Midnight Club: Los Angeles

Midnight Club-serien har alltid vært en outsider i racingsjangeren, den har liksom vært midt på treet, verken fugl eller fisk. Litt småtamme biler, kjedelig presentasjon og rett og slett for anonymt. Vi snakker tross alt om en sjanger der Need for Speed-spillene lenge har dominert med bling-bling, bilmodifisering og trendriktig hip hop-musikk, der Burnout-serien har vært kongen av fart og spektakulære kræsj, og der nykommeren Race Driver: Grid tok adrenalinracing til nye høyder med overdreven fysikk og superintense løp. Det er nok av gode spill for de som liker å kjøre som noen gærninger i gatene. Så hva har da Midnight Club å stille opp med?

Ved første øyekast er det ikke stort. Vi blir kastet inn i en meningsløs historie der jeg vistnok er en tøff nykommer i tøffe Los Angeles. Man får velge en gammel møkkabil, og så er det bare å komme seg ut på gatene og utfordre en rekke tøffinger til gaterace for å bygge opp ryktet sitt.

Jeg sier tøffinger, for Rockstar mener tydeligvis at gjengen med såpeglatte og politisk korrekt gangster-wannabes representerer Los Angeles' gatebilmiljø, men de fremstår bare som totalt tannløse pusekatter, og ikke knallharde gangstere og biltyver som jeg hadde forventet å møte. Jeg mener, vi snakker Rockstar her, som står bak Grand Theft Auto-serien. Og så slenger de en gjeng skurker mot meg som ville passet bedre inn i High School Musical og Hannah Montana enn i et spill som skal foregå i underverdenen i Los Angeles.

Men, glem de da. De mange mellomsekvensene gjør ikke stort for spillet, det er bare tullprat og skryt uansett, mer plagsomt er den konstante skravlingen fra motstanderne når man kjører løp der de kommer med de samme tomme truslene eller pinlige selvskrytet hele tiden. Men dette lærer du og å ignorere etter hvert.

Det som derimot er mer imponerende er byen Rockstar har gjenskapt. Hele spillet foregår nemlig i Los Angeles, og for meg som har vært her mange ganger på E3-messa, er det lett å kjenne seg igjen. Det er en slags miniatyr-modell av byen, der de mest kjente områdene er kartlagt svært detaljert. Detaljnivået på bygningene kan ikke måle seg med Project Gotham Racing-serien, men der er du til gjengjeld innestengt bak høye gjerder på fastlåste baner. Stemningen er Los Angeles, og dag/natt-syklusen gjør at byen føles levende.

Det som ikke føles så Los Angeles er den uhorvelige støyete radiokanalen, som inneholder det feteste av det feteste med ny elektrorock og hip hop. Litt mer variasjon hadde vært satt pris på her, det blir en smeltedigel av aggressiv støy som suser og går konstant i bakgrunnen og overdøver lydeffektene.

Midnight Club: Los Angeles handler om racing og bilbygging, man kjører løp for å bygge opp ryktet sitt, bedre rykte gir tilgang til flere biler og bildeler, og så videre. Og det er stort sett det. Løpene foregår ved å kjøre fra sjekkpunkt til sjekkpunkt mot en eller flere motstandere som man må utfordre ved å finne de på kartet. Noen ganger vinner man spenn, andre ganger biler eller motorsykler.

Det føles naturlig nok å suse rundt fra løp til løp, men litt merkelig tamt i lengden. Man får etter hvert lyst til å gå ut av bilen og utforske byen nærmere, men man er låst fast inne i førersetet. Byen virker levende og spennende, den er full av fotgjengere (som på magisk vis alltid klarer å hoppe unna i siste liten når jeg prøver å kjøre på dem), og politiet lurer rundt om kring.

Skulle du være så uheldig å få disse i hæla er jakten i gang, en av spillets mer spennende deler. Det er ganske adrenalinfylt å ha tre-fire snut i hæla mens man hører de snakke sammen på politiradioen. Og disse er langt fra så lette å kjøre fra som politiet i Grand Theft Auto IV, det krever ferdigheter og at man kjenner både bilen og byen.

Å bli kjent med bilene tok litt tid, først og fremst fordi spillet har en bilfysikk som ligner få andre spill. For det meste sitter de ganske klistret til veien, slædder sjelden, og byen er lagt opp til at man for det meste kan kjøre med klampen i bånn og skrape langs vegger og trær. Spillet tilgir lett slikt slurv, som gjør at løpene blir fartsfylte og spennende. Men det er allikevel nok irritasjonsmomenter. Det ekstreme mørket som fyller byene om natta gjør at man knapt ser motgående biler før man har kræsja og blitt forbikjørt, og det fører til øyeblikk der man har mest lyst til å kaste håndkontrollen i veggen og knuse spillplata. Det frustrerende boost-systemet, der man må ligge tett bak en motstander for å bygge opp boost fører også til at man blir blind for svinger og sivilister, og plutselig havner i grøfta.

Alt i alt er racingen tilfredsstillende, på sitt beste er dette heseblesende og svinaktig moro, men jeg føler likevel at det hele blir litt tamt. Det er nemlig det ene løpet etter det andre, det er lite variasjon, og etterhvert blir jeg lei av å kjøre på de samme gatene, mot de samme tøffingene som slenger de samme patetiske kommentarene. Da er nettspillingen mer tilfredsstillende, spillet lar deg enkelt få besøk av andre spillere, og det er kult å kunne sette opp egne løp. Men igjen, det finnes bedre racingspill man kan spille over nett. Det er ingenting i Midnight Club: Los Angeles som klarer å overbevise meg om at dette er kulere enn konkurrentene.

Midnight Club: Los Angeles ender nemlig opp som verken fugl eller fisk, slik det alltid har vært med denne serien. Farten og kræsjene er kulere i Burnout. Moddingen og holdningen er tøffere i Need for Speed. Bilfysikken og racingen er fetere i Race Driver: Grid. Dette er et litt tafatt spill som ender opp midt i mellom alle disse. Et helt greit bilspill som er totalt forglemmelig i lengden.