Jeg har tidligere vært veldig positiv til sjangeren Endless Runner med spill som Temple Run og Agent Dash på Ios, men etter at den første forelskelsen har lagt seg blir det ofte kjedelig. Forventningene skjøt derfor ikke i taket ved annonseringen av et Rayman-spill i nevnte sjanger. Heldigvis tok jeg feil. Veldig feil.
Rayman: Jungle Run er utviklet av Ubisoft, som allerede har gjort en solid jobb med fjorårets Rayman: Origins. De bruker den samme stilen i mobilspillet, og følelsen av kvalitet og produksjonsverdi overgår det meste annet innen sjanger og plattform. Det er både pent og forseggjort - en Endless Runner som implementer plattformelenter på en ganske ny og snedig måte.
Plattformfølelsen kommer nemlig snikende etter hvert som jeg åpner opp nye egenskaper, og før jeg vet ordet av det er jeg oppslukt der jeg rutsjer ned tau, svinger meg i lianer, smekker til fiender og vegger, og flyr på luftstrømmer med propellørene. Det er med andre ord mer enn bare en såkalt endless runner. Jeg er selvfølgelig ikke så blind at jeg lar meg fullstendig lure. Kjernen er tross alt at Rayman løper av seg selv - uten stans.
Det er den smarte læringskurven som gir en følelse av at spillet innholder mer enn det faktisk gjør. Dette merker jeg når jeg bytter mellom nivåene etter å ha fullført spillet. Ved å ikke gjennomføre brettene i kronologisk rekkefølge får jeg litt problemer idet jeg hopper flere nivåer opp.
Rayman befinner seg igjen i en verden laget av Ubiart Framwork, og Rayman: Origins-sjarmen virker inn allerede i startmenyen hvor den leddløse fyren ligger henslengt og spiller på banjoen sin. Musikken i spillet baserer seg på tre til fire ulike melodier (alle kjent fra tidligere Rayman-spill) som går i loop. Det er slitsomt nok til at jeg vil dempe lyden, men samtidig så søtt at jeg er nødt til å nynne med.
Jeg har lett for å kjenne bevegelse i stressenteret i møte med spill hvor jeg ikke kontrollerer farten på figuren, men dette løser Ubisoft på et glimrende vis. Brettene er fylt med avbrekk i form av passasjer hvor man må hoppe fra vegg til vegg for å komme seg opp, eller de klassiske blå armene som tillater at man kan svinge seg mot fartsretningen. Etter hvert som man blir trygg, kan man utfordre spillets tilsynelatende utilgivelige struktur for å få tak i absolutt alle Lums.
For jeg må få tak i alle. Spillet er ganske kort med sine fire nivåer hvert bestående av ni brett, og etter å ha rast gjennom alle startet jeg på nytt. Målet var enkelt: Jeg skulle få full pott, slik at jeg kunne få den belønningen man blir lovet av Døden. Etter litt (morsomt) slit fikk jeg den første belønningen - et tiende, og veldig vanskelig brett. Man kan åpne fire slike, og de er virkelig vanskelige. Jeg anser meg selv som en rimelig god plattformspiller, men utfordringene i disse brettene setter selvtilliten på prøve.
Rayman: Jungle Run er testet på Iphone og Ipad, og sjokkerende nok er det best i 2048x1566-oppløsningen på sistnevnte. Spillet kan sies å være litt kort, men innholdet veier mer enn nok opp for antall brett. Prisen på 21 kroner føles veldig lav etter flere timer med sjarmerende Rayman-moro. Det vil neppe vare evig, men hvis noen spør etter meg om jeg kjenner til noen kule mobilspill vil jeg helt klart tenke på Rayman: Jungle Run.