Metroid: Other M

Nytt spill, nye tider. Det er ingen enkel sak å tilfredsstille gamle tilhengere og ferske spillere på en og samme tid. Utfallet er enten 1) de nye spillerne blir avskrekket av den tilårskomne tilnærmingen, legger fra seg spillet i frustrasjon og mæler inn Halo i drevet, eller 2) de gamle spillerne fnyser på nesa av mangel på nostalgi og overflødig innovasjon, mens de - innpakket i sitt mest komfortable ullpledd - hiver seg ned i kjellerstua og messer en sakte bønn til alteret av fordums spillminner.

Metroid: Other M er ikke et av disse spillene. På mesterlig vis har Ninja Gaiden-folkene i Team Ninja fornyet Metroid-oppskriften med en rekke friske innslag i franchisen, så vel som å beholde seriens kjennetegn og stempelmerker med stødig hånd. Det første som møter meg i Other M er et langt større fokus på historiefortelling gjennom kuttsekvenser, der Samus for første gang har blitt stemmelagt. Stemmeskuespillet er jevnt over godt, selv om en del pinlig og pompøs dialog ødelegger litt av stemningen. Hadde ikke strupelyden til Samus vært så hypnotiserende og behagelig som den faktisk er, ville det vært slitsomt å følge melodramatikken uten å himle oppgitt med øynene.

Som en direkte oppfølger til Super Metroid er grunnlaget for handlingen godt sementert i Samus-sagaen, noe som også burde bidra til å glede alle verdens Metroid-connaisseurer. Etter å ha tatt knekken på Mother Brain i sluttkampen fra Super Metroid, våkner heltinnen opp på et skip merket den Galaktiske føderasjonen. Det går ikke lang tid før hun mottar et mystisk kall om hjelp - kodenavn Baby's Cry - fra en forlatt skute i det ytre rom. Instinktivt legger hun i vei mot skipet, hvor hun tilfeldigvis møter på en gruppe soldater fra føderasjonen. Blant disse får vi se noen kjente fjes fra fortiden, den bredskuldrede Anthony «Remember Me» Higgs og hennes tidligere kommandør Adam Malkovich. Sistnevnte byr opp til romantikk, og det er deilig å få se litt mer hjerte bak visiret.

Rent spillmekanisk er Other M en smart blanding av tredimensjonal utforskning i låst perspektiv. For de av oss som har spilt Ninja Gaiden, er det lett å kjenne igjen oppskriften, selv om Team Ninja har tatt skrittet videre med Other M. Ankepunktet ved å låse kameravinklene er å ende opp med klønete overganger i spillets omgivelser, men det er heldigvis et relativt sjeldent frustrasjonsmoment. Til gjengjeld er flere av områdene en fryd å utforske, med stillbilder som virkelig yter brettdesignet rettferdighet. Å komme styrtende ut av en labyrint med trange korridorer og inn i en diger lysning med krystallklart vann i kryssende elveløp, bidrar til en variasjon man sjelden har opplevd i Metroid-sammenheng. Rent grafisk er det et av de peneste Wii-spillene til dags dato.

Dessverre er oppbygningen av spillet ganske enkel: en kontinuerlig strøm av merkelige skapninger er ute etter å drepe deg, og du må skyte dem før de når målet sitt. Ta gjerne i betraktning at dette kommer fra en fyr som aldri har vært helt betatt av Metroid-serien tidligere, da oppskriften i bunn og grunn er den samme. Det som skiller Other M fra tidligere utgivelser er derimot ikke bare perspektivet og stemmen til Samus, men muligheten til å gå inn i førsteperson til enhver tid. Wii-fjernkontrollen holdes sidelengs som en NES-kontroll, men for å finne brytere og hint i omgivelsene er man nødt til å peke kontrollen mot skjermen. Enkelte motstandere og sjefsfiender krever nettopp dette for å få has på, siden det kun er mulig å avfyre raketter i førstepersonsmodus.

De store kampene er definitivt høydepunktet i Other M, som til tider byr på en ordentlig utfordring for den garvede spiller. Innslag av filmatiske angrepsbevegelser med nikk til God of War gjør dem i tillegg stilige å se på, hvilket har mye å si for opplevelsen. Det hersker en gjennomgående god bruk av Samus' evner som akrobat, der vi endelig får bevist hvor spenstig den fyrige lykkejegeren kan være. Ved å trykke en vilkårlig retning på styrekorset med rett timing, kan man gjøre en rask unnamanøver, noe som blir essensielt å lære seg ettersom fiendene blir raskere.

Den merkeligste nødløsningen i spillet må for øvrig være hvordan man tilegner seg oppgraderinger og utstyr. Etter å ha sluttet seg til soldatene fra den Galaktiske føderasjonen, er Samus nødt til å få godkjenning på hvilke funksjoner hun kan benytte seg av. Dette vil i teorien si at hun sitter på alle evnene fra tidligere spill, men ikke får lov til å bruke dem før Adam Malkovich sier så. Å løpe gjennom et lavaområde mens helsen synker, for så å få godkjent tilgang til Varia Suit mot slutten av brettet, virker ikke som annet enn slett ledelse av kommandør Malkovich. For ikke å snakke om total mangel på uavhengighet fra den engang så sterke, selvsikre kvinnen som gjorde alt på egenhånd. Før vi vet ordet av det, har Samus tatt over for Cooking Mama på hjemmefronten. Kunne ikke denne progresjonen vært løst på en annen måte?

Men pirk til side: Metroid: Other M er i helhet et av årets aller sikreste kjøp til Nintendo Wii. Dialogen er tidvis så ufordragelig pompøs og unaturlig at selv Hellstrøm ville satt en kebab til livs, men kun irriterende hvis man foretrekker manus over alt annet. Fokuset på personen Samus er en kjærkommen tilblivelse, med interessante tilbakeblikk på dusørjegerens mangslungne fortid. Rent spillmessig sliter Other M med en del lange, ensformige sekvenser, men redder seg inn ved sjefsfiendekampene. Jeg hadde ikke spilt videre om det ikke var for å utforske mysteriet rundt den forlatte romfarkosten, men applauderer likevel viljen til å fornye serien uten å legge gamlefansen i bakleksa.