Norsk
Gamereactor
film-anmeldelser
Pacific Rim: Uprising

Pacific Rim: Uprising

Guillermo del Toro er for tiden opptatt med å vinne Oscar-priser, så han har overlatt ansvaret for Pacific Rim: Uprising til noen andre. Spørsmålet er hvor lurt det var...

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt

Jeg vet at det er mer enn nok å utsette på filmen Pacific Rim fra 2013. Vi snakker om en film med nok deus ex machina til å gjøre en hvilken som helst shonen-animeserie misunnelig, for ikke å glemme plotthull som kunne fylt en sveitserost. Likevel er det en film jeg alltid koser meg med. Når folk spør hva slags film Pacific Rim er, svarer jeg «Pacific Rim er en film om store monstre og roboter, laget av folk som digger store monstre og roboter, for folk som digger store monstre og roboter». Siden jeg lett faller inn under sistnevnte, er det kanskje ikke så rart jeg koser meg likevel?

HQ

Stjerneregissør Guillermo del Toro har omsider fått den allmenne oppmerksomheten han fortjener med The Shape of Water, men dette betyr også at han dessverre ikke sitter i registolen for Pacific Rim: Uprising. Den jobben er det Steven S. DeKnight som har fått, en mann som ikke er kjent for stort mer enn å være på produsent- og skribentsiden for serier som Daredevil, Spartacus: Blood and Sand og Joss Whedon-seriene Dollhouse, Angel og Buffy. Det er en grei nok merittliste det, men jeg legger ikke skjul på at det også ga meg en sunn skepsis på vei inn i kinosalen.

Pacific Rim: Uprising
Foto: Filmweb.no

Det har gått ti år siden begivenhetene i Pacific Rim. Menneskeheten er på bedringens vei etter den apokalyptiske kaiju-krisen som preget den første filmen. Vi møter Jake Pentecost (John Boyega), sønnen til Idris Elbas rollefigur Stacker Pentecost i forrige film. Jakes fortid som Jaeger-pilot og sønn av menneskehetens store helt innhenter ham enten han vil eller ikke, og snart er Jake tilbake i Jaeger-programmet for å trene opp en ny generasjon piloter. Det trengs, for ikke bare truer den evige muligheten for at kaijuene kan komme tilbake, men Jaeger-teknologi er blitt en het salgsvare som kan misbrukes av private aktører med lyssky interesser.

Den som setter seg ned med denne filmen for å se enorme slåsskamper mellom monstre og roboter vil selvsagt få ønsket oppfylt. Samtidig var det noe med den første filmen som klarte å etablere en interessant bakgrunnshistorie og setting for begivenhetene. Dette er et element som er relativt fraværende i Pacific Rim: Uprising. Settingen og bakgrunnshistorien for filmen er ikke i nærheten av å involvere deg like mye som det en skulle ønske, og i en film hvor menneskehetens skjebne står på spill er det som en kardinalsynd å regne.

Dette er en annonse:

En herlig John Boyega som aldri tar seg selv altfor seriøst, men som likevel trår til når det trengs er, utenom veteranene fra forrige film, det definitive lyspunktet blant rollefigurene i denne filmen. Det er med på å løfte det hele, men der langt ifra nok når resten av det nye persongalleriet er såpass platte og forglemmelige som de er. Filmen forklarer de unge Jaeger-pilotene med at unge mennesker lettere kan oppnå kompatibilitet med en Jaeger og hverandre, og er muligens ment som et nikk til den klassiske anime-serien Neon Genesis Evangelion. Det er imidlertid en annen mulighet, nemlig at regissøren eller noen av filmselskapets høye herrer forsøker å kopiere suksessen fra populære ungdomsfilmer som Hunger Games-serien, Maze Runner og Divergent for å selge bedre til et yngre publikum. Unge skuespillere og et frieri til et yngre publikum betyr selvfølgelig ikke at filmen blir dårlig av den grunn, noe Spider-Man: Homecoming er et gyllent eksempel på. Pacific Rim: Uprising blir på sin side dessverre en lang rekke med forglemmelige rollefigurer som resultat av unge, uerfarne skuespillerne uten utstråling eller dynamikk seg imellom.

Bra bakgrunnshistorie er likevel mer som en bonus å regne innenfor sjangeren, og filmer som Godzilla (2014) og Kong: Skull Island viser oss at det er mer enn nok moro å hente fra enorme beist som hamrer løs på hverandre uten at det finnes en god historie knyttet til begivenhetene. Her har Pacific Rim: Uprising mye å by på, og resultatet er en spesialeffekt-mettet actionfest hvor byer knuses, sivile løper i panikk og hundrevis av tonn med kjøtt og metall hamrer løs mot hverandre. Flere av slåsskampene er svært underholdende regissert, og selv om filmen helhetlig sett mangler noe av spenningen og dynamikken vi så i forrige film er det fortsatt mer enn nok moro å hente her.

Pacific Rim: Uprising
Johns Boyegas rollefigur Jake Pentecost er den eneste nye rollefiguren jeg er i stand til å huske ved navn. Resten av nykomlingene i filmen er platte og forglemmelige. // Foto: Filmweb.no

Pacific Rim: Uprising vil aldri oppnå samme status som den første filmen, men er fortsatt godkjent som helt akseptabel popkornunderholdning. Hvis målet ditt er å dra vennene dine med på en helt på-det-jevne-film uten den store dybden og akseptabel underholdningsverdi i påsken, er dette en verdig kandidat.

Dette er en annonse:
06 Gamereactor Norge
6 / 10
+
En helt akseptabel monster-mot-roboter-film med en festlig og karismatisk John Boyega i hovedrollen.
-
Tynt plott med forglemmelige nye rollefigurer.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster

0
Pacific Rim: Uprising

Pacific Rim: Uprising

FILM-ANMELDELSE. Skrevet av Ingar Takanobu Hauge

Guillermo del Toro er for tiden opptatt med å vinne Oscar-priser, så han har overlatt ansvaret for Pacific Rim: Uprising til noen andre. Spørsmålet er hvor lurt det var...



Loading next content