Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Tales of Vesperia

Japanske rollespill. Kremen av iskrem. Glasuren på sjokoladekaka. Et skybrudd i en ensom og forlatt dal nord for...
Det er vanskelig å skjule min forkjærlighet for denne spillsjangeren. Noen anklager den kanskje for klisjéfylte historier og teite rollefigurer, men den slutter aldri å fascinere meg. Derfor var det også på høy tid å spille gjennom et nytt spill etter et par måneder med fravær. Et av de siste rollespillene jeg gjennomførte var Tales of Xillia og siden jeg lider av en ukjent lidelse kalt "gå glipp av spill" var det kanskje veldig naturlig å gå tilbake på et av de tidligere spillene i serien: Tales of Vesperia, som ble utgitt i 2009. Og som vanlig angrer jeg ikke på det.

I Tales of Vesperia blir vi tatt med til den keiserlige hovedstad Zaphias der vi ganske tidlig stifter bekjentskap med Yuri Lowell, tidligere ridder, men generelt ganske tilbakelent person. Dette endrer seg drastisk når en tyv stjeler en "Blastia" fra bydelen hans, en teknologisk duppeditt som utstyrer folk med helt grunnleggende behov og i tillegg beskytter mot monstre. Yuri setter av sted for å hente den tilbake, men treffer ganske snart Estellise, en mystisk jente som bærer på hemmeligheter ikke en gang hun selv er klar over. Sammen drar de ut på en innholdsrik ferd hvor de snart støter på flere følgesvenner. Et eventyr som skal vise seg å innebære mye mer enn kun å bringe tilbake stjålne tyvgods.

Tales of Vesperia har en historie som kan være lett gjenkjennelig i denne sjangeren, men som samtidig aldri er kjedelig. Det er mer enn nok av gode øyeblikk i løpet av en ganske lang historie og persongalleriet gjør uansett opp for de få blemmene som måtte komme. Yuri's sarkastiske holdning vil få deg til å trekke på smilebåndet mer enn én gang, men samtidig er han også en svært lojal person og en god leder. Estellise har en voldsom medfølelse og er ganske naiv, men samtidig også veldig sjarmerende. Det samme kan sies om magikeren Rita, som til tider har et voldsomt temparament og "captain" Karol Capel, en lettskremt og ivrig gutt som bærer våpen på størrelse med seg selv. Til og med bikkja til Yuri er interessant. Slenger man på "gamlingen" Raven og "alvekvinnen" Judith er gjengen komplett.

Alle disse personlighetene smelter sammen til en svært livlig og interessant gjeng, som bare gjør det mer og mer givende å fortsette i spillet. I tillegg er Tales serien veldig kjent for sine "skit" sekvenser, små humoristiske og personlige dialoger som krydrer spillopplevelsen med det lille ekstra. Jeg gikk aldri glipp av en samtale, både fordi det er nyttig med tanke på bakgrunnshistorien til hovedpersonene, men også fordi det rett og slette var vanvittig moro å få med seg.

Det grafiske i spillet er noe jeg vil påpeke litt nærmere. Det har seg nemlig slik at jeg sjeldent bryr meg om monstergrafikk når det kommer til spill. Men grafikken i dette spillet er ganske spesiell på flere (gode) måter. For det første kan det minne veldig om en anime og det har faktisk helanimerte filmklipp enkelte steder også. Men det som kategoriserer grafikkstilen i Tales of Vesperia er at den bruker en "cel-shade" stil som jeg kjenner godt igjen fra gamle klassikere som The Wind Waker og Dark Chronicle. Og det er faktisk så likt min gamle favoritt Dark Chronicle at jeg til tider ble litt skremt. Når jeg i tillegg kjente igjen et par av stemmeskuespillerne måtte jeg virkelig heve øyenbrynene.

Ankepunktet til grafikken kan være at personene kan føles noe stive og lite uttrykksfylle, men jeg personlig brydde meg ingen verdens ting om det. I tillegg til å ha den flotte animerte tegneseriestilen er også verden storslått designet. Tales of Xillia slet litt med at mange av stedene var ganske like utseendemessig, mens Tales of Vesperia har en større og litt friere verden. Det er aldri snakk om noe open-world, men verdenen er allikevel stor og kan utforskes både til fots, til sjøs eller i luften.

Musikken i spillet er også veldig verdt å sette fingeren på. Det er uhyre sjeldent at japanske rollespill skuffer på denne biten og Tales of Vesperia er intet unntak. Det er ren næring for både hjerne og hørselsorgan og ikke bare er det et vesentlig antall gode låter, men det er også et enorm utvalg generelt sett. Kampene har ene og alene over 6 låter i løpet av spillet. Og når vi først snakker om tendenser til å ligne gamle klassikere, så er musikken også meget bidragsgivende her. Små nostalgi-kramper inntrådte opptil flere ganger i løpet av spilletiden.

Kampsystemet i Tales of serien er actionfylt og direkte og alt foregår i sanntid innenfor et begrenset område. Du styrer kun en person, men du er aldri bundet til denne og kan bytte til andre både utenfor og i kamp. Evnene du bruker i kamp kalles "artes", som er ulike angrep du setter til kontrollen. Opptil åtte artes kan brukes om gangen. I og med at jeg spilte Tales of Xillia først, så savnet jeg kanskje muligheten til å "linke" angrep med andre personer, men nå er også Tales of Vesperia noen år eldre og det skal derfor ikke få lide unødigvendig for dette. For alt i alt er kampsystemet en ren fryd og du har så mange artes å velge mellom at kampene ALDRI blir kjedelige. Seriøst, aldri.

Utenom kampsystemet så innebærer gameplayet utskiftning av utstyr, muligheten til å "synkronisere" eller lage ulike ting ved hjelp av materialer i tillegg til at det er nok av sideoppdrag å gjøre utenom hovedhistorien. Du har også mulighet til å både laste ned og få tak i ulike kostymer til personene, slik at en ny gjennomspilling bør føles meget fristende. Med andre ord alt et JRPG trenger for å holde deg mett lenge.

Det er mye ved Tales of Vesperia som rører mitt nostalgiske JRPG hjerte, samtidig som det også fyller på ny lidenskap til sjangeren. En godt fortalt historie, svært interessant persongalleri, enorm verden med mange muligheter og storslått musikk gjør dette til et fantastisk stykke spill. Det eneste som gjør at det ikke når helt til topps er at det ikke er like omfattende som det aller, aller beste jeg har spilt i denne sjangeren. Trekker man denne svært individuelle meningen til side, så er Tales of Vesperia nærmest blottet for feil og et spill jeg sterkt kan anbefale til alle eventyrlystne personer. Jeg begynner å bli svært glad i Tales-serien og det er spill som dette som gjør at JRPG fremdeles er min ubestridte favoritt spillsjanger.

Samlet karakter: 9.5/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10