Mystery Dungeon: Shiren the Wanderer

Som en del av den yngre garde har jeg gått glipp av mange klassikere. Mystery Dungeon-serien, som gjorde sin entré på SNES, er en av disse. DS-brikken jeg har i hendene nå er faktisk en ren, direkte port av den nå over 10 år gamle monsterdreperen, utgitt av Chunsoft. Spillene i denne serien har dog aldri vært sluppet utenfor Japan, så det er mer korrekt å kalle spillene ved sitt originalnavn: Fushigi no Dungeon. Shiren the Wanderer er det andre spillet i serien, og faktisk det eneste med originalkarakterer - resten av titlene bruker figurer fra andre franchises. Dere kan jo f. eks gjette hvem man møter i Chocobo no Fushigina Dungeon - eller Pokemon Mystery Dungeon: Blue Rescue Team. Men nå får jeg altså sjansen til å teste en gammel traver på min DS, og spørsmålet gjenstår: traver den like godt som før?

Mystery Dungeon: Shiren the Wanderer foregår i det føydale Japan, komplett med harpemusikk og maleriske fjellandskap. Man tar kontrollen over Shiren, en såkalt vandrer, som er på jakt etter Land of the Golden Condor. Dette landet er synonymt med Eldorado, men landet tilhører visstnok en gyllen, guddommelig fugl - Golden Condor. Med seg har Shiren en snakkesalig røyskatt, som i bunn og grunn står for den lille dialogen paret uttrykker seg med. For å komme seg til dette fristende stedet, må Shiren og røyskatten Koppa begi seg ut på en tilfeldig generert, nådeløs og gammeldags reise.

Først av alt: dette spillet er ikke for gamere med lav disiplin og kort lunte. Mystery Dungeon er nemlig pur i sin sjanger, og spytter deg i øyet over en lav sko. For tilhengere av såkalte roguelikes er dette kjærligheten på pinnen, men for vanlige, dødelige blir det fort utålelig. Begrepet roguelike stammer fra spillet Rogue, som altså befinner seg i samme sjanger. Det er spill hvor man beveger seg gjennom huler, finner gjenstander, og dasker monstre med diverse våpen. Disse hulene blir tilfeldig generert hver gang du går inn i dem, og bevegelsene din karakter gjør, blir oppfattet som et trekk. Hver gang du beveger deg, gjør fienden det samme. Det har en sjakkfølelse over seg. Målet er å kjempe seg gjennom alle hulene og finne eller vinne hva nå enn som skjuler seg på slutten.

Men hva er grunnen til at jeg sier "... hva nå enn som skjuler seg på slutten"? Det er vondt vanskelig å nå så langt som slutten. Dette er ikke en spøk. Det er det ramme alvor. Hver gang du dør forsvinner levelet ditt, erfaringspoengene dine, pengene og alt ustyret. Man blir nødt til å starte helt på nytt, fra første by. Ingen nåde. Sørgelig brutalt. Frustrerende som eff. For folk som vil spille noe morsomt på sin DS, er ikke dette valget. Det slår deg kun som en knyttneve i trynet hver gang du har oppnådd noe, og kan kun være fornøyelig for sadomasochister og virkelig utholdne gamere.

Mystery Dungeon har en snedig, liten "rescue"-funksjon via Wi-Fi, et alternativ som gir deg muligheten til å bli reddet av andre spillere omkring i verden. Men det holder ikke. Ikke bare fordi din redningsmann antakeligvis dør før han/hun får nådd deg, men også fordi det er en ond, ond verden. Det er ikke rent få ganger jeg har sendt en "rescue request", men det sjeldent noen har godtatt den. Folk er ikke til å stole på, slik er det overalt.

På den positive siden er dette et holdbart spill. Med huler som fornyer seg hver gang du går inn - fordi du har dødd - er det vanskelig å støte på det samme to ganger. Gjenstander og magiske ting blir også spredd rundt i områdene rimelig frekvent, og det er mange forskjellige å teste ut. Veldig mange. Jeg ser for meg at Mystery Dungeon kan bli et dypt spill hvis sjelen din tåler det. Det er også dugelig med strategi og taktikk innbakt, da et feiltrinn på rutenettet kan føre til døden. Er man møysommelig og planlegger ruten sin etter fiendenes ståsted, kan det fort bli gøy, men selv dette blir et slit etter hvert. To timer med konsentrert og koordinert bevegelsesmønster rundt i hulen, for så å bli drept av en bjørnefelle? Ja, de finnes. Selv den mest rolige og avbalanserte avholdsmann kan flenge inventar rundt i stuen av noe slikt, og det liker ingen.

Den eneste lille trøsten Mystery Dungeon har å by på, er det at man kan lagre våpnene sine i forskjellige byer. Kanskje er dette en god nok trøst for noen, men sannsynligvis har du allerede tørket dine siste tårer. Personlig måtte jeg ty til en runde emo-Tetris...

Spøk til side, dette er et hardcore old-school SNES-spill med lite til overs for følelser. Er du en fan av roguelikes og en ivrig Nethack-spiller er dette det perfekte spillet for deg. Det er mye råere og brutalt enn Pokemon: Mystery Dungeon, og er en saftig utfordring for en skrubbsulten roguefan. Jeg gjetter på en 20-timers spilletid for den engasjerte. Er imidlertidig de forrige setningene halvveis gresk for deg, er dette et spill du aldri engang burde berøre, og som skal utelukkes når du går på jakt i spillhyllene.