: Guerrilla er et kjempegøy spill. Så lenge man ikke bruker opp de gøye historieoppdragene med en gang og blir nødt til å spille opp igjen de mer generelle småoppdragene til man blir lei så er det mulig å storkose seg med dette spillet. Ødeleggelsene er blant de beste jeg har sett, og historien og stemningen varierer fra helt grei til fenomenalt bra. Tredjepersonsaction som er verdt å ta en titt på, om ikke bare for å knuse ting.

Red Faction GuerrillaRed Faction GuerrillaRed Faction GuerrillaRed Faction Guerrilla
08 Gamereactor Norge
8 / 10
+
Kjempbra fysikkmotor, stemningsskapende lydspor, troverdige Mars-omgivelser, underholdende historieoppdrag
-
Til tider repeterende gameplay, lange lastetider, begrenset spilleområde
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Medlemsanmeldelser

  • Pepperoniman
    Jeg har kjørt månebil. Ødelagt bygninger og Skutt folk. Jeg har kjørt månebil. Ødelagt bygninger og skutt folk! Og jeg har kjørt månebil. Jeg... 6/10
  • Marius fra Horten
    Fantastisk til PC! det er mye bedre til PC en det er til konsoll ikke bare pga. grafikken men også fordi du har sjangsen til å "modde"... 10/10
  • fantomena
    Mange har sikkert drømt om et spill der man kan ødelegge absolutt alt av omgivelser. Crysis fra CryTek hadde et av tidenes største fysikk motorer... 7/10

Relaterte tekster

Red Faction GuerrillaScore

Red Faction Guerrilla

ANMELDELSE. Skrevet av Adrian Berg

Adrian Berg har tatt turen til Mars for å sprenge bygninger og kjempe mot etablissementet i Red Faction: Guerilla.

8
Red Faction Guerrilla

Red Faction Guerrilla

FORSPILL. Skrevet av Daniel Guanio

Ødeleggelse og enda mer ødeleggelse. Red Faction Guerrilla bygger videre på det serien er kjent for; muligheten til å skyte Mars til en haug gråstein. Eller. Rødstein blir det vel...



Loading next content