Mighty No. 9

Det var midt i julestria i 1987 at spillverdenens nest-mest karakteristiske, blåfargede helt så dagens lys for første gang på Nintendo Entertainment System. Med plattformhopping, skyting, en bitende vanskelighetsgrad og et spillcover som skrek "Jeg er et misfoster. Drep meg", skulle Mega Man bli en av Capcom sine største, og mest flittig utgitte spillserier.

Nesten to tiår senere gikk en av hovedpersonene bak Mega Man, Keiji Inafune, til Kickstarter for å folkefinansiere Mighty No. 9. Han ville lage et spill for alle de som elsker Mega Man, selv om han manglet lisens til å bruke navnet hans. Her ble det lovet skyting, hopping og nervepirrende bosskamper, i en ny og friskere innpakning.

Spillets hovedperson Mighty No. 9, også kjent som "Beck", er niende innslag i en serie kamproboter, kalt «Mighty numbers». Han er også den eneste roboten som ikke går bananas etter at roboter verden over kortslutter og begynner å angrip mennesker. Som den eneste «mightyen» som fortsatt er ved sine fulle fem, er det hans jobb å stoppe de andre robotene, samtidig som han finner ut hva som forårsaket kortslutningen til å begynne med.

Mighty No. 9 er svært trofast til spillene det er basert på. Noe av det 1987-utgaven ble kjent for var muligheten til å selv velge rekkefølgen man ville fullføre de ulike brettene i, før man gikk løs på sisteboss. Det er tatt med videre her. Etter at du har fullført et opplæringsbrett kan du velge mellom åtte forskjellige baner - én for hver Mighty. Som i Mega Man har dessuten vært brett sin egen gimmick. Det finnes et isbrett, der en Mighty med iskrefter er sjefsfiende; et ildbrett, der siste fiende har ildkrefter; og så videre.

Det finnes imidlertid en slags anbefalt rekkefølge. Etter hver bosskamp får du kreftene til mightyen du bekjemper, i tillegg til at denne mightyen kommer til unnsetning på én av de andre banene. Dette kan minne litt om å fange Pokémon. Hvis du tar kreftene til én type mighty blir du bedre egnet til å bekjempe en annen type. Samtidig er det ingenting i veien for at kreftene du tilegner deg kan komme til nytte flere steder. Det er stor variasjon i evnene du tilegner deg, og selv om noen er mindre nyttige enn andre, er dette systemet et av spillets største styrker.

Spillkontrollene for øvrig, er til å kjenne igjen. Du kan selvfølgelig hoppe og skyte, men også skli under hindringer. Til sist kan du bykse til venstre og høyre, slik man kunne i Super Nintendo-klassikeren Mega Man X.

En finurlig vri, er at du denne gang må bykse inn i fiender for å bekjempe dem. Du kan forsøke å fyre lys fra trygg avstand, men da bruker du lengre tid, og det føles i alt som en mindre holdbar strategi. Du er best tjent med å løpe rett mot fienden, unnvike angrepene deres, sette dem ut av spill og så bykse rett inn i i ansiktet deres. Når man i tillegg kan bykse et uendelig antall ganger blir spilltempoet i Mighty No. 9 forfriskende høyt.

Vanskelighetsgraden er også høy sammenlignet med andre spill i sjangeren, men kanskje ikke så uoverkommelig som man forventer av en Mega Man-klone. Jeg opplevde faktisk at den første banen jeg spilte, ildbanen, var den jeg slet mest med. I hvert fall frem til siste brett, som var flere hakk vanskeligere enn de andre banene.

Det er imidlertid nok av utfordringer i Mighty No. 9. Man kan bryne seg på en høyere vanskelighetsgrad, eller forsøke seg på en rekke små, utfordrende baner, både alene eller med en venn. Til sist kan man konkurrere mot andre spillere over nett i "online race battles", en funksjon jeg ikke fikk prøvd nøye ettersom serverne ikke klarte å matche meg med andre spillere. Forhåpentligvis endrer dette seg etter lanseringen når flere får tak i spillet.

Selv om Mighty No. 9 er en jevnt over solid spillopplevelse, er det ikke alt som fenger like mye. Spillets historie, for eksempel, er fullstendig uinteressant. Muligens fordi den byr på lite annet enn klisjéfylte karakterer og ekstremt tamme forsøk på humor.

Det visuelle imponerer heller ikke. Grafikken føles billig, og spillets filmsekvenser består av statiske figurer som stirrer tomt på hverandre, mens de snakker uten å bevege munnen nevneverdig. Jeg kan ikke skjønne annet enn at presentasjonen ville vært forbedret betraktelig hvis utvikleren hadde gjort bedre bruk av tegnestilen de har brukt i reklamemateriale også i det faktisk spillet. De kunne brukt sokkedukker for den saks skyld.

Men Mighty No. 9 er ikke foruten sjarm. Sjarmen kommer i stedet fra det lystige, elektroniske lydsporet og fra de unike banene og bosskampene. Her er Mighty No. 9 nærmest i særklasse. Man kan hoppe mellom biler på en motorvei på én bane, før man leker gjemsel i det hvite hus på den neste. Kombinér dette med at du står fritt frem til å bruke bazooka, isgevær eller til og med sverd etter hvert som du bekjemper andre mighties, så får du ganske mange timer med variert moro.

Mighty No. 9 lykkes i å levere alt man kunne forventet av et actionspill på 80-tallet. Det er engasjerende, variert og gjennomgående smart laget. Historie, stemmeskuespill og brukbar 3D-grafikk, derimot? De klarte seg uten det i 1987, og det ser jammen ut til at de klarer seg uten nå også.