Ninja Gaiden

I en tid preget av spill tilrettelagt for massene, gjør Tecmo helomvending og server et vanvittig vakkert og ikke minst vanskelig spill, preget og inspirert av den gamle skolens stortitler. Ja, det er masse old school elementer å spore i Tecmos nye Ninja Gaiden, men samtidig står tittelen støtt som fjell blant nåtidens største titler. Gameplayet er rett frem ninja-slossing, hvor comboer, presisjon, timing og blokkering er et must for å overleve. Dette kombinert med den feteste grafikken som noensinne har vist trynet sitt på Microsofts Xbox, tilsier at det er en vaskeekte klassiker vi har med å gjøre. En moderne klassiker, hvis posisjon er befestet allerede før spillet har rukket ut i butikkhyllene.

Da vi snakket med spillets far, Tomonubu Itagaki, under fjorårets X03 messe, spurte vi hvorfor han hadde valgt å lage spillet eksklusivt til Xbox. Spesielt med tanke på at Microsoft har såpass store problemer med å få fotfeste i Asia. Itagaki San svarte glatt at dette var den eneste av konsollene som var istand til å gjengi hans visjon. Og for en visjon det er som utfolder seg! Som sagt er spillet en hyllest til åttitallets arcade-titler og også de spillene vi satt hjemme å spilte på Commodore og Amiga. Mange ørkesløse timer måtte til for å mestre ninjakunsten på åttitallet, noe som i stor grad har forsvunnet i takt med gamingens voksende komersielle popularitet. Nå sitter jeg igjen foran skjermen med nøyaktig samme følelse som da jeg var 12. Jeg er trollbundet, dedikert, fly forbanna og dypt frustrert. Det er deilig!

I løpet av de 2 ukene jeg har spilt spillet, og jeg har spilt minst et par timer nesten hver dag, har jeg kommet til level 6... Jeg har knust en joypad i vrede og jeg har knekt et par planker i sofaen min, når jeg hoppet av glede over å ha knust den tredje bossen(e). Ninja Gaiden er med andre ord ikke et spill myntet på nybegynnere. Dermed ikke sagt at du ikke burde kjøpe det, for skal man først bli en hardcore gamer, er dette et yppelig sted å fortjene den tunge tittelen. Spillet strekker seg over 16 enorme brett, hvor ens dyktighet og ninja-status blir bedømt fortløpende. Comboene man lærer er meget intuitive, men de må utføres med både presisjon og hurtighet. Gjennom spillet finner man stadig nye og kraftigere våpen, som alle har sin helt egen sjarm og ikke minst stil under kamper. Som en ekte ninja kan en selvfølgelig løpe opp eller bortover vegger - en viktig taktikk både under kamper og for å kunne utforske områdene. Som seg hør og bør er spillet selvfølgelig også stappfullt av hemmeligheter.

Spilleren inntar rollen som den hevnlystne ninjaen Ryu Hayabusa, som er på jakt etter et eldgammelt sverd som gir brukeren tilgang på mørke krefter av bibelske proporsjoner. Sverdet, som ble voktet av Ryu’s familie gjennom generasjoner er naturligvis stjålet, familie og venner er drept, og Ryu må slakte seg vei gjennom tonnevis av monstre og lynraske motstandere, på jakt etter fienden. Mange av våpnene du bruker kan også oppgraderes hos den lokale kjøpmannen. Ryu har også visse magiske eller mantriske krefter om du vil og kan over korte perioder kontrollere elementer som f.eks. ild. Kort sagt har du mange hjelpemidler til rådighet, men de må brukes med kløkt og innsikt dersom de skal ha noen som helst funksjon i praksis.

De fleste fiendene i spillet er i starten menneskelige, enten i form av soldater eller vanvittig farlige og lynraske ninjaer. Litt ut i spillet derimot møter du også på såkalte "Fiends". Disse var engang mennesker, men er blitt smittet og overtatt av ondskapen og ser nå mest av alt ut som demon-dinosaurer fra helvete. Vanskelighetsgraden er jevnt over veldig høy og det er langt mellom save-punktene. Kort sagt må du regne med å spille lange og harde deler av spillet flere ganger, før du til slutt tar knekken på motstanden. Man kan komme et stykke med å bare trykke villt, men det er bare de som klarer å mestre spillets comboer og angreps taktikker, som vil klare å komme seg videre med æren i behold. Det hele oppleves som en balansegang mellom reinspikka frustrasjon og en overvelmende spilleglede. I motsetning til andre ninjaspill på markedet i dag er Ninja Gaiden i en klasse for seg selv og det er garantert blant årets absolutt beste titler - ikke bare til xbox, men generelt.

Det eneste umiddelbare minuset er kameraet. Det fungere stort sett glimrende, men i heftige kamper i smale smug hender det at det henger seg opp i litt merkelige vinkler. Misforstå meg rett, jeg leter desperat etter feil her... Kameraet kan raskt rettes opp og stilles i posisjon ved et enkelt trykk på på den høyre skulderknappen, så prekært er det på ingen måte. Team Ninja og Itagaki San har lenge lovet oss det ultimate ninjaspillet og nå er det altså her - i all sin storslåtte prakt. Vi bøyer oss i kampens støv, inntil vi er verdige og har rundet spillet. Takk - Arrigato!