Project Zero: Maiden of Black Water

Høsten er den tiden på året jeg liker å finne fram noen gode skrekkspill å kose meg med mens mørket og kulden senker seg over hverdagen.

Derfor passet det perfekt at Project Zero: Maiden of Black Water lanseres nå. Jeg har ikke spilt et Project Zero-spill siden serien var å finne på PS2, og den gang husker jeg hvordan jeg lot meg imponere av både atmosfæren og kameramekanikken. Du kan si at jeg var litt nostalgisk da jeg satte meg ned for å spille Project Zero på Wii U. Et nytt spill for en ny generasjon.

Er du ikke kjent med Project Zero, eller Zero som spillene egentlig heter i Japan (Fatal Frame i USA), så er de overlevelsesskrekk i samme gate som de første Resident Evil- og Silent Hill-spillene, men henter sin inspirasjon fra japanske folkehistorier, overtro og myter. Gameplayet har også en egen vri. Her er det ikke våpen i form av pistoler, rifler eller balltre, men et kamera med evnen til å skade spøkelser ved å ta bilder av dem, Camera Obscura.

Et perfekt spill for Wii U. Gamepaden er jo den optimale kontrollen for kameraet, noe som burde gi mange nye muligheter for innlevelse.

Hovedtemaene i Project Zero: Maiden of Black Water er selvmord, tvilsomme ritualer og personer som forsvinner. Alt dette finner sted ved Mount Hikami. Et fjellområde som en gang i tiden var kjent som et populært turistmål, men har nå forfalt og blitt et hjemsøkt suicide hotspot. Forlatte templer og moteller, mørke skoger og fjell, alt i alt en perfekt setting for overlevelsesskrekk. Her vandrer de fortapte sjelene til tempeljomfruer og tenåringsjenter som syntes at gruppeselvmord utgjør en fin søndagstur.

En av tingene jeg virkelig liker med survival horror-spill er følelsen av å være desorientert, alene og hjelpeløs. Det skaper den rette stemningen og atmosfæren, som for meg er helt sentrale elementer i et vellykket skrekkspill. Derfor var skuffelsen stor da jeg oppdaget hvordan de har strømlinjeformet spillet. Hele den første timen er en eneste lang opplæringsdel du blir geleidet gjennom av en NPC-kompanjong som forteller deg hva som skal gjøres, hvor du skal gå, hvordan kameraet, kontrollen og slikt fungerer. Prøver du å gå noe annet sted eller en annen retning, blir du enkelt og greit fortalt at det er feil og du blir tvunget tilbake igjen.

Her er det mer målrettet hva du skal gjøre i hvert kapittel (kalt drops), så mitt håp om å kunne utforske Mount Hikami på egenhånd ble regelrett knust av å bli tvunget inn på en lineær sti. Riktig nok åpnet mer av fjellet seg opp etterhvert som du kommer videre i spillet, men likevel føles utforskingsdelen ganske undertrykt. Det beste eksemplet på det er at du har en egenskap som heter «Shadow reading», som du kan aktivere ved å holde inne den ene skulderknappen. Da vil du se en hvit skygge som går i den retningen du skal, og denne egenskapen kan aktiveres når som helst uten at det koster deg noe.

Det er sidestier og andre veier å gå, men som oftest leder disse bare til en blindvei. Ikke har de noen gjenstander å plukke opp heller, så det føles mer som du blir straffet i stedet for å bli belønnet for utforskingen. Javel, får bare følge den hvite skyggen da.

Hva med gjenstander og sånt da? Jo, det er nok av ting å plukke opp på veien, men i stedet for å være skjult eller gjemt ligger de strødd utover veien du vil gå for å komme til objektivet. Et av hovedpoengene med survival horror er jo nettopp det at resurser og ammunisjon har vært noe du måtte rasjonere, men her vil du ende opp med så mye medisin og am- eh, filmruller, at du ikke trenger å bekymre deg for noe. Det å plukke opp gjenstandene du finner er ikke bare bare heller. I stedet for et enkelt knappetrykk, så har de lagt inn en treeeeiiiig animasjon der du bøyer deg ned og sakte strekker ut hånden for å plukke opp ting. Mens dette pågår er du nødt til å holde inne knappen, og det er en sjanse for at det dukker opp en spøkelseshånd som tar tak i deg og påfører deg skade hvis ikke du slipper knappen og avbryter opplukkingen. Dette er ikke skummelt i det hele tatt, bare en irritasjon som våkner hver gang det skjer.

Puzzles er også fraværende. Dukker det opp en låst dør eller noe slikt så tar du bare et bilde med kameraet, og da vil du se på bildet hvor du må gå for å plukke opp nøkkelen. Som oftest befinner denne seg på andre siden av kartet, så forbered deg på å løpe mye frem og tilbake. Det hele virker så slapt og lite gjennomtenkt. Det ser nesten ut som de har gått for den enkle løsningen gjennom hele spillet. Igjen får jeg følelsen av at dette er et spill der utviklerne ikke helt har klart å få frem entusiasmen for prosjektet.

Det ser ut som de har valgt å ta samme rute med Project Zero som Resident Evil og Silent Hill har tatt de siste årene. Å bli mer strømlinje- og action-orientert fremfor å fokusere på å være et skrekkspill. Hvorfor må de prøve å få det til å føles som et dårlig tredjepersons skytespill? Selv kampene bærer preg av å ville være nettopp et slikt.

Som jeg nevnte i starten så kjemper du i Project Zero med kameraet ditt. Du påfører spøkelsene skade ved å ta bilder av dem, og hver gang så vil deler av dem fly ut og sveve rundt dem. Jo flere av disse delene du får med i bilderammen når du knipser, jo mer skade vil du påføre. Se på det som en slags form for kombinasjonsangrep. Dette er en formel som ikke har endret seg så stort siden de første spillene i serien, men utførelsen denne gangen er ganske klønete.

Jeg så for meg at Wii U sin gamepad kunne gjort en kjempejobb med kameraet som styres av gyroskopet, men kan også styres med tommelspakene. Selve gyroskopkontrollen funker veldig bra i seg selv. Mens jeg stod oppreist og siktet rundt med gamepaden som en turist midt i en storby kunne jeg kjapt fange opp spøkelsene rundt meg. Det eneste som ble litt komplisert mens jeg poserte som en ekte amatørfotograf var å bevege meg rundt. Områdene kampene utspiller seg i er ikke akkurat av den åpne sorten. Oftere enn sjeldent endte jeg med å bevege meg inn i et hjørne og regelrett fange meg selv slik at det ikke var mulig å unngå angrepene.

Det å stå mens jeg spiller er heller ikke min greie, så jeg valgte derfor å spille mesteparten av spillet sittende i godstolen, og da blir gyroskopet øyeblikkelig forvirret. Jeg liker å ha gamepaden nesten hvilende på fanget mens jeg spiller, og det å løfte den opp og ned hele tiden, spesielt med litt raske bevegelser, førte ofte til at den ble dekalibrert. Etter et par kamper hvor jeg løftet opp gamepaden fra fanget til ansiktet mitt kunne jeg plutselig ta meg i å bare stirret opp i taket i stedet for. Stjernefotografering er kanskje ikke førsteprioritet når et spøkelse prøver å rive deg fra hverandre bit for bit. Her fant jeg raskt ut at å styre med gyroskopet er fullstendig meningsløst med mindre jeg sitter med gamepaden klistret til øynene.

Jeg slo derfor av gyroskopet og valgte å heller bare styre kameraet med tommelspakene. Dette gjorde at jeg øyeblikkelig fikk mer kontroll, men da ble bevegelsene også en del saktere, og jeg var fortsatt avhengig av å rotere og vende på gamepaden for å klare å fange spøkelsene ordentlig i bilderammene. Dette samtidig med å bevege meg rundt og unngå angrep. I enkelte tilfeller fikk måten jeg holdt gamepaden det til å føles som jeg spilte Mario Kart, der jeg roterte den frem og tilbake i 90 graders vinkel mens jeg febrilsk prøvde å styre i riktig retning med tommelspakene, men det går og med litt trening og øvelse blir du vant med det, selv om jeg ikke syntes dette var helt optimalt.

Kontrollen er på sitt verste når du vandrer rundt. Bare det å snu seg rundt og gå i riktig retning kan til tider føles som en større utfordring enn kampene. Å bevege seg mellom trange korridorer og små rom kunne raskt bli en komisk affære der jeg slet med å snu rundt figuren til å stirre på rett objektet plassert et eller annet sted. Kontrollere har utviklet seg mye de siste 15 årene. Det er ingen grunn til å klamre seg til kontrollene som var å finne i Resident Evil-spillene på tidlig 2000-tall i den tro at dette gjør et spill skumlere.

Så hva sitter jeg igjen med når det er ingen utforsking, ingen puzzles å løse, ingen følelse av angst og isolasjon, og en seig kontroll? Et dårlig skrekkspill som prøver å være et middelmådig actionspill. Her er ingen av survival horror-elementene jeg var kjent med tidligere. Spøkelser spretter opp her og der til det punktet hvor de ikke lenger er fryktinngytende på noen som helst måte. Faktisk løp jeg bare rett forbi dem mesteparten av tiden hvor det var mulig slik at jeg skulle slippe å bruke tid på kamp.

Spillet har ikke mye annet for seg, heller. Det følger erkejapanske designvalg med søte/sexy jenter med korte miniskjørt, og velger å dra det enda litt lenger med å hente litt hjelp og inspirasjon fra Dead or Alive-utviklerne ved å implementere en måler som viser hvor våte jentene er i tøyet som følge av regnværet.

Vanndråpene klatrer nedover armene og lårene deres, klærne klistrer seg til kroppene, og du kan skimte huden gjennom de tynne, hvite skjortene deres. Er det en BH-stropp? Oh my. Det hele er tragikomisk i sin gjennomførelse.

Riktig nok har denne våtheten en funksjon. Er du for våt vil du ta mer skade, men til gjengjeld vil du også påføre spøkelsene mer skade når du tar bilde av dem. På en måte er det en slags risiko/belønning-mekanisme, men den blir fullstendig tilintetgjort av det faktum at du vil løpe rundt med så mye smertestillende at den ekstra skaden du påtar deg blir ubetydelig. I det minste kan du nyte det som er den mest detaljerte og polerte delen av spillet. Stirre på våte jentekropper. La oss bare ikke sette oss inn i hvor gamle de egentlig er...

Samarbeidet med Dead or Alive-utviklerne blir godt presentert i et ekstraoppdrag der du får spille som Ayane, og skal snike deg forbi spøkelsene istedenfor å kjempe mot dem. Det er likevel ikke nok til å skape variasjon i et spill som føles repetitivt og lineært helt fra starten av. Det tar rundt tolv timer å komme seg gjennom Project Zero: Maiden of Black Water, og det er tolv timer med skuffelse og frustrasjon.

Jeg skjønner ikke hva denne trenden kommer av. Hvorfor har det blitt så vanskelig for kjente utviklere å lage skrekkspill? Indieutviklere har i flere år vist at det faktisk går an å lage gode skrekkopplevelser selv i 2015. Så hvorfor er det så vanskelig for dem å gjøre det når de allerede har formelen og konseptet?

Jeg tror at de så mot vesten. Så hva som var populært i det vestlige markedet og prøvde å få dette implementert inn i spillet på en eller annen måte, men ikke helt hatt et klart bilde av hvordan det skulle bli. Derfor sitter jeg her med et spill som skulle vært overlevelsesskrekk, men som presenterer seg som et actionspill med hovedfokus på jenter som mest sannsynlig vil få lungebetennelse når det hele er over.

Resultatet er et endelig stort sukk og «Meh...»