Musikk i fokus: Mr. Gimmick

Da var det tid for oss igjen. Vi som mener at spillmusikk er roten til alt godt, og at alt er fryd og gammen så lenge TV-høytalerne fungerer. I dag skal vi ta for oss en skikkelig godbit som smaker bedre enn det aller meste fra sin generasjon. Vi skal helt tilbake til NES-æraen og se nærmere på et fantastisk spill nesten ingen har spilt før: Den skjulte perlen Mr. Gimmick, eller Gimmick! som ble tittelen det fikk i Japan.

La oss ta for oss det første først. Gimmick! dukket opp ganske sent i Famicoms levetid. Gode gamle Sunsoft stod for arbeidet, men da det ble sluppet i 1992 hadde både Super Nintendo og Sega Mega Drive allerede inntatt markedet. Dette førte til at det kun var Skandinavia som turte å gamble på spillet i vesten. "Ingen" brydde seg lenger om disse 8bit-greiene, og Mr. Gimmick fikk ganske svak respons i spillblekkene. Til slutt medførte dette at spillet er blitt så dyrt og sjeldent at det kun står og støver rundt i samlerhyller i stedet for å bli spilt. Ganske trist egentlig.

Mr. Gimmick vartet opp med en helt utrolig detaljrik grafikk, veldig interessante teknikker og fysikk - svært ulikt alt det andre som dukket opp til NES. Kontrollen satt som en kule, brettene hadde fantastisk design, og musikken... Musikken er fra en annen verden. Man kan si mye rart om Sunsoft, men å lage lyd til spill skal ingen ta fra de.

Musikken i Gimmick! ble komponert av jazz-entusiasten Masashi Kageyama. Han var en kløpper med saksofonen, og hang mye på diverse scener i Tokyo. Hans oppfatning var at spillmusikk generelt var kjedelig og baserte seg på simpel musikkteori. Sånn kunne man ikke ha det, så Masashi bestemte seg for å jobbe seg rundt alle Famicom-restriksjonene for å skape fantastisk musikk som var ulik alt annet. Han snekret sammen et soundtrack som man på den tiden aldri hadde hørt maken til i et spill. Proppet til randen av glad jazzfusion og kompliserte linjer, men likevel med et barnslig preg som alle kan sette pris på.

Kageyama presterte å lage hele 19 spor til Mr. Gimmick. Samtlige av dem med hissig bass og nydelige, uortodokse melodier. Samtidig låter det hele særdeles blidt, og de tilfører spillet en svært passende og koselig atmosfære. Spillet er generelt en veldig gledelig opplevelse, og musikken passer perfekt til den stilrene og fargerike grafikken.

Nå er det absolutt på sin plass å nevne at den skandinaviske versjonen av spillet er mange hakk under den japanske når det kommer til lydkvalitet. På grunn av differansen mellom regionene ble SCN-kassettene aldri utstyrt med de fabelaktige lydchippene (Sunsoft 5B) som Sunsoft produserte for å kunne arbeide med flere lydspor samtidig. Dette innebærer at musikken i Mr. Gimmick-eksemplarene her til lands ble lettere modifisert. Flere instrumenter forsvant, og det endte opp litt annerledes enn i den japanske varianten. La det for all del være sagt at komposisjonene likevel holder samme høye klasse, selv om det er Famicom-kassetten man helst vil foretrekke.

Det er så mye fantastisk å velge mellom i dette spillet. Skal jeg trekke fram noe, må det bli den basstunge Lion Heart, ubrukte (!) Strange Memories of Death, ekstremjazzeren Cadbury og gledessprederen Happy Birthday. Det skal sies at det ikke finnes noen svake spor i denne katalogen, og dersom man har en aldri så liten sans for chiptunes skal du ikke se bort i fra at dette er innertier og vel så det.

Masashi Kageyama har aldri vært et husholdningsnavn for oss her i Norden, og det er nok ytterst få av oss som har vært borti noe av det andre han komponert. Han skrev musikk for et par Benkei Gaiden-spill, Purumui Purumui og en rekke andre spill vi aldri før har hørt om. En vakker dag bestemte han seg for at han heller skulle bli fotograf. Etter noen år med fotografier og design, skal ryktene ha det til Kageyama er tilbake i musikkmanesjen og komponerer nye toner, uten at dette er noe vi har sett eller hørt noe til foreløpig.

Dessverre er det en håpløs oppgave å få fatt i Mr. Gimmick uten å vrenge lommeboka. Det er synd, all den tid spillet er et solid stykke arbeid med lyd som kan konkurrere med de største haiene i næringskjeden.

Men musikken kan man likevel lytte til digitalt. Heldigvis.

Flere artikler med liknende, musikkfokusert innhold:
Chrono Trigger
Donkey Kong Country
Secret of Mana

Denne artikkelen ble i sin tid skrevet for Spillmuséet.no. Den er lettere omarbeidet og publisert med tillatelse her på Gamereactor.