Puppeteer

Jeg fikk gleden av å prøvespille Puppeteer, så jeg satte på meg spillebrillene, surret håndleddene inn i støttebandasje og varmet opp med litt bøy-og-tøy før jeg satt meg godt ned i sofaen og startet spillet. Spillet er utformet som et teaterstykke. Alt foregår på en scene, med en fortellerstemme som forklarer plottet og et publikum som gisper og klapper der det passer seg. Alle figurene er laget av tre, og omgivelsene, eller kulissene om du vil, er laget av tre, papir og stoff. Hver gang man bytter brett skiftes kulissene ut. Jeg kan ikke si noe annet enn at stilen er gjennomført. Det er ganske kult, egentlig.

Man spiller som Kotaru, en liten guttunge som har blitt forvandlet til en dukke uten hode, som må finne en magisk saks og bekjempe fiender for å få hodet sitt tilbake og redde Måneriket fra den onde Månebjørnkongen, eller noe i den duren. Og så skal man vel finne biter av en Månekrystall og frigjøre noen sjeler og noe greier. Man finner litt ymse erstatninger for et hode underveis, og får hjelp på veien av forskjellige karakterer, blant annet en flygende katt med alvorlig talefeil, en psykotisk solprinsesse og en fryktelig irriterende måneheks med ukjent agenda.

På de brettene jeg fikk teste kunne man spille alene eller sammen med en partner, og man kunne velge mellom Move-kontroller eller standardkontroller. Jeg testet like gjerne alt, og fant fort ut at den eneste som faktisk kan bruke Move-kontrolleren er andrespiller. Det å være andrespiller er ikke spesielt givende, men av og til høyst nødvendig, for det å spille alene kan til tider være meget frustrerende. Det andrespiller kan gjøre er å samle sammen penger og hoder og gi dem til Kotaru, og av og til hjelpe til med å fjerne hindere sånn at det blir lettere for Kotaru å løpe fra A til B. Det var faktisk bedre for andrespiller å bruke Move-kontrolleren, for med den vanlige kontrolleren var alle bevegelsene til din figur avhengig a bevegelsene til Kotaru. Der Kotaru går må din figur følge etter, og det blir etter hvert noe frustrerende å hele tiden måtte omstille seg. Med Move-kontrolleren tilkoblet, derimot, får man som andrespiller litt mer frihet.

Det som slo meg mest i løpet av prøvespillingen var at til tross for at spillet har et interessant konsept og en veldig kul stil, mangler det noe essensielt som man finner i haugevis hos lignende spill *host host LBP host host*, nemlig sjarm. Spillet virker ikke sjarmerende, mer heller irriterende og utrolig masete. Det skjer så mye hele tiden, og alle snakker omtrent i munnen på hverandre med høye, skingrende stemmer! Det virker som om spillet er myntet på kidsa i MTV-generasjonen, og da mener jeg den generasjonen som ble født etter at MTV sluttet å sende musikkvideoer og begynte å sende serier om gravide tenåringer og festglade femikladder i stedet.

Nevnte jeg at det er en smule repetitivt? Jeg skulle gjerne sett at det ble litt færre brett hvor man bare kommer seg fra A til B, og flere brett hvor man faktisk må tenke litt for å komme videre, og da mener jeg ikke: "Hvor i fadderullan skal jeg nå?" fordi jeg rett og slett ikke ser hvor veien videre går på grunn av merkelig kameraføring.

Til tross for stilig konsept og kult utseende tror jeg ikke dette spillet kommer til å bli det helt store, i hvert fall ikke for oss som husker musikkvideoenes æra.