Need for Speed: Most Wanted (PS Vita)

Det har aldri vært enkelt å finne skikkelig gode racingspill til den håndholdte plattformen. Maskinvaren har simpelthen ikke levert høy nok ytelse til at man skal kunne få en tilsvarende opplevelse som med de stasjonære konsollene. Dette har Criterion bestemt seg for å gjøre noe med, og Playstation Vita virker som det rette stedet å begynne.

Av dette ser vi at det er to ting som er interessant med Need for Speed: Most Wanted. I motsetning til så mange (alle?) andre store spillserier har Most Wanteds Vita-utgave også blitt utviklet av Criterion. Ikke Criterion China eller Critterjon, men den samme utvikleren som har laget spillet til PC, PS3 og Xbox 360. Allerede her er det god grunn til å ha et åpent sinn for for lillebrorversjonen.

For det er en lillebror. Den har alle de samme egenskapene, men mangler fortsatt litt på størrelsen - da snakker jeg selvfølgelig om maskinvaren til PS Vita. Selv om EA lover oss den samme spillopplevelsen på alle plattformer, så kommer ikke engang EA utenom det faktum at det er forskjell på PC og stasjonære konsoller, på samme måte som det også er forskjell på stasjonære konsoller og PS Vita. Vitaen ligger tett opptil sin storebror Playstation 3, men den er ikke likeverdig.

Så, hvordan påvirker dette spillopplevelsen? Overraskende nok: Fint lite. Need for Speed: Most Wanted på PS Vita er en fornøyelig affære. Bilfysikken føles lik som på Playstation 3, og det er pent. Veldig pent. Viktig for opplevelsen er også følelsen av kontroll, og Vitaen analogspaker skuffer ikke. Å ratte rundt i Fairhaven i 300 kilometer i timen er alltid like presist og deilig.

De fleste vet hva Need for Speed: Most Wanted handler om, men jeg kan ta en veldig kort oppsummering. Du starter som en uinteressant kjeltring, en gateracer, og ditt mål i livet er å kjøre fortere enn alle andre kriminelle og havne øverst på politiets liste over de mest ettersøkte - og selvfølgelig vinne respekten til dine medkriminelle. Denne gangen satt til den fiktive havnebyen Fairhaven. Veien dit er fylt med høye hastigheter, sinnsyke hopp, nervepirrende biljakter, turbo-boost og fatale kræsj.

For å holde styr på framgangen din, blir alle poengene dine notert i Autolog. Her noteres alt fra hoppelengder og hastigheter, til beste tid på alle racene du har gjennomført. Poengene kommer i form av såkalte Speedpoints, en god målestokk for å sammenligne deg med dine Playstation-venner. Disse poengene er også essensielle i forhold til å låse opp nye Most Wanted-løp, hvor du får mulighet til å kjøre mot den neste bad boy-en på lista.

Det er ikke så mye mer å si om hvordan historien og progresjonen foregår. Denne rammen med at du skal tiltrekke deg politiets søkelys, føles mest som et platt forsøk på å lage en innpakning til det som virkelig teller - nemlig kjøringen. Mange savner muligheten til å fikse på bilene sine, legge på dekorativ folie eller lakkere bremsekalipperne i en ønsket farge, men til et spill som er ment å være med på farten så ser jeg ikke helt poenget. Kanskje kunne Vitaens mange berøringsfunksjoner blitt benyttet til å style bilen på en revolusjonerende måte. Uansett, når jeg fisker frem Vitaen på toget er det for å spille - ikke dille.

Selv om Need for Speed: Most Wanted er pent å se på, har en tilpasset bilfysikk og en fenomenal evne til å vekke konkurranseinstinktet, så kommer det til kort på andre områder. Foruten den intetsigende historien, er nemlig innholdet også litt tynt. Dette skyldes Playstation Vita, og det faktum at den slettes ikke er like sterk som sin storebror. Fairhaven er ikke en levende by. Det er veldig lite trafikk, sjelden blir jeg etterfulgt av mer enn to politibiler samtidig, og flerspilleren kan ikke tilby moro for flere enn fire racingentusiaster.

Mangelen på trafikk gjør altså at jeg kan tråkke gassen i bunn, og holde 300 kilometer i timen gjennom sentrum uten store utfordringer. Dette preger enspilleren i ganske stor grad. Det er sjelden jeg trenger to forsøk på å vinne et løp - nettopp på grunn av manglende utfordringer. Heldigvis dekkes de øde områdene opp med aktiviteter på hvert et gatehjørne, enten det er et hopp eller en fotoboks hvor en jeg kjenner har tatt ledelsen siden sist. Det er alltid noe å gjøre i Fairhaven, selv om det ikke alltid er noen å se (eller kræsje med).

Mange biler og høy fart er tydeligvis ikke Vitaens sterke side. Når man passerer 200 kilometer i timen blir bildet kornete. Lysene på møtende biler reduseres fra blendende lykter til pikselerte punkter med gul farge. Ikke imponerende.

Autolog og flerspiller er med på å gjøre Most Wanted til en mer interessant affære enn bare en morsom arkaderacer. Alle speedpoints du samler sammen mens du spiller på Vitaen kan overføres til hjemmekonsollen - forutsatt at du har spillet til PS3, selvfølgelig. Det betyr at du aldri går glipp av et eneste poeng eller en fartsrekord. I flerspilleren blir også Need for Speed: Most Wanted mer levende. Selv om det begrenser seg til fire spillere, så er det (stort sett) alltid moro å kjøre mot virkelige motstandere.

Likevel gjør de tekniske begrensningene sitt beste for å forpurre opplevelsen også i flerspilleren. Nesten alle løp blir preget av forsinkelser, og det er rimelig frustrerende å skulle ta ut en motstander ved å smelle ham (eller henne) i veggen, for så i siste øyeblikk se at motstanderen forsvinner og dukker opp igjen foran deg. Det skjer ofte, og noen ganger blir en annen bil plassert oppå din egen - noe som igjen fører til at du er den som blir tatt.

All ære til Criterion for at de ikke satte bort jobben med Vita-utgaven. Det føles som om de ikke har spart på noe, men heller presset sin visjon inn i Sonys håndholdte - koste hva det koste vil. Resultatet er en fullverdig arkederacer som garantert gir valuta for pengene. Need for Speed: Most Wanted er gøy alene, men aller best når man spiller mot venner eller ukjente på nett.