Hvis du fortsatt ikke hørt om One Piece, og da snakker jeg ikke om klesplagget som får deg til å se ut som en Teletubby, er det på tide at du blir opplyst. Jeg mener, vi snakker tross alt om tidenes største tegneseriesuksess både i Japan og verden generelt, med over 320 millioner solgte manga-bøker på verdensbasis. Dette gjør at One Piece for lengst har passert den forrige rekordholderen, Dragon Ball, og til tross for at TV-serien begynte i 1999 og har bikket over 700 episoder, er det fortsatt ingen ende i sikte.
Premisset for One Piece er forholdsvis enkelt å fatte. Vi befinner oss i piratenes tidsalder, der de fleste piratene søker etter skatten "One Piece", altså den legendariske arven som piratkongen Gold Roger etterlot seg til den som var istand til å finne den. I serien følger vi hovedpersonen Monkey D. Luffy og mannskapet hans på jakt etter One Piece, slik at Luffy kan bli den neste piratkongen. Luffy er bare én av mange såkalte djevelfrukt-brukere i serien. En djevelfrukt gir deg et sett med unike egenskaper, og Luffys egenskap er at han har blitt et gummimenneske.
One Piece: Burning Blood er ikke det første spillet basert på serien vi ser til PS4. Tidligere har Dynasty Warriors-klonen One Piece: Pirate Warriors 3 blitt sluppet til konsollen, og Luffy var også et naturlig innslag i jubileumsspillet J-Stars Victory VS+, som markerte 45-årsjubileet til tegneseriemagasinet Weekly Shonen Jump. One Piece: Burning Blood er derimot det første PS4-spillet med Luffy og gjengen som ikke lanseres til PS3 også, og dessuten det første One Piece-spillet noen gang som lanseres på Xbox One, hvilket betyr at det er knyttet ekstra nysgjerrighet til det nye innslaget i serien.
Dersom formelen i Pirate Warriors-spillene ikke har appellert til deg, kan jeg trøste deg med at One Piece: Burning Blood pløyer helt annen mark. Der Pirate Warriors har plassert deg på slagmarker der du må jule opp hundrevis av datastyrte og svake figurer, er Burning Blood et fighting-spill hvor rollefigurene møter hverandre én mot én. Man danner lag som består av tre rollefigurer, og underveis i kampen kan man bytte på hvem av dem som kjemper i ringen, ala Tekken Tag Tournament 2. I tillegg har man support-figurer man kan tilkalle i kampens hete, for å få assistanse i form av bedre helse, høyere angrepsprosent og så videre. Dette, og det faktum at kameraet er plassert bak den som er Player 1, gjør at spillet på mange måter bærer likhetstrekk med et annet fighting-spill i år med høy fanservice-prosent, nemlig Pokkén Tournament.
En av Pokkéns største svakheter var det labre utvalget av rollefigurer. Det samme kan på ingen måter sies om Burning Blood. Hele 40 individuelle rollefigurer er representerte, og noen av dem kommer dessuten i to varianter: én variant fra tiden før seriens time-skip, og én variant fra tiden etter. Spillet er dessuten temmelig oppdatert i forhold til animeseriens progresjon (du bør være et godt stykke uti Dress Rosa-historiedelen for ikke å få noen spoilere), hvilket betyr at spillet er rimelig oppdatert når det kommer til hvilke rollefigurer som er inkludert.
Rollefigurene er for øvrig delt inn i flere underkategorier, og er i tillegg delt inn etter hva slags djevelfrukt-egenskaper de har (eller eventuelt ikke har, hvis de ikke har spist en frukt). Dersom rollefiguren også er en haki-bruker (haki er One Piece sitt svar på en slags kampaura), er dette også markert. Deretter har alle rollefigurer et sett standard-angrep, pluss et sett spesialangrep som er langt mer representative for dem. Dette gjør at gjengivelsen av de forskjellige rollefigurene er god, og med såpass mange rollefigurer tilstede bør det være mulig å finne noen av dine favoritter.
Utvalget er altså bra, men dessverre foreligger det også flere svakheter her. Noen av dem er relativt små, men det største problemet er at spillet sliter med å finne seg selv.
Pokkén opplevdes som et spill som var tilgjengelig for folk flest. Burning Blood oppleves ikke slik. Terskelen for folk som aldri har vært borti serien før er skyhøy, da det ikke gis noen innføring i universet, dets rollefigurer eller hva som har skjedd tidligere i historien. Dette er helt tydelig et spill tiltenkt fansen. Det er i og for seg greit nok, men selv blodfansen vil nok oppleve at innholdet her er litt tamt. Det er for lite variasjon, for få baner å kjempe på og for lite historie til at fansen vil kunne si seg fornøyde med det de får. Dessuten er kontrollsystemet for komplisert, opplæringen er altfor ujevn og responstiden urovekkende høy.
Enspillerdelen har nemlig en historiedel, som begynner med den såkalte Paramount War (krigen som begynte i Marineford). Dessverre er mye av dette kokt ned til «Se noen bilder som oppsummerer historien i 30 sekunder, slåss mot en fiende og gjenta.» Når deler av historien fortelles på nytt fra en annen rollefigurs synsvinkel uten noen videre dybde eller variasjon, blir det fort platt og kjedelig, noe denne delen av One Piece slettes ikke er. Hovedproblemet med enspillerdelen er derimot den ekstremt variable vanskelighetsgraden. I det ene øyeblikk kan man le over hvor lett en kamp var, det neste øyeblikket kan du bruke over en halvtime på å bekjempe én enkelt fiende. Det er frustrerende og unødvendig.
Visuelt føles spillet også ujevnt. Det er enkelte deler av selve kampsekvensene som virkelig ser ut og føles som One Piece, men mellomsekvensene og de andre delene av spillet mangler den samme autentiske følelsen. Figurene fremstår som plastikkaktige og utenfor omgivelsene, noe som ikke burde være nødvendig på dagens konsoller.
Apropos rollefigurene og utseende: One Piece er kjent for forholdsvis barmfagre og lettkledde kvinnelige rollefigurer. Det får være greit nok, men jeg finner det vanskelig å godta at det kun er disse rollefigurene som får klærne sine opprevet og fillete jo mer juling de får i spillet. Mannfolka slipper unna med å bli skitne og svette, mens kvinnene blir ytterligere objektifisert. Den slags burde ikke være nødvendig å inkludere.
One Piece: Burning Blood tar noen viktige steg bort fra Pirate Warriors-spillene og gir spillerne og fansen et mer klassisk fighting-spill med noen nye løsninger. Mye av det fungerer, men det er også en god del som skurrer. Spillet vil sikkert glede noen fans, og enda mer dersom man er to som kan spille sammen, men langt fra alle vil si seg fornøyd med sluttresultatet.