Pid

Det virker som det å lovprise hver minste lille, rare detalj er blitt trenden når det gjelder å anmelde spill. Et spill som Limbo trenger knapt å by på vanskelige gåter og puslespill, når det tross alt har koselig musikk og et annerledes, svart/hvitt-utseende. Jeg er sikker på at i visse kretser hadde det blitt mottatt med åpne armer og jubelrop uansett. Det samme gjelder for Superborthers: Sword & Sorcery EP, Braid og World of Goo. Det tror i hvert fall jeg.

Fellesnevneren for disse spillene er at alle, på sin egen lille måte, har rokket ved den fastsatte sjangeren, og gitt håp til mang en frustrert spillutvikler. Ser man derimot på andre, mer tvilsomme titler så ser man at kanskje altfor mange av disse har fått høye poengsummer hos Metacritic bare fordi de har vært annerledes. Det virker som anmelderen ofte bare tar på seg finkulturhatten for anledningen, og så legger både den og spillet fra seg så fort anmeldelsen er blitt publisert.

Så klart kan det være digg med en ordentlig merkelig opplevelse på utsiden. Spesielt til den overkommelige prisen vi er blitt vant med når ordet indie er involvert. Dessverre kjøper jeg altfor ofte spill jeg synes er gøy i fem minutter, for så å legge dem fra meg og aldri røre dem igjen. Hvorfor er det sånn? Hvorfor blir jeg ikke like trollbundet som da jeg spilte Minecraft, Braid og Bastion hele natta gjennom?

Svaret er frustrerende enkelt. Innholdet, selve grunnsteinen i alt det som indie noensinne har stått for, havner mer og mer i skyggen av utseende og tilgjengelighet. Det var derfor jeg valgte å ikke begynne på dette spillet med en altfor positiv innstilling, selv om jeg falt pladask for alt fra design og musikk til oppsett ved første øyekast. Her må det jo være noe mer enn bare et pent ansikt, tenkte jeg. Så mye var klart allerede fra første sekund. Men for et ansikt.

Det er umulig å ikke falle pladask for dette spillet når Might & Delight får ethvert penselstrøk til å se ut som det hører hjemme i en fantasiverden bare et barn kan dikte opp. Det som begynner som en søt historie overrasker meg mer og mer, og når jeg tror jeg har sett alt overrumples jeg av noe enda sykere, sprøere, større eller vakrere - uansett om det gjelder et nytt, eldgammelt værelse med noe å fortelle, eller bare en gigantisk matsal med en sinna hovmester.

Lyden må vi heller ikke glemme. Virkelig ikke! For Pid er rett og slett en fryd for øret hele veien igjennom. Folkene i Retro Family har gjort underverker med musikken, og fått den til å virke som den faktisk er "håndlaget". Som om den er blitt komponert med litt ekstra omsorg og kjærlighet. Hvert enkelt instrument får spille for seg selv og sammen med de andre på en gang. Det er forøvrig utrolig deilig å høre akustiske trommer i spillverdenen for en gangs skyld.

Men så var det jo det der med å ikke fokusere på utseende, for det er jo veldig lett å gjøre i dette tilfellet. Sannheten er at det kan klemmes mye spillbarhet ut av gravitasjonslekingen til Pid. Alt fra finurlige puslespill til morderiske bosser utnytter funksjonene denne lekingen byr på. Dessuten har de nok kikket litt på Super Mario-serien og implementert tusener på tusener av gjemte stjerner som man trenger for å kjøpe nye ting på stasjonene som dukker opp.

Etter noen timers knoting med spillkontrollen, rett etter at jeg har vent meg til hvordan jeg skal hoppe, kaste ut to portaler, slette en og kaste ut en ny en, er det klart for meg at plattformdesignet er superbra gjennomført. Det flyter fint og samsvarer bra med mitt bilde av den lille gutten i den underlige verdenen. Dessverre synes jeg at lengre strekk er frustrerende da de handler mer om velvalgte hopp og kast enn tempo.

For å være helt ærlig er det til tider direkte kjedelig og knotete å ta seg gjennom lange baner kun for å dø om og om igjen på det aller siste hoppet. Det finnes liksom ikke noe rask måte å komme seg tilbake på, selv om jeg kunne gjort det i søvne etter forsøk nummer 24. Gravitasjonsstrålene tar den tiden de tar. Det samme gjør de missilskytende fiendene og animasjonene hver gang man drar i en spak.

Det kan være at det bare er jeg som tørster etter mer action akkurat nå. Den som er klar for et langsomt pusleplattformspill kommer til å trives som fisken i vannet med Pids tempo. Samtid vifter jeg en advarende finger til den som er ute etter en fartsfylt opplevelse; den finner du ikke her. Alt i alt er Pid en fullstappet spillopplevelse med kjempetrivelig historie, fantastisk musikk og nydelig design. Og alt dette til under hundrelappen.

Til slutt bør det nevnes at dette spillet føles litt mer velfylt enn hva vi har blitt vant til i det siste når det gjelder indiesjangeren. En spilltid på rett under 12 timer på normal vanskelighetsgrad, samt en opplåsbar vanskelighetsgrad for den som greier kampanjen, føles som rein luksus i dag. Akkurat som i Portal 2 finnes det en flerspillerdel for den som har lyst til å spille enda litt mer sammen med en kompis.

Så hvorvidt du bør kjøpe spillet kommer egentlig bare an på humøret ditt. Vil du kaste deg inn i en hektisk actionbrudulje bør du gjøre det først. Samtidig kan jeg godt argumentere for at musikken i seg selv er verdt pengene. Uansett, tommelen opp for nyetablerte Might & Delight. Dette er en strålende start.