Orcs Must Die

Dette er min borg, og ingen slipper gjennom! Jeg har akkurat støvsugd, og det kommer ikke på tale å la en horde av orker få søle den til. Nei, det tar ikke lang tid før Orcs Must Die engasjerer meg...

I Orcs Must Die har Robot Entertainment tatt Tower Defence-sjangeren til et lettstemt, kaotisk og fargesprakende nivå - og de lykkes. Du har sikkert gjettet deg frem til det, men det handler altså om å slakte horder av orker som banker på døren din. Hovedpersonen, en kjepphøy lærling med tullete dansetrinn, komiske oneliners, og Charlie Sheen-mentalitet, har alle mulige feller til hjelp. En ny vri er at du ikke ser alt ovenfra, men istedet løper du rundt i tredjeperson på selve slagmarken og deltar i kampene når orkene angriper.

Selv om helten din har et sverd og en armbrøst, er han sjanseløs mot orkene uten assistanse. Løsningen er altså feller, og før de grønne krypene stormer inn, har du ubegrenset med tid til å utforske borgen for å planlegge hvor du skal legge ut spikermatter, pilfeller på veggene, og bueskyttere på brystvernet. Når du er ferdig, slipper du inn horden. Hvis du kjemper godt, vil ikke tilstrekkelig mange orker nå frem til den skinnende døren, en dør du bør holde ekstra godt øye med.

Fellene er mange og fantasifulle. Det finnes tjærehull som forsinker orkenes fremmarsj, eksplosive tønner, og barrikader for områder du ønsker å vokte ekstra godt. Poenget er å skape flaskehalser som forsinker og dreper fienden, men hvis de likevel kommer for nært, kan du ta frem et godt, gammeldags sverd. På litt avstand kan du også bruke armbrøst. Visse angrep tømmer magimåleren din, og du bør også holde øye med dens røde nabo - helsemåleren.

Hvert brett inneholder en håndfull bølger av fiender, og det blir fort deilig hektisk. Når du har spilt Orcs Must Die en stund, blir det grønne kaoset på skjermen både komisk og spennende. Animasjonene av det store antallet orker er veldig pene. Jeg trekker ofte på smilebåndet når monstrene blir spiddet, brent, eller flyr gjennom luften på grunn av en eksploderende tønne eller min telekinesekrefter. Når man dør er det bare underholdende å prøve igjen og eksperimentere med ulike forsvarsstrategier.

Jeg liker også at man er langt fra arbeidsledig under selve angrepene. Du kan, og bør legge ut nye feller mens kampene pågår, og hvis du er dyktig med armbrøsten, kan du ta ut ganske mange orker med velplasserte piler.

Nye brett betyr nytt leketøy, og de forskjellige konstruksjonen introduseres i en passe fart. Karaktersettingen skjer i form av hodeskaller, og antallet baseres på hvor godt du har nedkjempen orkene. Hodeskallene kan du bruke til å oppgradere favorittfellene dine mellom slagene. Orcs Must Die har stor dybde, og det er lett å se at det egentlig skulle selges som et fullprisspill. Det er verdt pengene, med andre ord.

Jeg savner en samarbeidsdel, men det er også en av ytterst få mangler i dette spillet. Orcs Must Die minner meg, på en god måte, om spill som Plants vs Zombies og Team Fortress. Det er bare å trekke sverdet og male stua grønn.