Norsk
Gamereactor
anmeldelser
Metro Exodus

Metro Exodus

Suzanne har herjet rundt i den postapokalyptiske ødemarken i Russland, og blitt så skremt at hun lengtet tilbake til Metroen.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Det tok ikke mer enn ti minutter før jeg kom på hvorfor mitt opphold i den russiske undergrunnen aldri har vært spesielt langvarig. Jeg er himla lettskremt, og Metro-spillene er dritskumle. Metro Exodus er intet unntak, og jeg angret rimelig kjapt på at jeg hadde tatt på meg oppdraget. Mange timer, flerfoldige hyl og skrik og et skrekkpådratt kink i ryggen senere kom jeg endelig til veis ende, og har så klart gjort meg opp en mening eller to underveis.

Som tittelen tilsier tar vi i Metro Exodus turen ut av undergrunnen, og legger ut på en reise gjennom et postapokalyptisk og atomherjet Russland, som er mer befolket og mye grønnere enn det Artyom og gjengen har blitt fortalt hele livet. I en av sine ekspedisjoner til overflaten får Artyom øye på et tog, og møter andre mennesker -som ikke er fra Moskva! Det han har trodd og håpet på hele livet blir bekreftet i en heseblesende action-sekvens, og etter å ha avduket en vidstrakt politisk konspirasjon stjeler han det tidligere nevnte toget og begir seg ut på søken etter et nytt hjem. Med seg på reisen har han kona Anna, faren hennes Miller, togeksperten Yermak og en håndfull Spartans. Målet er i første omgang Yamantau-fjellene hvor det som er igjen av den russiske regjeringen holder til i en bunkers, og sitter på menneskehetens redning i form av Ark-prosjektet.
Reisen dit går så klart ikke helt knirkefritt, og Artyom får flere sjanser til å bryne seg på både menneskelige og ikke fullt så menneskelige fiender, med varierende hell. I løpet av turen får vi oppleve vår i Volga-området, sommer ved Det kaspiske hav og høst i den russiske taigaen, og blir vitne til vidt forskjellige, men veldig vakre omgivelser, som kan skilte med både dag/natt-syklus og dynamiske værforhold.

Metro Exodus

All denne friheten og den friske luften er et stort steg vekk fra det man er vant med fra tidligere Metro-spill, men bare fordi man nå er ute i det fri betyr ikke det at spillet er noe mindre skremmende. Å nei, det å være et ensomt menneske ute i et stort og åpent landskap fylt med farer bak hver knaus og busk er en helt annen type skremmende! For det første er det ikke noe sted å gjemme seg, og for det andre kan farene komme fra hvilken som helst retning - nedenfra, ovenfra, you name it! Himmelen er farlig, havet er farlig, alle de forlatte bygningene er fulle av uhumskheter. Jeg ble så stressa av å snike meg rundt på tundraen, og be til alle guder om at den kvasten med gress jeg hadde funnet var nok til å skjule meg fra en flokk med Watchmen, at jeg begynte å lengte tilbake til Metroen. Den trangen til å komme meg under bakken ble bare større da jeg kjørte rundt i ørkenen og en demon stupte ned fra himmelen for å angripe bilen min. Jeg var ikke mye høy i hatten da, for alt jeg så var den enorme skyggen dens, og alt jeg hørte var skriking og krafsing av klør på biltaket. Hvem som skrek høyest, meg eller demonen, er usikkert.

Dette er en annonse:
Metro Exodus
Oh lawd, he comin'!

«Heldigvis» er spillet flink til å tvinge deg ned i huler, tunneler og forlatte bunkerser så du kan føle på den mer tradisjonelle Metro-klaustrofobien og skrekken. Håper du har savnet spiderbugs, nosalises og Librarians! For ja, Metro Exodus er et stort steg vekk fra Metro 2033 og Metro: Last Light, men fy fader, 4A Games har virkelig greid å få til en ordentlig god balanse mellom gammelt og nytt. Så det føles fortsatt ut som et Metro-spill, til tross for at en sammenligning med Fallout-serien nå er mer kurant. 4A Games har hentet inspirasjon fra Rage, Mad Max (både spillet og Fury Road), Doom og Snowpiercer, men har likevel greid å være tro mot røttene sine. Det er utrolig kult og gjør Exodus til en fornøyelse å spille! Denne blandingen av fri utforskning i en åpen verden, og mer linær og historiedrevet utforskning under bakken gjør at spillet har en enormt fin flyt. Man har en stødig fremgang, og denne vekslingen mellom å være ute i det fri og fanget under bakken gjør at spillet aldri føles repetitivt.

Jeg var ikke mye høy i hatten da, for alt jeg så var den enorme skyggen dens, og alt jeg hørte var skriking og krafsing av klør på biltaket. Hvem som skrek høyest, meg eller demonen, er usikkert.

De veldig varierte biomene hjelper også på dette, og du får som sagt oppleve det meste fra utbomba og dystre bylandskaper til frodig og vanvittig vakker taiga. Det som er kult med disse forskjellige omgivelsene er at de kommer med sine egne unike fiender, flora og fauna, noe som gjør at du hele tiden må variere spillestilen din. Fiendetyper og fiendeoppførsel endrer seg også ut ifra når på døgnet du er ute og farter, så noen ganger er det mer taktisk lurt å utføre oppdrag om natten for eksempel, selv om det er omtrent tusen ganger skumlere enn å gjøre det på dagen.

Dette er en annonse:
Metro Exodus
Jeg tror jeg venter til det blir lyst igjen, jeg...

Hvert område har også sine egne oppdrag, problemer og konflikter. I Volga-området sliter du med banditter og teknologihatende kultister som like å ofre mennesker, i ørkenen må du stri med oljebaroner som har gjort den lokale befolkningen til slaver og i taigaen må du hanskes med tre forskjellige faksjoner, samt en illsint bjørn sist sett i Annihilation.

Metro ExodusMetro Exodus
Heeeere's Johnny!

Spillet tvinger deg til å utforske disse regionene grundig og gjøre omtrent alt du kommer over av oppdrag, ved å gjøre deg avhenging av ressursene, materialene og oppgraderingene du finner mens du holder på. Kuleøkonimien fra de tidligere spillene er borte, mens det å lete etter ressurser er nå viktigere enn noensinne. Medkits, gassmaskefiltere, ammo, granater, kastekniver, våpenrengjøring og reparering av gassmasker - alt krever ressurser. Og den letteste måten å få tak i ressurser på er å knerte fiender- menneskefiender - og stjele dem fra likene deres.

Dette funker stort sett helt fint, fordi menneskene du støter på er banditter og slavehandlere, og åpner ild så fort de ser deg. De er dårlige mennesker. Det er noe enormt tilfredsstillende ved å snike seg gjennom basene deres og ta dem ut, en etter en, høre dem bli mer redde og desperate for hver banditt som faller, helt til de overgir seg i ren frykt. Det er utrolig gøy å høre dem gå fra «Where are you, you bitch? We're gonna kill you, bitch, gut you like a pig!» til «This guy's a monster! How can one man do all this? We surrender!» Jeg skal ikke lyve, jeg har storkost meg med å kaste kniver på folk, og snike meg opp bak dem for overraske dem med enten kniv eller knyttneve som en slags postapokalyptisk John Wick. Helt til jeg kommer til taigaen. For der endrer ting seg drastisk. Her blir jeg møtt av to grupperinger -Pirates og Pioneers- hvorav sistnevnte er pasifister og førstnevnte bare angriper hvis de blir provosert. De har gjort sitt for å bygge opp ordentlige samfunn, har skapt seg et hjem her ute i villmarken. De holder bandittene vekke, hjelper hverandre med mutantene, dyrker jorda og spiser bare kjøtt de har jaktet selv.

Jeg skal ikke lyve, jeg har storkost meg med å kaste kniver på folk, og snike meg opp bak dem for overraske dem med enten kniv eller knyttneve som en slags postapokalyptisk John Wick.

De lever, med andre ord, drømmen til Artyom. De har funnet det han er på jakt etter, det han kjemper med nebb og klør for å få til for seg selv og Anna, og resten av folka i Metroen. Og nå står de i veien for Artyom og målet hans. Det som følger er en sekvens hvor jeg prøver desperat å drepe så få «fiender» som mulig, hvor hver fiende som må fjernes fordi jeg må fremover gir meg dårlig samvittighet. Det er en enorm ludonarrativ dissonans her, hvor spillet ser disse menneskene som fiender, mens jeg som Artyom og narrativet ikke gjør det. Denne dissonansen fører til at jeg sitter igjen med en følelse jeg sjeldent har hatt i et action-spill. Det føles som om jeg er skurken, og ikke på en kul plottvist måte, bare på en kjip måte. Jeg liker det ikke.

Følelsen sitter i helt til vi kommer frem til siste destinasjon hvor jeg blir servert overnaturlig skrekk av et helt absurd kaliber. Spøkelser, hallusinasjoner, mystiske lys, løsrevne stemmer, gjenstander og lik som svever i løse lufta - 4A Games flekser de gamle S.T.A.L.K.E.R.-musklene sine, for å si det sånn. Noe mer enn det skal jeg ikke avsløre om handlingen i spillet, den fortjener å oppleves på egen hånd.

Metro Exodus

Metro Exodus kan by på vanvittig lekker grafikk, hvor 4A Engine virkelig får kjørt seg. Det er en fryd å oppholde seg i spillets vakre, men fryktinngytende verden, og se alt den har å by på av utforskningsmuligheter og kamper. Aprops kamper, det er så mange forskjellige måter du kan tilnærme deg disse på at her er det noe for enhver spillestil. Du kan snike deg rundt og gjøre alt i det stille, eller du kan løpe inn - 'guns blazing'- og pepre folk og mutanter med molotovs og granater. Men du bør være forberedt på at dette kan tiltrekke seg oppmerksomheten til andre og langt større fiender. Det arsenalet du har til rådighet, som kan oppgraderes i hytt og gevær, føles digg å bruke, og høres også veldig bra ut. Velger du å leke Rambo fremfor Hitman er det fort gjort å gå tom for ammo. Heldigvis kan du mekke mer ved hjelp av den portable arbeidsbenken du har i ryggsekken (gitt at du har de nødvendige ressursene), og du kan oppgradere våpnene dine med deler du knabber fra fiendenes våpen. For mer avanserte oppgraderinger, samt reparering og rengjøring av våpen og rustning må du til en ordentlig arbeidsbenk. Disse finner du enten ombord på toget Aurora, eller i utvalgte baser rundt omkring i de forskjellige regionene. Her finner du et ganske dypt, men ikke super-komplekst mekkesystem, hvor du kan bytte ut kolbe, sikte, magasin, løp og ekstrautstyr. Noen av våpnene kan også ha alternativ, litt mer eksplosiv ammo. Du kan også oppgradere hjelmen, gassmaska, Spartan-vesten og armbandet ditt. Er du uheldig kan du fjerne en oppgradering ved et uhell og aldri se den igjen. Jeg gjorde dette med et kompass og det ergret meg hele resten av spillet. Hvor oppgraderingen ble av aner jeg ikke.

Metro Exodus

4A Games har også greid å holde på den gode gamle Metro-følelsen ved å inkludere lighteren, kompasset, lommelykten og laderen fra tidligere spill, samt de overdrevne russiske aksentene og det at folk snakker i munnen på hverandre hele tiden. Og da mener jeg HELE tiden. I tillegg har de beholdt noen av de game tekniske problemene og bugsene. Den gamle, litt dumme fiende-AIen er der fremdeles, og den knotete måten å bevege seg på hvor man stadig henger seg opp i noe, eller blir sittende fast på helt idiotiske steder. Hopping og klatring skjer på helt vilkårlige steder og er aldri konsekvent. Ansiktanimasjoner og tale henger ikke alltid helt sammen, og noen ganger er lyden av fottrinnene dine helt på bærtur. Skytingen har blitt strammere med mye bedre våpenfølelse, men det å slå noen med geværkolben når du er tom for ammo føles ekstremt tamt, og er omtrent like effektivt som å daske løs på dem med en slapp fisk. NPCer og fiender har lært seg å teleportere, folk fortsetter å snakke etter at de har dødd, og av og til nekter NPCene å gjøre det de skal for at et oppdrag skal gå fremover, og man må ty til en tidligere save. Hvis ikke de bare ødelegger absolutt alle snikemulighetene dine da.... Og jeg slet ofte med å skjønne hva det egentlig var jeg skulle gjøre, og om jeg hadde blitt presentert med et valg eller ikke. Hver for seg er dette feil man kan leve med, men samlet trekker de ganske mye ned på helhetsinntrykket.

Metro ExodusMetro Exodus

Heldigvis har Metro Exodus veldig mye som veier opp for disse feilene - utrolig bra lyddesign som bygger opp under den ekle stemninga som hviler over hele opplevelsen, et følelsesladet lydspor, en engasjerende og brutal historie, spennende figurer man kan ha interessante samtaler med, fantastisk vakre omgivelser og varierte fiender og et gjennomgående skrekkelement. Jeg har vært stresset og livredd hele veien, men fy fader som jeg har kost meg! Metro Exodus tar franchisen i en helt ny retning, forsøker å blande innovasjon med tradisjon, og lykkes så til de grader. Spill det, jeg tror virkelig ikke du kommer til å angre.

08 Gamereactor Norge
8 / 10
+
En audiovisuell nytelse, spennende historie, varierte omgivelser og fiender, god flyt, balansert gameplay.
-
En del bugs og glitches, slapp slåmekanikk, vanskelig å holde styr på hvem som snakker for alle snakker i munnen på hverandre og høres helt like ut, oppgraderinger forsvinner bare.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster

9
Metro ExodusScore

Metro Exodus

ANMELDELSE. Skrevet av Suzanne Berget

Suzanne har herjet rundt i den postapokalyptiske ødemarken i Russland, og blitt så skremt at hun lengtet tilbake til Metroen.



Loading next content