Pokémon Sword/Shield: The Crown Tundra

Etter å ha spilt Pokemon Sword/Shield sin første utvidelse, Isle of Armour, denne sommeren satt jeg igjen med litt blandede følelser. Joda, det var fint å få et nytt «wild area» å utforske og mange nye lommemonstre å fange, men det manglet dybde når det gjelder historie og jeg følte meg ganske ferdig med utvidelsen etter et par timer. På grunn av dette satte jeg mine forventninger ganske lavt for The Crown Tundra. Jeg er derimot glad for å kunne rapportere at etter å ha lagt ned en god del tid med denne utvidelsen og opplevd slutten, må jeg si at The Crown Tundra helt klart er et steg i riktig retning.

Når man ankommer Crown Tundra møter man Peony, en tidligere gym-leder som ligner mistenkelig mye på Chairman Rose og hans angstfulle tenåringsdatter, Peonia. Etter å ha følt seg kvelt av sin overbeskyttende far bestemmer Peonia seg for å reise solo, og etterlater deg reisende med faren i dette snødekte vinterlandskapet i hjørnet av Galar-regionen. Dette området er fylt med mysterier og rykter om legendariske Pokemon, og det er opp til deg å finne ut om de faktisk finnes der ute! Til tross for en smertelig kort lengde på bare to timer, synes jeg historien i denne utvidelsen var veldig spennende, siden den dykket dypere inn i selve historien til denne nye øya, istedenfor å bare være proppfull av repetitive leveranse-oppdrag som sin forgjenger.

Å dra ut på oppdrag for å fange landets legendariske pokémon var et kult konsept, men jeg synes letingen etter noen av disse gudommelige skapningene ble litt langtekkelig. For å f.eks fange Cobalion, Terrakion og Virizion måtte jeg lete i tre forskjellige områder etter 50 sett med fotavtrykk, og det var ingen variasjon mellom dem. Jeg nøt å finne Regi-Pokémon mye mer. Dette krevde bare å løse en pokmon-relatert gåte for å få inngang til deres hvilested. Ingen av disse var altfor forvirrende, men de krevde i det minste at jeg måtte tenke og uten å kreve at jeg gjorde masse repetitive oppgaver.

Ultra Beasts fra Pokémon Sun/Moon og alle legendariske pokémon man ikke finner i historie-biten kan bli funnet i Dynamax Adventures. Disse fungerer ganske likt som Max Raid-kamper, men krever at du er mye mer strategisk i dine forberedelser for farene foran deg. I gruppe på til sammen tre andre spillere må du kjempe deg gjennom en serie med tre dynamax-kamper før en avsluttende kamp mot en legendarisk pokémon. Hvis lagets pokémon besvimer mer enn fire ganger, eller hvis mer enn ti runder passerer i en enkel kamp blir man sendt ut av kampen og må begynne på nytt fra starten.

Når du entrer hiet må du og laget ditt velge mellom en av fire tilfeldige pokémon som til sammen skal utgjøre et balansert lag med en god blanding ulike typer. Lagmedlemmer må også stemme på hvilken retning laget skal ta mellom de ulike kampene. Hver retning avslører hvilken pokémon man møter neste gang og det blir opp til dere å avgjøre hvilken type Pokemon laget er mest forberedt på å håndtere. Selv om du personlig har en type-fordel er det ingen vits å velge vann-type som neste hvis resten av laget har ild, jord eller stein-typer. Jeg likte virkelig Dynamax Adventures siden de var såpass gjenspillbare på grunn av sin tilfeldige natur og at de presser spillere til sitt ytterste i samarbeid, og i enda større grad enn det Max Raid-kamper har gjort.

Et problem jeg hadde med The Isle of Armor var at den kun la til to nye legendariske pokémon og bare to nye Galarian-former. Heldigvis er denne nye utvidelsen mye sterkere når det gjelder dette. Det er fem nye legendariske pokémon å fange (Calyrex, Glastrier, Spectrier, Regidrago, Regieleki) og fire nye regionale varianter (Articuno, Zapdos, Moltres, Slowking). Sammen med disse tilleggene bringes også mer enn 100 pokémon fra tidligere generasjoner tilbake. Dette synes jeg var en solid liste med tilbakekomster, og det inkluderte mange personlige favoritter som Hoenn-startere og Absol, Metagross og Aggron.

Jeg må dog innrømme at Isle of Armor føltes bedre når det gjaldt Wild Area. Sammenlignet med The Crown Tundra føltes den forrige utvidelsen mye mer variert med sine områder. Den hadde sandstrender, skoger og støvete ørkener å utforske. Brorparten av The Crown Tundra er ... vel, snø! Det betyr derimot ikke at det ikke er verdt å utforske området. Jeg synes de frosne fjelltoppene er blant de mest visuelt tilfredsstillende områdene i hele spillet og lydsporet er nydelig. Jeg likte også at det var en mer vertikal opplevelse med klipper man må bestige for å nå Crown Shrine.

En liten gulrot for de som fullfører hovedspillet og begge utvidelsene er at man låser opp The Galarian Star Tournament. Denne konkurransen er i 2 mot 2 format og lar deg kjempe sammen med en venn mot tidligere gym-ledere og rivaler du har møtt på din reise. En kul detalj jeg reagerte på er at alle karakterer har deres egen skrevne dialog og vil reagere forskjellig avhengig av hvem du er mot. Personlig valgte jeg Hop, som jeg husker var spesielt vanskelig å beseire i Slumbering Weald. Det største feilgrepet jeg fant i Galarian Star Tournament var vanskelighetsgraden. Det blir presentert som den største utfordringen i spillet, men jeg hadde ingen problemer med å bare pløye meg gjennom alt sammen med gjengen av legendariske pokémon jeg akkurat hadde anskaffet.

Den har kanskje noen svakheter, men The Crown Tundra-utvidelsen demonstrerer hvor mye potensiale Pokemon-utvidelser har hvis de lages rett. Jeg elsker hvordan de fikk tilbake Ultra Beasts og legendariske pokémon på en engasjerende måte gjennom Dynamax Adventures, og den hadde en mye mer engasjerende historie enn forrige utvidelse, Isle of Armor. Lengden på historien var derimot skuffende kort og Galarian Star Tournament var alt forlett med tanke på at det skal være den største utfordringen etter hovedspillet. Uansett har jeg i det minste mange flere shiny pokémon å gå etter nå!