Neo Geo AES

I begynnelsen av nittiårene var Neo Geo AES omgitt av mystikk. I skolegårdene gikk det rykter om en nærmest urealistisk sterk maskin hvis spill var så makeløse at de umiddelbart ville gi alt på Super Nintendo og Sega Megadrive grisebank. Et par av skolens lystløgnere gikk også så langt som å påstå at de enten hadde konsollen hjemme eller i det minste kjente noen som hadde sett den. På gymnaset gikk det i det samme. Spill så store som to VHS-kassetter, joypads på størrelse med et kneippbrød og en pris på om lag 4000 kroner var påstander som ble kastet frem og tilbake, noen naturligvis mer troverdige enn andre.

Sannheten er at Neo Geo AES var, og fortsatt er, en dyr fornøyelse, og at maskinen til tross for noen overdrivelser faktisk nesten var et monster av et underholdningssenter da SNK lanserte den i 1990. Før utgivelsen av hjemmekonsollen Neo Geo AES, laget SNK (Shin Nihon Kikaku) utelukkende arkadespill, altså spill som man kjenner fra det lokale gatekjøkkenet eller spillehallen. Her hadde de stor suksess med forgjengeren til Neo Geo AES, nemlig Neo Geo MVS (Multi Version System), som gjorde det mulig å ha opptil seks spillere tilkoblet ett og samme kabinett uten å måtte skifte hverken printplater eller joystick. Dette var enormt plassbesparende for eierne av spillehallene, samtidig som det gjorde det mulig å kjapt gå fra NAM 1975 til f.eks. Magician Lord. Gjennom en periode på et par år vokste SNK eksponentielt i størrelse og firmaets MVS-løsning ble en kjempesuksess.

Likevel kunne firmaet ikke bare sitte på hendene og la klingende yen rulle inn på kontoen. Interessen for konsoller som kunne stå under TVen var enorm, og det var noe både Nintendo og Sega kunne merke da de lanserte deres Super Nintendo Entertainment System (SNES) og Sega Megadrive (Genesis i USA) på slutten av åttitallet og i begynnelsen av nittitallet. Hos SNK hadde man likevel problemer med å følge med i prisutviklingen. Neo Geo var i bunn og grunn et arkadebasert firma, og mens Sega og Nintendo kunne levere maskiner til en rimelig penge - utelukkende skapt for å selges i allverdens butikkjeder - var Neo Geo AES svindyr. Årsaken var enkel: Neo Geo AES var tiltenkt rollen som utleiesystem og som en fast bestanddel i visse japanske hotellers underholdning på rommene; det var ikke et system som var tiltenkt plass i de trange japanske stuer.

Neo Geo AES (Advanced Entertainment System) ble likevel annonsert som en hjemmekonsoll på linje med Super Nintendo og Sega Megadrive, men rent prismessig kunne den ikke konkurrere med de andre maskinene. Den opprinnelige prisen lå på den tids 599 dollar (ca. 4000 kroner), men da maskinen var tilgjengelig ute i butikkene var utsalgsprisen enkelte steder på nærmere 649 dollar, altså en del over disse 4000. Og dette var i begynnelsen av nittiåra. For disse pengene fikk man to joypads, et minnekort og valget mellom enten Baseball Stars eller NAM 1975. Ved lanseringen av systemet i USA ble prisen heldigvis satt ned, men selv til rundt 399 dollar var det kun en liten håndfull spillentusiaster som hadde lyst og råd til å investere i konsollen.

Til gjengjeld fikk denne gruppen med entusiaster som la sine surt oppsparte kroner på bordet noe som minnet om en Porsche 911 Turbo koblet direkte til fjernsynet. Neo Geo AES, som ikke kompromisset med spillopplevelsen, var en arkadeperle fra begynnelse til slutt og leverte lyd og grafikk i absolutt verdensklasse. Konsollen var nemlig utstyrt med intet mindre enn to Motorola 68000 CPUer som kjørte på 12Mhz og som leverte 380 sprites i en oppløsning på 320x224. Til sammenligning hadde Super Nintendo en CPU som kjørte på 3,58Mhz og kun 128 sprites kjørende i oppløsningen 256x224. I dag er det ikke vanskelig å se hvorfor Neo Geo AES var det store samtaleemnet i skolegården.

Alle AES-spill ble levert i et mammut-omslag, mens selve spillet inni var på størrelse med en VHS-kassett. Størrelsen på disse printplatene med spill på varierte mye i antallet bits, men da både Nintendo og Sega på dette tidspunkt brukte antallet megabits som en indikator for hvor avansert et spill var, kunne nesten ikke SNK gjøre annet enn å følge med strømmen. Og også her var firmaet imponerende. For mens Nintendo og Sega klarte å sende ut spill på 16 megabits, var de fleste av Neo Geo-spillene allerede over 100 megabits. Maskinens maksimum var angivelig 330 megabits, men da King of Fighters '96 ble lansert i 1996 var det overskredet og erstattet med intet mindre enn 362 av sistnevnte. For noen år siden, da det siste spillet ble lansert til maskinen, lå de på litt over 700 megabits. Neo Geo AES var for øvrig også den første hjemmekonsollen som brukte minnekort for å lagre spill. Dette har som kjent vært fast inventar på PSOne og PlayStation 2.

I årene etter lanseringen av systemet gikk SNKs amerikanske kontor virkelig i bresjen for å markedsføre maskinen. Firmaet visste at de aldri kunne konkurrere med bl.a. Nintendo på pris, så den grunnleggende markedsstrategien ble i stedet å spille på muskler. Ingen maskin kunne skryte på seg så arkadeperfekte spill som Neo Geo AES, og det skulle frem i lyset. SNK gikk så langt som å sammenligne seg selv med en pølse i brød, fylt til randen med ketsjup, løk, sennep og en enorm bratwürst mot Nintendo og Segas små cocktailpølser. Det var kort sagt den gamle nedstirringen ved pissoaret SNK tok i bruk.

Med en såpass sær fødsel er det heller ikke rart at Neo Geo AES har blitt litt av et samleobjekt, og et dyrt et. Systemet ble ikke produsert i stort antall, noen av spillene var kun tilgjengelige i Japan og andre ble laget i så lavt antall her i Europa at de var sjeldne fra begynnelsen av. På samme måte er noen spill gitt ut med en manual som senere har blitt erstattet med en revidert utgave, og det er nettopp disse småendringene som kan få ihuga samlere til å bla opp tusenlapper. Kizuna Encounter er ett av disse spillene. I samlerkretser er bare fire eksemplarer av spillet kjent, og da det siste eksemplaret gikk under hammeren for et par år siden, var det for intet mindre enn 12 000 amerikanske dollar.

Spillene til maskinen er stort sett i 2D, og det er derfor en fordel om man savner den gamle opplevelsen hvis man vil ha en Neo Geo stående hjemme. Figthing-sjangeren er overrepresentert på maskinen, og med spill som Fatal Fury, Art of Fighting, King of Fighters og Last Blade har man mulighet til å stifte bekjentskap med noen av sjangerens største øyeblikk. Fatal Fury var for eksempel SNKs ubestridte svar til Capcoms varme hvetebrød Street Fighter II - og det var fantastisk. I tillegg kommer alle Metal Slug-spillene, som i det siste har kommet frem igjen i lyset via PlayStation 2 og Wii-remix utgaver, samt den R-type-aktige skyteren Pulsar. Var man glad i fotballspill, golf eller bilspill, fantes disse også på konsollen, men Neo Geo AES var aldri kjent for sin bredde i samme grad som Super Nintendo var det.

For samlerne er det først og fremst det å eie et sjeldent spill som betyr noe. Det tidligere nevnte Kizuma Encounter er ifølge fans av konsollen ikke ett av de bedre spillene, men det betyr ikke så mye hvis det bare er få av dem i omløp. Av samme grunn er heller ikke bootleg-utgaver og uoriginale kopier veldig interessante. Det er historien bak det enkelte eksemplar som er spennende, og har spillet for eksempel fortsatt plasten intakt, er det enda mer verdt.

Men det er ikke bare spillentusiaster som leter etter de gamle konsollene. Flere engelske og ganske så kjente interiørarkitekter har konsulenter som hele tiden besøker de engelske loppemarkedene for å kjøpe gamle konsoller til bruk i innredningen av f.eks. en stue for en betydningsfull kunde. En Neo Geo AES-konsoll er nemlig ekstremt retro-chic på den helt rette måten. I forbindelse med denne artikkelen snakket jeg med en amerikansk samler som flere ganger er blitt brukt som konsulent for denne typen firmaer, og han sa at det ikke var utenkelig at stjerner som Robbie Williams og Paris Hilton hadde en Neo Geo med et eksemplar av Fatal Fury stående ett eller annet sted.

I Norden finnes det også samlere av spillkonsoller, og en av disse er Kristian Meller, fast bruker av et av nordens største samlernettsteder, Playright.dk. Dette er et forum bestående av spillentusiaster og ivrige samlere. Han er en av de få som ikke bare har drømt om å få fingrene i en Neo Geo AES, men som også har gjort det. Han hørte første gang om maskinen gjennom det nå nedlagte spillmagasinet Power Player, men det var likevel litt av en tilfeldighet at valget falt nettopp på denne maskinen:

"Jeg hadde først prøvd å få til et MVS-system med Supergun og alt det der, men jeg fikk det aldri helt til å virke så jeg solgte den", forteller Kristian. "Så fant jeg frem til en engelskmann som hadde en AES-konsoll i god stand, og jeg endte opp med å kjøpe den, vel vitende om at det er en noe tung plattform å komme i gang med. Jeg har alltid villet ha det arkade-perfekte som Neo Geo-maskinene tilbyr, men at det skulle bli AES var ikke planen fra begynnelsen av. Men da sjansen bød seg, var jeg selvfølgelig ikke i tvil: jeg skulle ha en AES med et par lekre joysticks og noen av de ville 2D-fighterne som finnes til maskinen."

Den slags opplevelser er Kristian ikke alene om. De fleste som i dag eier en Neo Geo AES har enten kjøpt den av en samler eller funnet den tilfeldig på et loppemarked. Prisen på konsollen var nemlig den gang en desidert bremsekloss som selv etter utallige avisruter og oppvaskjobber fortsatt ikke ga den økonomiske ballasten som skulle til. Dessuten var det ingen Neo Geo-konsoller å oppdrive i norske butikker da maskinen hadde sin storhetstid, hvilket betød at man enten måtte dra til utlandet for å få fatt på et eksemplar, eller sette sin lit til importscenen som i internettets tidlige år var preget av ugjennomsiktighet. Og ugjennomsiktighet kan koste mange penger, spesielt når enkelte spill kan koste veldig mye penger. Jeg stilte forsiktig spørsmålet til Kristian: Hvilket spill ville du hatt dersom penger ikke var noe problem. Han svarte:

"Det er et vanskelig valg! Det må stå mellom Metal Slug og Metal Slug 3. Sistnevnte kan kjøpes for penger, men koster fortsatt noen tusen. Metal Slug er derimot vilt dyrt, og i beste fall kommer det på feil side av 10 000 kroner. Begge spillene er geniale, men skulle jeg valgt på basis av spillverdi ville jeg valgt treeren. En god blanding av samle- og spillverdi finnes i form av Metal Slug. Skulle jeg kun velge ut fra hva jeg kunne solgt spillene videre for finnes det andre spill som er mye dyrere, for eksempel Neo Turf Masters og Kizuma Encounter, som begge er laget i ekstremt få eksemplarer. Disse går for uhyrlige summer når de legges ut for salg på neo-geo.com eller eBay."

I dag er det heldigvis lettere å finne frem i jungelen av enorme spill, gigantiske konsoller og overdimensjonerte joysticker, og har man penger som brenner i lommene er det absolutt ikke umulig å få fatt på en maskin. Men det er en hobby som, hvis den tas seriøst, kan koste mye penger, en god del timer på internett og en god porsjon tålmodighet. Spesielt det økonomiske aspektet kan Kristian bekrefte:

"Det sjeldneste spillet i samlingen min må være Garou: Mark of the Wolves, som i sin tid kostet meg en mindre bondegård selv om det er den japanske versjonen (Fatal Fury: Mark of the Wolves, som det heter i USA, er litt mer sjeldent og dermed dyrere). Det er spill som MOTW som alene kan rettferdiggjøre kjøpet av en Neo Geo AES". Og han fortsetter: "Ettersom jeg ikke har vanvittig mange spill til maskinen, er skaden nok relativt begrenset, spesielt sammenlignet med hva jeg ellers har brukt på spill og lignende. Jeg vil legge til at jeg har brukt noe over 7000 kroner, men heller ikke så mye over."

Men selv om du har pengene er det viktig å sette seg skikkelig inn i ting. For eksempel er arkadeutgaven, altså Neo Geo MVS, alltid billigere enn AES. Dette selv om man kan få nøyaktig de samme spillene til maskinen. Rune Keller, leder for Playright.dk, er på dette området en av nordens ledende samlere. Han har omtrent 350 spill til sin arkadevariant, og vil gjerne slå et slag for MVS-alternativet:

"Det er jo akkurat de samme spillene - og i motsetning til AES har MVS faktisk hatt en reell innflytelse på spillbransjen. Ut over dette bruker de fleste bare MVS-spill som AES, på grunn av det absurde prisnivået på sistnevnte."

Skulle det allikevel være Neo Geo AES, altså den svindyre men også ganske pene konsollen, du vil ha fingrene i, hjelper Kristian Meller deg gjerne på vei med et knippe gode råd. Disse bør du følge hvis du ikke vil ende opp med kronisk lommeboksmerte:

"Gjør deg til venns med sider som eBay, neo-geo.com, videogameimports.com og lignende. Og man må også selvfølgelig starte med å tenke på om man liker puzzles, shoot 'em up, plattformspill eller 2D-fightere, for ellers er det ikke mye å bruke maskinen til. Det finnes et utvalg spill i andre sjangre, men det er relativt begrenset. Vil man derimot ha arkade-perfekte konverteringer av noen av de beste 2D-fighterne noensinne, er det ingen vei utenom. Er man glad i Metal Slug og har lassevis med penger til rådighet, er dette veien å gå. Men det viktigste å huske på er at Neo Geo AES ikke er en billig hobby."