Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Gamereactor
anmeldelser
No More Heroes 3

No More Heroes 3

No More Heroes 3 kunne vært et storslått comeback, men den elleve år lange pausen har dessverre ikke vært en fordel for Travis Touchdown.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Goichi Suda, bedre kjent som Suda51 (fordi 5 og 1 uttales «go» og «ichi» på japansk), er en spillskaper med en stil man umiddelbart kjenner igjen. På lik linje med andre særegne japanske spillskapere som Hideo Kojima og Hidetaka «Swery» Suehiro har Suda51 sine spill en egen atmosfære, absurditet, fremtoning og stil som forteller deg at denne karen gjør akkurat som han vil, enten du liker det eller ei.

Få spill fra Suda51 har markert dette bedre enn No More Heroes-spillene. Mens andre spillskapere benyttet bevegelseskontrolleren til Wii for å simulere skyting eller fekting, serverte Suda51 et spill om den supernerdete antihelten Travis Touchdown, en leiemorder med en stråle-katana som måtte lades jevnt og trutt ved at man utførte en høyst tvilsom jokkebevegelse med Wiimoten. Med sin Tarantino-inspirerte voldsfaktor og rølpete humor var No More Heroes så langt unna det man ellers forventet av spill til en Nintendo-konsoll, men spillet står fortsatt som ett av de beste spillene til Wii når det gjelder særpreg, noe som ikke minst kommer av at No More Heroes hadde mer dybde og nyanser enn det førsteinntrykket skulle tilsi.

No More Heroes 3

Elleve år etter at vi fikk servert No More Heroes 2: Desperate Struggle er det endelig duket for et nytt fullverdig No More Heroes-spill. Den gode nyheten er at dette føles langt mer som et ordentlig spill i serien enn det sidespillet Travis Strikes Again: No More Heroes gjorde for to år siden. Den dårlige nyheten er at spillet tydeliggjør at den originale formelen ikke er sterk nok til å bære en hel serie og at den ikke har den samme slagkraften i dag som for fjorten år siden.

Dette er en annonse:

Nok en gang skal Travis Touchdown kjempe mot en rekke slemminger for å klatre til topps på listen over de tøffeste av de tøffe. Denne gangen er det selverklærte superhelter fra verdensrommet ledet av den onde lord FU som skal nedkjempes, og dette skjer naturligvis ut ifra rangeringsregelverket til United Assassins Association (UAA). Dermed må Travis begynne med den lavest rangerte undersåtten til lord FU, drepe seg oppover lista til han endelig kan stå ansikt til ansikt med galaksens verste krek og til slutt redde verden fra undergang.

Kjernen i No More Heroes-opplevelsen er de unike og særegne bosskampene, der hver enkelt motstander du møter bør by på en minneverdig og usedvanlig opplevelse. I det første spillet i serien ble dette også forsterket ved mørke bakgrunnshistorier for den enkelte rollefiguren, og No More Heroes fungerte dermed like mye som en kommentar på sosiale problemer i samfunnet som ekstravagant hack-and-slash. Det samme kan man dessverre ikke si om No More Heroes 3. Joda, bosskampene er fortsatt høydepunktet her og serverer intense kamper som til tider kan gi en smak av spill som Devil May Cry eller Bayonetta, men de fleste bossene mangler karismaen og særpreget som vi er vant med fra de to første spillene. Noen av bossene husker man, mens andre går raskt inn i glemmeboka. Det som gjør at de enkelte bosskampene likevel klarer å skille seg ut fra hverandre er at ingen av kampene er like. I den ene kampen befinner man seg i en boksering hvor man må tråkke på magnetiske poler for å unngå bossens angrep, mens i den neste må man kjempe mot bossen i form av en rap battle eller ved å leke stolleken(!). Med noen stikk til andre kjente spill og sjangre er det også duket for noen festlige øyeblikk iblant når man kjemper mot bossene, og selv om bossfigurene i seg selv ikke vil bli husket i ettertid kan man si at selve kampene har en større sjanse for å skape minneverdige øyeblikk.

No More Heroes 3

Den overordnede historien er på sin side pur nonsens, og serverer en suppe av referanser til filmer og spill som utvilsomt står høyt på Suda51s liste. Her slenges det inn vilkårlige referanser til Terminator, Akira og Rocky, for ikke å glemme lange samtaler mellom Travis og kompisen Bishop om den japanske regissøren Takahasi Miike. Med jevne mellomrom slenges det også inn en rekke referanser til andre spill der Suda51 har vært involvert, og man skal uten tvil ha god kjennskap til det overordnede «Suda-Verse» for å kunne verdsette No More Heroes 3 fullt ut.

Dette er en annonse:

Spillet har en episodisk formel som minner om en blanding av en B-serie på Netflix og mer klassiske animeserier fra 80- og 90-tallet, noe som forsterkes av en åpning- og avslutningssekvens for hver episode i beste animestil. For det meste føles det hele bare som billige referanser slengt vilkårlig inn fordi utviklerne kunne gjøre det snarere enn for å understreke et poeng. Mye av dette skyldes at spillet mangler både en stram regi og driv i historien. Ting slenges noenlunde tilfeldig inn i spillet, og uten et skarpt manus eller gode overganger til å lappe det hele sammen blir spillet fort en langtekkelig og kjedelig affære som mangler fokus.

Det manglende fokuset merker man også i spillets helhetlige struktur. Hovedmålet er å kjempe mot de ulike bossene, men veien dit er forholdsvis lik hver gang. Du må kjøre rundt i Santa Destroy og de nærliggende områdene, finne såkalte Designated Matches og kjempe mot noen monstre fra verdensrommet. Når dette er gjort må du sørge for at du har nok penger til å betale kampdepositumet til UAA, før du deretter kan gå i gang med selve kampen. Det er ingen variasjon i denne formelen, og takket være de sjelløse omgivelsene man kjører rundt i blir det hele svært gjentakende etter kort tid. Hadde vi fått noen minispill tilsvarende dem vi hadde i No More Heroes 2: Desperate Struggle (der deltidsjobber ble presentert i form av 8-bit-titler) kunne det gjort opplevelsen litt mer spennende, men de få sideaktivitetene som er tilgjengelige er så monotone at det ikke er vits å bruke mer tid på dem enn nødvendig.

No More Heroes 3

Går du derimot til en Designated Match eller en frivillig kamp hvor bølger av fiender må beseires får du servert det beste spillet har å by på, nemlig kampsystemet. Med stråle-katanaen din kan du hamre løs med lette eller tunge slag på fienden, dukke unna innkommende angrep og hoppe over sjokkbølger. Et perfekt dukk fra fiendens angrep senker tiden og gir deg muligheten til å denge løs i noen verdifulle sekunder, og slår du dem i ørske kan du foreta et wrestlingangrep som samtidig lader batteriet til katanaen din. Etter hvert får du også noen hendige spesialangrep til disposisjon, og når fiendens helse er tappet kan du servere et siste slag der blodspruten står så høyt at Quentin Tarantino tar notater. Flyten i kampene sitter utrolig godt, og selv om vanskelighetsgraden til tider kan være brutal er den også svært tilfredsstillende å mestre. Mangelen på variasjon gjør at også denne delen av spillet dessverre mister piffen i lengden, men når alt sitter som det skal er det likevel her i kampsekvensene man får den beste opplevelsen.

Dette er en annonse:

Kampene i spillet er gode så lenge ytelsen holder stand, men altfor ofte merker man at No More Heroes mangler finpussen som kreves at et spill med høyt tempo og intense kamper. Spillet er hjemsøkt av ujevn bildefrekvens og teksturer som popper inn flere sekunder etter endring av kameravinkel. Dette er særlig merkbart når man er ute og kjører på motorsykkelen i byen, noe som heller gir assosiasjoner til de horrible skateboard-sekvensene i Deadly Premonition 2: A Blessing in Disguise enn å kjøre rundt i GTA V. Spillet har ingen kritiske tekniske feil, men den dårlige ytelsen hjelper dessverre ikke på spillopplevelsen.

No More Heroes 3

No More Heroes 3 kunne vært et solid comeback for Travis Touchdown etter det noe skuffende Travis Strikes Again: No More Heroes. Dessverre tar det ikke nok grep for å sørge for en frisk og festlig opplevelse i lengden, og det er tydelig at No More Heroes-formelen ikke har så mye mer å by på annet enn for den mest hardbarkede fanskaren. Den skarpe satiren og regien som preget det første spillet er for lengst borte, og de bisarre referansene føles nærmest vilkårlig slengt inn uten en spesielt gjennomtenkt plan bak det hele. Bosskampene er bisarre men gode, og selve kampsystemet byr også på litt moro, men alt i alt gir No More Heroes 3 deg en såpass middels opplevelse at det er vanskelig å anbefale for andre enn de mest interesserte.

05 Gamereactor Norge
5 / 10
+
Underholdende kampsystem, særegen og unik stil, bisarre og underholdende bosskamper.
-
Rotete historie og regi, lite treffende satire, svært gjentakende, lite spennende innhold utenom bosskampene, forglemmelige rollefigurer, dårlig teknisk ytelse.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster

1
No More Heroes 3Score

No More Heroes 3

ANMELDELSE. Skrevet av Ingar Takanobu Hauge

No More Heroes 3 kunne vært et storslått comeback, men den elleve år lange pausen har dessverre ikke vært en fordel for Travis Touchdown.



Loading next content