Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Assassin's Creed II

Jeg har tidligere skrevet om mitt første møte med Assassins Creed serien og til nå anmeldt to av spillene. Jeg snudde hele serien på hodet og startet på nykommeren Black Flag først og for å være ærlig, tror jeg dette kan ha vært en liten genistrek. Det vekket interessen på ordentlig og viste virkelig hvor underholdende Assassins Creed kan være. Naturlig nok ble jeg nysgjerrig på fortsettelsen, eller rettere sagt begynnelsen. Selv om det første Assassins Creed spillet var et lite steg ned, var det langt ifra noe dårlig spill og også her fikk jeg blod på tann til å fortsette videre. Derfor fortsetter nå historien og jeg har beveget meg over på spillet som svært mange kanskje holder som sin favoritt i serien. Det er tid for å oppsummere mitt møte med Assassins Creed II.

I Assassins Creed II får vi et gjensyn med Desmond Miles som nok en gang tar et dypt dykk i sine forfedres fortid. Denne gangen beveger vi oss litt nærmere nåtiden og besøker Italia under renessansen på midten av 1400-tallet. Her møter vi en mann med det velklingende navnet: Ezio Auditore da Firenze. Som navnet så fint hinter til, kommer Ezio fra byen Firenze, der han bor sammen med familien sin. Ganske tidlig i historien skjer det noe som forandrer livet til Ezio drastisk og som sender han ut på et bittert hevntokt. Dette fører også til hans første møte med snikmorderne og deres sak som viser seg å handle om mye mer enn personlig hevn. Den nye snikmorderens reise farer dermed gjennom store deler av Italia og kjente byer som Firenze, Venezia, Forlì og selveste Vatikanet i Roma.

Historien i Assassins Creed er meget interessant på mange måter. Hovedpersonen er en person man sympatiserer stort med, både på grunn av hans bakgrunnshistorie og hans karismatiske og noble personlighet. Man merker også en klar forskjell mellom de ulike forfedrene til Desmond. Ezio har en større utstråling og mer livlig personlighet enn forgjengeren Altaïr, men det er ikke bare på personligheten man ser forskjeller. Jeg vet ikke om det er Ubisofts hensikt eller bare min egen fantasi som er årsaken, men jeg synes også man kan se forskjeller i måten disse personene slåss på. Mens Altaïr fremsto som nokså nådeløs i sverdueller, fremstår Ezio litt mer som en fersking i dueller, blant annet på måten han slår og forsvarer seg på. Slike personlige detaljer gir karakteristiske kjennetegn og er noe i hvertfall jeg setter stor pris på.

Samtidig som historien utvikler seg, får man inntrykk av at det ligger noe mer bak det hele som binder sammen nåtiden og fortiden og spenningen bare øker jo lengre ut i spillet du kommer. Det er også nok av øyeblikk som skildrer renessansen og referer til virkelige historiske begivenheter, blant annet oppdagelsen av kaffe og menneskets forsøk på å lære å fly. Du møter også mange minneverdige og kjente karakterer, f.eks. multitalentet Leonardo da Vinci, som jeg synes blir fremstilt på en god måte i spillet. Stemningen i de italienske byene er også til å ta og føle på og kanskje spesielt når du klatrer rundt mellom hustakene på natterstid. Og selv om jeg i starten ble noe skeptisk til stemmeskuespillet, satt jeg til slutt bare igjen med tanken over hvor sjarmerende det italienske språket egentlig er.
Molto bene.

Det grafiske og visuelle er noe jeg har valgt å ikke sette fingeren noe særlig på hittils i serien og jeg har ikke særlig behov for å gjøre det denne gangen heller. Italia er fremstilt på en meget vakker måte med en stil som holder i lange baner for min del. Selv om karakterene kan se noe stive ut til tider, er dette noe som heller ikke plaget meg nevneverdig. Musikken har jeg dog lyst til å trekke frem. I det første spillet etterlyste jeg litt av det meget gode utvalget av musikk som jeg fikk servert i Black Flag. Mye av dette kommer virkelig tilbake i dette spillet. Både musikken og lydeffektene bidrar veldig på stemningen og spillopplevelsen generelt. Denne låten kan vel nærmest plasseres i kategorien: "guddommelig"?

Gameplayet er mye av det samme i hvert spill og består av klatring, løping og sniking i forskjellige oppdrag. Det er dog større fremskritt fra det første spillet i serien, som var ganske repeterende og lineært hele veien. Assassins Creed II har blant annet bredere variasjon mellom oppdragene og antydning til en litt friere verden, slik den jeg først ble møtt med i Black Flag. Kampsystemet er også videreutviklet fra originalen og selv om jeg tidligere nevnte forskjellig fremstilling i sverdueller mellom hovedpersonene, går mange av blokkerings og avslutningsmanøvrene igjen. Men som vanlig ser det svært heftig ut og derfor gjør det egentlig ingen verdens ting.

Du har også tilgang på mer utstyr denne gangen, som atpåtil kan oppgraderes. I tillegg kan du farge drakten din i forskjellige farger. Slike personlige tilpasningselementer er noe jeg liker svært godt uansett hvilket spill det er snakk om. Det er også nok av sideoppdrag og hemmeligheter å finne og har du lyst på en pause fra hovedhistorien, kan du f.eks. utforske skjulestedene til Tempelridderne, som kan bestå av store kirker fylt med gåtefulle hinderløyper. Artige små avbrekk.

Sett under ett er Assassins Creed II et meget godt spill, som helt klart når opp til den gode opplevelsen jeg fikk med Black Flag. Historien er kanskje den mest spennende til nå, hovedpersonen er interessant og stemningen i renessansens Italia følges av god musikk og minneverdige øyeblikk. Gameplayet er som vanlig lekent og svært givende med mange forskjellige muligheter. Noen bugs finner man kanskje her og der, men det er så sjeldent at det ikke er verdt å dunke hodet i veggen for. Nok en gang leverer Assassins Creed en ypperlig spillopplevelse og viser helt klart at det var verdt å begynne å engasjere seg ordentlig i denne serien.
Magnifico dall'inizio alla fine.

Medlemsanmeldelser16
Samlet karakter: 8.4/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10