Rayman M

Det er de, som mener, at vittigheter i virkeligheten kan deles inn i ganske få kategorier: Svigermorsvitser, ’mannen på en øde øy’-vitser osv. På samme måte kan man i et syrete øyeblik beskylde spillprodusentene for å have alt for lite fantasi, når det gjelder utvikling av nye genrer, nytt gameplay i velkjendte genrer og ikke minst nye spillfigurer. Samtidig er det noe helt spesiellt ved gjenkjennelsens glede, ved å få ett nytt spill i neven - fra et univers, man kjenner ud og inn.

Rayman M fra franske UbiSoft hører til denne typen spill. Universet er kjent, hovedpersonen er den samme lemmeløse fyren av ubestemmelig rase - og humoren synes ikke minst å være intakt fra de tidligere spillene.

Rayman - ikke bare for deg
Du bør ikke tenke så mye over historien - for det er ingen! Alt handler i bunn og grunn om å komme først over målstreken i Race Mode, eller å få samlet opp motstanderens orbs - sfærer eller strålende kuler - i Shooter Mode. Men tro ikke, at Rayman M er ensformig av den grunn.

Race Mode foregår til fots - på 12 nydelig tegnede baner. De detaljerte bakgrundene går opp i en høyere og artigere enhet med de leddløse og karikerte spillfigurene, når de løper, vralter og kryper seg gjennom banene. For deg som spiller handler det selvfølgelig først og fremst om hastighet, men i høy grad også om å finne de snarveiene og alternative rutene, som skal til for å gi deg et fortrinn i forhold til motstanderne dine.

Race Mode er dessuten delt opp i 3 underkategorier: Det ’rene’ racet, hvor man skal avslutte som nr. 1, lum mode, hvor man skal samle opp flest sfærer, og til slutt target mode, som på norsk må betegnes som race mot klokka.

Først når du kommer først over målstreken, blir det åpnet for nye baner, hvilket selvfølgelig kan være litt frustrerende, hvis man står fast og ikke kommer seg helt til topps. Til gjengjeld tilpasser den kunstige intelligensen de konsollstyrte figurenes fart og handlinger til din spillestil. På den måten skulle selv en nybegynner i både Rayman-universet og i konsollspill i det hele tatt, kunne få en god spillopplevelse.

Det samme gjelder Shooter Mode, dsom er henlagt til et åpent landskap eller spillareal. Spillfigurene sleper rundt på orbs - sfærer, og for motstanderen handler det om å skyte - og selvfølgelig å treffe, så de mister disse orb'ene. For de oppsamlede orb'ene kan man kjøpe adgang til nye levels, nye skins, nye figurer og til spesielle bonus modes.

Alle figurerne råder over de samme våpnene og egenskaper, så det er ikke umiddelbart spesielle fordeler for noen spilfigurer frem for andre i spillet. Det betyr, at alle figurerne, både gamle og nye, kan springe, gli, skyte, rulle og fly - ved hjelp av roterende ører! Det er dermed bare figurenes fysikk, som gir variasjon i deres utfoldelser og bevegelser.

Underveis i begge modes handler det ikke minst om å unngå feller eller å aktivere kontakter, så det blir åpnet opp for nye snarveier. Samtidig er konkurransemomentet så politisk korrekt, at det f.eks. i Race Mode ikke handler om å kjøre motstanderne av banen, men bare om å komme først over målstregen selv. Det kan allikevel forekomme, at man kan aktivere en kontakt, så man kan åpne en dør, gå gjennom - og lukke den etter seg med en gang, så motstanderne blir forsinket.

Rask og flytende grafikk
Det visuelle uttrykket er preget av flotte, lett tegneserie-aktige perspektiver, som av gode grunner er båret av en tegnefilms karikerte uttrykk. Det grunnleggende level-designet går igjen fra Rayman 2, ikke minst fordi det nye spillet er basert på samme ’game engine’. Det er dermed bare de enkelte strukturene og lydbibliotekene, som har blitt justert og finpusset, derfor understreker UbiSoft også, at Rayman M på ingen måte kan betraktes som en ’Rayman 3’.

Animasjonen av spillfigurene uttrykker både bevegelse og kroppsspråk, enten det er Rayman, som er slått flat som en pannekake med Langbein-føtter - eller figuren Globox, som kan puste seg opp. Framerate, som avhenger av, hvor mange spillere, som er samlet foran skjermen, svinger fra 30 i sekundet - ved 4 spillere - helt opp til 60 i sekundet, når man spiller Single Player. Samtidig er spillfigurene animert med mellom opp til 500 polygoner, så flyten i bevegelsene deres og ikke minst ansiktsuttrykkene nærmest er på høyde med de beste Disney-tegnefilmene.

For PlayStation 2-spillerne må spillet oppleves foran fjernsynsskjermen, mens man i PC-utgaven vil ha mulighet til å spille Rayman M - via internett.

Har man en svaghet for plattformspill - og for det fjollete Rayman-universet, så er Rayman M et must på din PlayStation 2. Det største utbyttet får man selvfølgelig først, når man er flere samlet rundt skjermen. For spillets utvikling i både Race og Shooter Mode er så tydelig beregnet på å være flere, som hopper i stolene og blir høyrøstede foran skjermen. Single Player-spillere kan selvfølgelig også få noe ut av Rayman M, men det varer ikke lenge, før man ringer til vennene og ber dem om å stikke innom - med controllerene deres og en multitap.