Med Red Alert 2 har Westwood gjordt et fornemt comeback på real time strategiscenen, allikevel uten å være revolusjonerende. RA2 er raskt gameplay med en masse unike enheter og bygninger holdt i et tegneserieaktig preg. Det er sterkt vanedannende, og det blir nok endel, sykemeldinger til skoler, arbeidsplasser og kjærester i den nærmeste fremtid. Dessverre er kartene i multiplayer alt for små, når man er 8 på kartet.
Tiberian Sun var ikke akkurat det folk hadde forventet, og de fleste satt igjen med en litt diffus smak i munnen. Spillet var slått opp alt for stort, og folks forventninger var skyhæye. Det var jo Westwood, man snakket om. Og derfor var skuffelsen desto stærre. Spillet var ok, men det var mye igjen å ænske seg. Med RA2 er det annerledes. Det har ikke i samme grad, blitt hypet så mye, og generellt har tonen vært mer dempet, hvilket kanskje har vært bevisst fra Westwoods side.
Utslett USA!
På den ene siden hadde jeg ingen hæye forventninger, da jeg satt inn den ene CDÞn. For jeg har alltid elsket Command & Conquer universet. Time would have to tell! Men allerede under installasjonen blir stemningen satt. Her får man kort fortalt, hva som ligger til grunn for konflikten i RA2. I Red Alert ble Stalin beseiret av De Allierte. I stedet for Stalin, satte man inn Romanov, som De Allierte trodde, de kunne kontrollere. Men her tar de grusomt feil, for Romanov nærer et inderlig hat, og venter kun på en sjangse til å hevne seg.
I det stille bygger han opp en gigantisk hær. Muligheten byr seg, da han og en fyr ved navn Yuri, som har psykiske evner, klarer å sette ut USAæs atomberedskap. Derpå starter invasjonen av USA, og dette er utgangspunktet for kampanjene i Singleplayer.
Gode men korte singleplayerkampanjer
Der er bare 12 missions i hver av de 2 kampanjene for henholdsvis De Allierte og Soviet. Og for garvede RTS-fans vil det fort være overstått. Men de er ganske bra satt sammen. De fleste av dem foregår i USA med en avstikker eller to til Europa.
For å binde det hele sammen, er det mellom hver mission en videosekvens, og kvaliteten på disse er superb, til tider desidert hylende morsommee. Den amerikanske presidenten minner en del om en nålevende person, og hans yndige assistent kunne ha hett Monica Làà. Persongalleriet er så karikert fremstilt, at jeg husket en scene fra Liar Liar, hvor en kvinne roper "overactor!" til Jim Carrey.
Det er også en Tutorial-mode, som forklarer de mest enkle ting i spillet, men den er for kort, så hvis man er ny innenfor denne genren, vil jeg kraftig anbefale, at man studerer den medfælgende manualen nærmere, og eventuellt starter et Skirmish-spill i Easy mode, så man kan eksperimentere litt.
Forbedret interface
Har man prævd et av C&C spillene, vil man æyeblikkelig fæle seg hjemme. Formulæret er den evig-gyldige, vi kjenner fra alle de andre C&C spillene: bygg en base, hæst resursser, bygg en hær og så videre. Brukerinterfacet er det gamle kjente, men i en kraftig forbedret utgave. Tidligere kunne man få seg en ordentlig omgang leddegikt i fingrene, når man febrilsk scrollet ned i listen med bygninger og enheter i kampens hete. Men det er det slutt på nå.
I stedet, er der nå, under radardisplayet kommet 4 knapper, som representerer de forskjellige byggningsmulighetene. Det gjær det mye lettere å bevare overblikket. Samtidig kan man nå også lage produksjonskæer. Alt sammen etter et lett og simpelt konsept, som man kjenner det fra tidligere. Bygninger samt forsvarsværk kan lages samtidig og er medvirkende til, at gameplayet er mye raskere.
Rallypoints er en annen ny ting i spillet, så man kan angi et sted, som ens enheter skal bevege seg til, når de er produserte. I bunnen av skjermen har det kommet en selvstendig kommandomeny, som gir adgang til spesielle kommandoer, blant annet opprettelse av flere samtidige waypoint-ruter, så man kan koordinere et angrep fra flere sider samtidig. Det skal allikevel tilfæyes, at alle kommandoer også kan aktiveres via hotkeys, hvilket vil være nædvendig i kampens hete.