Nights: Journey of Dreams

Visste jeg det ikke. Drømmene våre eksisterer virkelig i en annen dimensjon, og dersom makten over denne dimensjonen havner i feil hender er vi ille ute. Dette er utgangspunktet for NiGHTS: Journey of Dreams, oppfølgeren til suksessen NiGHTS into Dreams. En såpass klisjéfylt historie må da i hvert fall veies opp med noe durabelig god action og pene omgivelser. Ikke det, nei?

NiGHTS: Journey of Dreams er oppfølgeren til NiGHTS Into Dreams, som ble sluppet i 1996 til Sega Saturn. Dette spillet handlet i stor grad om det samme som Journey of Dreams. Fokuset var på flyging, og konfliktlinjene mellom de onde og de gode kreftene handlet som i Wii-versjonen om å redde drømmeverdenen før de onde maktene tok over. Slik sett er det en nostalgisk opplevelse å plukke opp det siste kapittelet i serien, men spørsmålet er om man ikke heller burde koble til den gamle Saturn-maskinen i stedet.

Nights: Journey of Dreams handler om Nightopia, den nevnte drømmedimensjonen, og kreftene som holder denne verdenen oppe. Disse kreftene kalles Ideya, og baseres på menneskelige idealer som mot, styrke, renhet osv. For å redde Nightopia må alle disse Ideya...ene samles sammen, og det er du som spiller som får den oppgaven. Samtidig prøver onde krefter, Nightmaren, å få fatt på samme nevnte Ideya. Disse treffer du på jevnt og trutt gjennom eventyret på vanlig godt mot ondt-vis.

I begynnelsen av eventyret velger du å spille med en av de to hovedpersonene, William eller Helen. Begge starter med én Ideya som får dem i gang med eventyret, og på besynderlig vis har Sega valgt å gi begge hovedpersonene samme utgangspunkt, noe som i praksis dreper all lyst til å spille med begge to. Når den håpløst åpenbare tutorialen er altfor lang samtidig som lastetidene såvidt holder seg innenfor akseptabel-grensa, går det galt.

NiGHTS lider av å være utrolig halvveis. Tredjedelsk, om det er et ord. For å ta det verste, er gameplaydelen det som ødelegger mest. Når man flyr rundt med drømmedemonen NiGHTS, som de to hovedpersonene kan "smelte sammen med" gjennom Dualize-funksjonen, tror du først at du har uendelig med frihet til å fly hvor du vil. Et par sekunder inn i flygingen merker man derimot at hele flygesekvensen følger en allerede bestemt skinnegang, og at du som spiller egentlig bare har som oppgave å holde NiGHTS over bakken. Jeg kan ikke fatte og begripe hva som ligger bak en slik avgjørelse, bortsett fra økonomiske hensyn da. "Friheten" som ligger i NiGHTS' kontrollsystem er den komplette motsetningen til Super Mario Galaxys briljante romeventyr, og har man først spilt som den tjukke rørleggeren, blekner drømmedemonen en god del i forhold.

Det er ikke så mye som stemmer i NiGHTS. Når heller ikke omgivelsene er spesielt vakre, dialogene føles utrolig kunstige og det lydmessige ikke holder mål i det hele tatt, er veien ikke lang mot nedre del av karakterskalaen. NiGHTS: Journey of Dreams er fullstendig sjarmløst, sjelløst og ikke noe å ta med seg hjem fra butikken.