Prototype

Underholdningsbransjen har det med å absorbere populære fenomen. Gårsdagens hype er fremtidens gullgruve eller noe i den dur. Hva har vært hot de siste årene, spurte kanskje Radical Entertainment seg selv da de satt rundt idébordet. Casino Royale satte jo søkelys på sporten parkour i 2006, noe som har dukket opp i blant annet Mirror's Edge senere. Sandkassespill er fortsatt den nye vinen, slow-motion går aldri av moten og hva med å ri litt på hypen til han snikmorderen med hette i Jerusalem? Prototype gir inntrykk av å være er et sammensurium av alt som er fett, og kan på mange måter virke som et slags ultimat actionspill.

Vår mann våkner opp antatt død i et likhus, rett før noen skal obdusere han. Det han mangler i hukommelse tar han lett igjen i aggresjon. Og det med god grunn, for noen har fiklet med genene hans i slik grad at han har superkrefter som setter store deler av Marvel-stallen i skammekroken. Stopp en halv! Er det liksom noe å være sinna for? To minutter ut i spillet, og jeg har nettopp lært hvordan man ødelegger helikoptre ved å kyle biler på dem. Og hva kommer ut av mannemannen? Ikke annet enn klynking og syting over hva han nettopp gjorde seg skyldig i. Så der står han, i den usmakelige skinnjakka med tribals på ryggen over en pubertal grå hettegenser og olabukser uten fit og ser ut som et av problembarna som norske ungdomsskolelærere har lyst til å brekke ryggen på hver eneste dag, og syter over å være en ekstremt mektig superhelt som kan banke kamphelikoptre med nevene. Alex Mercer er søren meg den kjipeste spillhelten jeg har sett i noe spill. Selv herr generisk i InFamous er mer fargerik og frisk.

Men stemningen på Manhattan er utvilsomt ganske trykket. En økende prosentandel av befolkningen blir til slimete zombier med en uslokkelig tørst etter mannekjøtt. Byen rives i filler mellom de infiserte sonene, komplett med en vibe av helvete i lufta og sultne kråker på hustakene, og strenge karantenesoner fullstendig dominert av militæret, mer drittsekkaktig fremstilt enn noen gang. Sistnevnte områder er til gjengjeld et paradis på jord, bare se på de glade fotgjengerne i enorme antall som rusler tilfreds avgårde mens andre dør i hundretall bare et kvartal bortenfor. Krass kritikk av ignorante storbymennesker eller svak kunstig intelligens? Døm selv.

Mercer er ikke bare uinteressant, han er også totalt usympatisk. Verden faller fra hverandre foran nesen hans, men alt han bryr seg om er å finne de som har vært slemme mot han og ta igjen. Hevn, liksom. Så da blir vi dratt gjennom en haug oppdrag hvor de fleste er av "å nei, så kjedelig"-typen, bare for å avsløre et dårlig og ganske ulogisk militærkomplott som overhodet ikke gir spilleren noen aha-opplevelser eller følelse av å ha blitt lurt trill rundt, og dessuten har vi sett det nittitusen ganger før.

Så: Hovedpersonen er en kjedelig sytepave, AI-en er på trynet og historien er møkkdårlig. Og så blingser kanskje enkelte av dere bort til høyre og ser et skinnende 8-tall, og skjønner følgelig mindre enn en pappa som prøver å lage seg MySpace-profil. Det har seg nemlig slik at selv om Prototype misser ganske stygt på elementer som gode spill pleier å ha inne, så scorer det desto høyere på mange av de som i bunn og grunn betyr noe, og introduserer dessuten et par nyvinninger oppi alle sine popkulturelle referanser.

Først og fremst er settingen grisespennende. Prototype er kanskje den første sandkassen jeg har spilt som konsekvent unngår de verste GTA-fellene. Det er ikke et eneste sideoppdrag her, du kan ikke plutselig treffe på en snill zombie med hjernen intakt som tilbyr deg våpen og erfaringspoeng for et par tjenester. Du får hovedhistorien, og et par aktiviteter å leke med når den er unnagjort. That`s it. Ingen spekulative knep for å holde deg foran skjermen i hundre timer mot din vilje, fordi du "bare måtte" klare det ørtende ubetydelige sideoppdraget og enda en fullførtprosent nærmere 100 med medfølgende achievement. I realiteten er Prototype et lineært actionspill som har mer til felles med X-Men Origins: Wolverine og Ninja Gaiden enn GTA-spillene, bare plassert i en fri storby som gjør at oppdragene kan løses akkurat som man selv vil. Det unnskylder også det faktum at New York mangler litt sjel og puls, som motstykket InFamous`storby oser av. Man får en skikkelig godfølelse av å ha byen for dine mektige føtter, og ha muligheten til å trekke oppdragets kamper hvor man vil i byen, alt skjer på dine premisser. Det er total frihet på en helt ny måte.

Det viktigste elementet i Prototype, som er nøkkelen til den glinsende 8`eren og kljøpsargument nummer én, er det som ligger under all staffasjen, som så altfor ofte blir glemt og dekket over av skinnende lag med grafikk og en vitenskapelig utredet historie; Gameplayet. Mekanikken. Prototype tilbyr et adrenalinrush muligens uten sidestykke, og man blir umiddelbart forelsket i flyten i det hele. La meg illustrere: Første gang jeg løp langs veggen opp på et høyhus og så meg ut byens høyeste bygning, løp opp den og slapp meg utfor, medførte det en følelse i magen som grenset mot ubehag. Det er så fordømt godt laget, og Radical har lagt det opp slik at du hele tiden får tilgang til oppgraderinger som lar deg oppleve det samme kicket på nytt. I begynnelsen av spillet morer du deg med å hoppe ut fra Empire State Building som en annen selvmordsturist, mot slutten av spillet hopper du 30 meter opp i luften fra samme bygning med et par digre slegger som armer og bodyslammer fortauet slik at trafikkorken under deg blir fullstendig pulverisert i et hav av flammer og istykkerrevne kropper.

Kontrollen av Alex Mercer er mesterlig utført og sitter som et skudd. Et logisk oppsett av kommandoer gjør at man kjapt kan bestige skyskrapere og hoppe til den neste, og spillet kommer først til sin rett når man lar den teite historien seile sin egen sjø og tar seg en løpetur over Manhattans skyline. Man holder inne sprintknappen og styrer. Så enkelt, men det krever likevel sin mann å få til å se spektakulært og velkoreografert ut. Kicket man får av å beine, fly og klatre i skjønn forening er for mitt vedkommende umatchet i noe annet spill. Som om ikke det var nok begynner den virkelige moroa først når man har et strike-team i hælene med helikoptre og sinte supersoldater. Det åpne bymiljøet byr på jaktsekvenser av en helt annen klasse enn selv den sykeste biljakt i GTA IV, bare se for deg å begynne med å sprinte gatelangs med tanks og soldater i hælene før du spretter himmelhøyt og hopper i sakte film over en skyskraper mens to missiler flyr i kryss over hodet ditt og du fortsetter med en sidelengs salto over en kant, flyr to kvartaler og sparker ned et helikopter før du lander på Times Square med et pulveriserende brak, rasker med deg en stakkar som du konsumerer slik at du får utseendet hans og en porsjon sårt tiltrengt helse mens du sakker farten og går i ett med den panikkslagne massen mens forfølgerne skjønner niks og vender skuffet tilbake til basen. Det er sublimt. Fantastisk underholdning.

Som det viruset i menneskeform han er blitt, kan Alex som nevnt "spise" hvem han vil og på den måten få en porsjon liv og dessuten utseendet hvis man konsumerer et menneske. Dette har flere funksjoner; alle de tusenvis av fotgjengerne er potensielle helsepakker og forkledninger. Dessuten bruker Prototype et system ved navn Web of Intrigue, som er en rekke kortfilmer som forklarer mer om bakgrunnen for katastrofen New York befinner seg i, samt Alex` opprinnelse. Siden historien i seg selv er begredelig spiller jo dette liten rolle, men jakten på enkeltpersoner som dukker opp på radaren som VIP`er med denne informasjonen du får tilgang til hvis du konsumerer dem, er et kult tillegg i Assassins`s Creed-stil. Det føles sinnsykt mektig å få opp målet på skjermen og fly ned mot den ynkelige doktoren eller vitnet, snappe tak i ham og hoppe opp på en bygning hvor du i ro og mak knuser skallen hans og får tilgang til de verdifulle minnene.

Det må også nevnes at selv om mange av oppdragene er veldig kjedelige og dårlig regissert, er noen av de senere oppdragene til gjengjeld kilden for de råeste jaktscenarioene og medfølgende harehjerte.

Prototype skal berømmes for å kjøre de intense scenene med skyhøy bildeoppdatering uten det minste tegn til lagg. Prisen er dessverre litt hard å svelge i lengden, for grafikken er alt annet enn imponerende ved nærmere øyesyn. Detaljer og teksturer overser man stort sett fordi alt går så fort, men det er veldig synd at synsvidden ikke rekker lenger enn et par kvartaler før en i overkant nostalgisk tåke sparer grafikkmotoren for overbelastning. Det spiller liten rolle når man er midt i en vill jaktscene, men i lengden blir det en mood-killer.

Lydbildet er veldig forseggjort, og et albuedropp på 500 meter rett i asfalten høres like ødeleggende ut som det ser ut. Stemmeskuespillet er ganske slett hos hovedpersonene, med noen unntak, men merkelig nok gjør birollene en flott jobb. Soldatene sier en del moro, og helikopterpilotene er fantastiske i all sin macho drittsekkarroganse. Spillmusikken består stort sett av skrekkfilmfioliner og generisk erketypisk musikk, og gjør seg best skrudd av.

Alt i alt må Prototype sees som det er: en heftig actionorgasme med groteske proporsjoner. Jeg har valgt å overse alle de åpenbare feilene og slurvarbeidet med historie og mellomsekvenser, middelmådig manus og stemmeskuespill, og flamme- og vanneffekter fra minst en generasjon tilbake. På sitt beste er Prototype fet Hollywood-action ganger ti, og selv om en masse detaljer og ikke minst holdbarheten som er milevis unna de fleste andre sandkassespill gjør at det er veldig langt opp til de virkelig fantastiske karakterene er dette likevel noe av det kuleste jeg har spilt. Min oppfording er å kjøpe Prototype, skru av den intetsigende spillmusikken og sett på noe intenst over annlegget før du legger New York for dine spenstige føtter og ødelegger så mye du kan. Det er virkelig en opplevelse for seg selv.