Project Triangle Strategy - et inntrykk fra den første demoen

Vi husker vel Octopath Traveler? Etter min mening blant de absolutt vakreste spillene som har vandret inn på Nintendo Switch. Den nydelige grafikken, fortellerstilen, musikken og det kule kampsystemet traff meg rett i det nostalgiske punktet i brystet, og var et spill jeg knapt klarte å legge bort. Nå har Square Enix annonsert neste spill i den såkalte HD-2D-serien, med den litt vrange arbeidstittelen Project Triangle Strategy.

Den såkalte debut-demoen som ble lansert like etter onsdagens Nintendo Direct utspiller seg et stykke ut i spillet og varer akkurat så lenge at jeg kunne ønske at det var mer. Naturlig nok er det svært mange funksjoner som enda ikke er implementert, og derfor er det litt vanskelig å vite akkurat hvordan dette spillet blir når det havner i butikkhyllene neste år. Uansett gir demoen en ganske grei pekepinn på omtrent hvor landet ligger.

Det gjentatte trekkpunktet i et ellers strøkent "Project Octopath" var bestandig historiefortellingen. Dette forsøker Square Enix tydeligvis å veie opp for, og det blir nesten litt overkompensasjon å spore. Mengden tekst, historie, navn, steder, klaner og byer er stor og blir surret sammen i et inferno som sannsynligvis gir mer mening dersom man får spille fra starten i stedet. Nesten alt av tekst i spillet blir lest av stemmeskuespillere uten at jeg blir nevneverdig imponert. Det veksler mellom ganske ålreit til å være relativt tamt.

I Project Triangle Strategy er det fryktelig mange hus, familier og mennesker man skal forholde seg til. I noen scener er det veldig mange personer på samme tid, og da liker jeg at man med et knappetrykk kan få frisket opp minnet om hvem hver figur er. Her håper jeg at Square Enix legger til mer informasjon enn bare et navn og tittel i tiden som kommer.

Slik jeg oppfatter historien dreier den seg rundt husherren Serenoa som sammen med ymse andre, som prins Roland og strategen Benedict, forsøker å stå i mot et forrædersk angrep fra en alliert makt. Ved å trykke rundt på verdenskartet kan historien oppleves fra flere forskjellige standpunkter, og det er tydelig at flere av familiene og kongedømmene har sin egen agenda midt oppi alt dette.

Samtidig vil dine handlinger påvirke spillet, og så vidt jeg kan forstå vil historien forandre seg relativt drastisk ut i fra valgene man tar. I demoen blir det diskutert om hvorvidt man skal avlevere prinsen i bytte mot egen sikkerhet eller om man skal nekte og heller ta opp kampen. Dette forandrer en del av menneskenes synspunkter og holdninger, og kan kanskje endre litt på alliansene i løpet av spillet? Det blir spennende å se hvordan sluttproduktet blir.

Kampsekvensene er dratt ut av samme hatt som Fire Emblem, Final Fantasy Tactics og Ogre Battle. Alt foregår turbasert i et rutenett hvor hver figur kan flytte seg et visst antall ruter hver runde. Litt av systemet fra Octopath Traveler henger også igjen i form av spesialpoeng som bygger seg opp hver runde som kan brukes for å utføre tyngre angrep. Ellers er det meste som det skal være, der alle krigerne har forskjellige våpen og evner som du skal bruke for å drive bort fienden.

Ifølge Square Enix har de gjort kampene mye vanskeligere i demoen enn hva de har tenkt til å gjøre i sluttutgivelsen, men jeg synes egentlig ikke at det var så håpløst umulig utfordrende. Akkurat passe vanskelig tenker jeg, og gjør de det enklere blir det fort for enkelt. Samtidig er det gledelig (i hvert fall for meg) at dersom man klovner det til og mister en kriger er ikke han eller hun død for alltid, men kommer tilbake etter at slaget er over. Da slipper man en overhengende stressfaktor der i hvert fall.

Jeg synes også at det er ålreit at det er implementert en rekke objekter på flatene man kan benytte seg av. Dette kan f.eks. være brytere som åpner en port eller feller, og jeg regner med at det vil bli flere slike instanser i spillet ved lansering. Da synes jeg at slagene blir litt mer interessante og en liten smule mer variert.

Mens man snakker om kampene, så synes jeg at det kan være litt uryddig og vanskelig å se hva som er hva til tider, og jeg kunne egentlig tenke meg et rutenett over hele brettet, og ikke bare over hvor man kan gå med en gitt figur. Det er en kamerafunksjon jeg ikke blir helt venn med, og etter å ha surret litt hit og dit med det får jeg det liksom aldri helt tilbake til standard. Sannsynligvis er dette bare en vanesak, men i utgangspunktet synes jeg at det er noe klønete over det uten at jeg klarer å sette helt fingeren på hva det er.

Rent grafisk og stilmessig er det like vakkert som Octopath, med de åpenbare referansene til 16bit-generasjonen. Musikken er helt ok, uten å imponere videre. Det er kanskje litt urettferdig å sammenligne med Yasunori Nishikis helt fabelaktige komposisjoner fra 2018, men det er ingen vei utenom det faktum at Akira Senjus foreløpige utvalg i Project Triangle Strategy ikke holder samme nivå.

Det er ikke bare slåsskamper og historiefortelling som foregår i dette spillet. Høydepunktet for meg er rådene hvor alle møtes for å stemme over hvilke valg man skal ta i en gitt sak. I demoen er det dessverre kun ett slikt råd, men det er nok til å forstå hvordan dette kommer til å snøre seg til utover i spillet.

Alle figurene har en mening om hva som er det rette å gjøre, mens noen er veldig usikre på hva de skal stemme på. Da er det din jobb å gå en tur gjennom landsbyen, snakke med innbyggerne, prate med rådgivere og finne ut hva som er det rette å gjøre. Deretter må du forsøke å overbevise alle medlemmene om at din sti er den rette. Jeg må si at jeg virkelig liker konseptet, og det er ganske spennende å følge med på avstemningen med vektskålene for å se om man har lyktes eller ikke.

I det hele tatt synes jeg at Project Triangle Strategy-demoen er veldig interessant og jeg gleder meg til å se hva mer Square Enix kan få ut av dette konseptet. Det er en salig blanding av kjente mekanikker, samtidig som at det er krydret med litt Octopath og noe nytt. HD-2D-serien ser ut til å være i ferd med å få et nytt, verdig tilskudd. 2022 er tross alt ikke så langt unna!