Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Remember Me

Tredjepersons actioneventyr, vakre omgivelser og stilige kampsekvenser, jeg trodde at dette ville bli spillet jeg hadde ventet på. I den tette jungelen av skytere var det deilig å se et litt annerledes spill stikke hodet fram. Tilsynelatende annerledes ihvertfall. Remember Me var først i produksjon hos Dontnod i samarbeid med Sony, men da samarbeidet gikk skeis måtte utvikleren se seg om etter en ny utgiver. Capcom ble redningen, men skulle heller Capcom latt vær?

Innledningen er interessant, man starter rett inn i handlingen til Nilin i en bygning som tatt ut fra en sci-fi film. Man får ingen introduksjon til henne som karakter, untatt at hun er en fange og at livet hennes er truet. Ved hjelp av en plutselig stemme på øret klarer Nilin å komme seg ut av knipa. Med dette har hun unngått å få hele minnet sitt slettet, selv om deler av minnet hennes er uforklarlig borte. Hun kommer seg ut av fengselet og må prøve å skjønne hva som egentlig foregår. Mye av Remember Me går ut på å finne ut mer og mer om Nilins fortid, og innledningen setter det hele opp på en spennende måte.

Selv om innledningen er veldig god og gjør at jeg ønsker å lære mer om spilluniverset, blir desverre historien dårligere og dårligere etterhvert som man kommer seg lengre i spillet. Fiendene man kjemper mot blir også dårligere og mindre interessante etterhvert. Jeg vil si at om spillet hadde sluttet midt i, så ville hele opplevelsen vært bedre. Sånn er det likevel ikke, og jeg må se på spillet i helhet.

Nilin er en god rollefigur som har dybde. Stemmeskuespilleren som spiller henne er også meget god med en klar britisk aksent og en tone i stemmen som er intens og vakker. Mange av de andre stemmeskuespillerne har også gjort en god jobb og det er ikke deres feil at historien ikke er så interessant og spennende som den kunne ha vært. Jeg vil heller si at regissøren og skribentene har skylden for at jeg blir så lite engasjert i hva som skjer. Dette er allikevel ikke den eneste grunnen til at opplevelsen blir kjedelig.

Selve spillet, altså hva man som spiller kan interaktere med, er litt for lineært, litt for repeterende og litt for lite oppfinnsomt. Mesteparten av hva man gjør i spillet er å klatre og hoppe rundt på vegger og plattformer. Dette kunne vært mer interessant og det er blitt gjort bedre i en rekke andre spill slik som spillene i Assassins Creed serien og Shadow of the Colossus. Det å klatre og bevege seg er likevel ikke nok for meg i et slikt spill som dette og jeg ville gjerne hatt mange flere muligheter for hvordan jeg kunne ha beveget meg og påvirket verdenen rundt meg. På grunn av dette får liksom spillopplevelsen et snev av klaustrofobi over seg.

Likevel er det nok ikke klatringen utviklerne har tillagt mest vekt, det er nemlig slåssesystemet som er det dypeste og mest utbroderte i spillet. Her kan man konstruere egne komboer og få oppgraderinger på våpnene sine ettersom man avanserer i spillet. Jeg må si at slåssingen, som spillet generelt, ser pent ut, men er ikke så tilfredsstillende. Slåssingen er likevel det beste med spillet vil jeg si. Det er morsomt, akrobatisk og utfordrende. Slåssingen er nok likevel ikke så god som i det nye DmC for å ta et eksempel.

Spillet er fargerikt og detaljerikt. Jeg synes det virker tydelig at de som har utviklet spillet er opptatt av både kunst og arkitektur. Bygningene man beveger seg på og i har et moderne og friskt utseende. Man kan si at noe av det som er mest originalt med spillet er kunststilen som er brukt. Noe annet med spillet som er helt originalt og utrolig kult er musikken. Den la jeg merke til med en gang, og selv om den er veldig annerledes fra hva jeg har hørt før, er den både vakker og funky på samme tid. Dersom du ikke ønsker å prøve deg på dette spillet, noe jeg har full forståelse for, anbefaler jeg deg uansett å sjekke ut soundtracket som virkelig er noe for seg selv.

Man får et par ganger i løpet av spillet sett gjennom et minne til en person. Dette er en egenskap Nilin har blitt god på gjennom hennes fortid. Her skal man tukle med minnet for at resultatet av minnet skal bli annerledes enn hva det først var. Altså for eksempel at noen dør i minnet fremfor at de overlever. Ved å tukle med minnene får Nilin fordeler som gjør at hun kommer nærmere sluttmålet i spillet. Disse minnesekvensene er morsomme og spennende på tross av at de kun består av spoling frem og tilbake, i tillegg til å kunne endre noen små detaljer. Det er litt få av disse sekvensene, men de som er her er veldig gode.

Det at et spill er vakkert estetisk er ikke nok for meg som spiller. Selv om Remember Me både er pent å se på og fint å høre på, er spillet samtidig offer for noe jeg vil kalle et "videospill"-syndrom. Spillet lider av at utviklerne tror at spillerne ønsker å ha en så lang opplevelse som mulig, selv om dette innebærer at spillet repeterer sitt innhold og har unødvendig lange klatresekvenser som ikke gir spilleren mye nytt innhold. I tillegg har spillet en historie som gjør alt annet enn å ta tak i meg og engasjere. Spillere ønsker nye spillserier og nye karakterer å spille som, men Remember Me bringer lite nytt til spillere av verdi, etter min mening. Spillet ender opp med å være middelmådig.

+ Vakkert

+ Friskt Lydspor som blander sjangere på en kul måte

+ Egenkomponerte komboer

- Repeterende innhold

- Historie med lite spenning

- Litt for langt

Karakter: 6/10

Samlet karakter: 6/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10