Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

The Legend of Zelda: The Wind Waker HD

For en del år tilbake var Nintendos nyeste bidrag på konsollmarkedet en spillmaskin som kanskje har det kuleste designet av Nintendo's huskonsoller gjennom tidene. Nintendo Gamecube var liten, hendig og kontrollene var rett og slett deilige å holde i. I 2003 ble det sluppet en oppfølger til en spillserie som allerede var blitt svært populær, spesielt på Nintendo 64. The Legend of Zelda: Ocarina of Time og Majoras Mask snudde spillverdenen litt på hodet med sine fantastiske eventyr og gameplay elementer som tok i bruk hjernen vel så mye som fingrene. Etterkommeren etter disse klassikerne het The Legend of Zelda: The Wind Waker. I år, 10 år etter det for første gang ble sluppet på Gamecube, har The Wind Waker blitt relansert på Wii U, i full-HD oppløsning og med et forbedret gameplay. Hvordan har denne overgangen vært og hva er det jeg egentlig synes om denne gamle klassikeren?

Historien begynner som den pleier i de fleste Zelda spill. Som vanlig er vår hovedperson den ganske så normale gutten Link (som bestandig sover hver gang vi møter han). I Ocarina of Time bodde han i en skog, denne gangen er han innbygger på en liten øy midt i havet sammen med søsteren og bestemoren sin. Når søsteren hans blir kidnappet av enorm fugl, må Link legge ut på det store hav for å lete etter henne. Han får hjelp av en snakkende båt kalt «The King of Red Lions» og møter en gruppe pirater under ledelse av den karismatiske kapteinen Tetra. Snart finner han også «The Wind Waker», en mystisk dirigent pinne som blant annet lar brukeren endre retningen vinden blåser i. Under sin reise på havet møter han mange minneverdige personer, alt fra innpåslitne unger til en snål fyr i en nokså tettsittende drakt som har fått for seg at han er en fe. Eventyret innebærer også å utforske gåtefylte templer, samle skatter og finne ut av hemmeligheter som snart vil forandre både Links og hele verdens skjebne.

Historiene i de forskjellige Zelda spillene følger en noe innviklet tidslinje, noe som gjør at de ikke henger helt sammen. Det jeg derimot synes er svært interessant er at spillene pleier å ha noen relasjoner til hverandre på en eller annen måte, enten i form av steder med samme navn, eller gamle historier der tidligere helter nevnes. Det har The Wind Waker også og da hovedsakelig fra Ocarina of Time. Allikevel er jeg nødt til å innrømme at historien i dette spillet ikke er fullt så givende som enkelt andre Zelda spill. Misforstå meg rett: historien er langt i fra uinteressant, men det var enkelte ting jeg følte ikke klarte å sette helt i kontekst og i tillegg fikk jeg også en følelse av at den gikk alt for fort frem. På en annen side er karakterene i spillet ganske så livlige og Link viser nok flere ansiktsuttrykk enn han noen gang har gjort før. Uansett skal det dog sies at dette ikke la noen særlige dempere i spillopplevelsen generelt sett, det er nok mer gjeldende om man eventuelt skal begynne å sammenlikne spillene i serien.

Det som kanskje vakte størst oppsyn når dette spillet for første gang så dagens lys, var hvordan Nintendo hadde valgt å endre grafikken. I stedet for å videreføre den halvrealistiske grafikken som ble brukt i forgjengerne Ocarina of Time og Majoras Mask, ble grafikken i The Wind Waker mer tegneserieaktig ved hjelp av en teknikk kalt cel-shading. For å være helt ærlig, synes jeg dette er helt greit. Det som er litt spesielt med Zelda serien er at grafikken og den visuelle stilen omtrent forandres hver gang fra spill til spill. Selv om jeg digget den litt mer realistiske grafikken som ble brukt i f.eks. Twilight Princess, så digger jeg også grafikken i The Wind Waker. Det er ikke noe tvil om at den passer perfekt inn i spillet og gjør det så visuelt vakkert at øynene nærmest spretter ut. Den oppgraderte HD-oppløsningen på Wii U gjør at spillet oppleves penere enn noen gang og både farger, animasjoner og det generelle helhetsinntrykket er en fryd å se på. Det er nesten så man får lyst til å dykke inn i tven. Noen relanseringer har fått litt tyn for å ikke ha tålt tidens tann, men dette spillet ser like pent ut som det gjorde for 10 år siden og det er jeg nesten sikker på kommer til å gjøre om 10 år til .

Det fantastiske gameplayet er det Zelda serien er kjent for. En blanding av slåssing med sverd, skjold og andre godsaker du finner på veien, spennende hjernetrim i gåtefulle templer og utforskning av en nokså stor verden. Dette har alltid vært strålende også i dette spillet og selv om Zelda spillene i bunn og grunn er rimelig like, føles det aldri kjedelig eller ensformig. Den relanserte versjonen byr også på noen nye elementer. Wii U's håndkontroll: «gamepaden» brukes nå i større grad som et verktøy og gjør det enklere å sortere utstyr og gjenstander, følge med på kart osv. Det som dog var litt frustrerende på original versjonen og som jeg personlig ikke synes er blitt noe særlig bedre, er måten du sikter på. Det er i grunn veldig knotete og selv om du kan bruke gamepaden til å sikte manuelt i løse luften, så synes jeg fremdeles det er rimelig vanskelig å treffe med f.eks. pil og bue på steder og i kamper der det kreves ganske nøyaktig presisjon.

Det som på en annen side er en klar forbedring er at du nå har muligheten til å anskaffe deg et rødt seil som lar deg seile dobbelt så fort. Selv om jeg bestandig har likt å seile rundt på havet i The Wind Waker, så var dette en forbedring til det bedre, mye på grunn av at dette seilet også skifter vindmotstand automatisk, slik at du slipper å gjøre dette manuelt med Wind Waker pinnen. Slike forbedringer er både tidsbesparende og gjør hele spillopplevelsen mer flytende.

Sist men ikke minst som en nyhet i relanseringen er Tingle Bottle. Dette er en morsom liten sak du kan bruke for å sende flaskepost som vil dukke opp i spillet til andre personer som er koblet til Wii U's sosiale nettverk: Miiverse. Her kan du skrive meldinger og notater, tegne egne tegninger og sende bilder du har tatt med et kamera kalt «Pictobox» inni spillet. Tilfeldige personer rundt omkring i verden vil motta dette om de finner flasken i spillet sitt og samtidig som noen kanskje tenker at dette er rimelig unødvendige greier, må jeg ærlig innrømme at jeg hadde det barnslig gøy med å sende blant annet humoristiske tegninger og selvportrett av Link med artige ansiktsuttrykk som passet perfekt til situasjonen han var i.

Når alt kommer til alt så er The Wind Waker HD som de fleste andre Zelda spill jeg har spilt opp gjennom årene. Det er tvers igjennom en helt magisk opplevelse fra begynnelse til slutt. Grafikken er en sann fryd for øyet og musikken er som vanlig storslagen. Spesielt låten som følger deg når du seiler på havet er helt fantastisk og hadde det ikke vært for at det finnes begrensninger for hvor langt det er mulig å seile, kunne jeg nok muligens seilt helt til båten hadde havarert på et skjær. Gameplayet inneholder en del nytt og er svært forbedret og på tross av en småknotete måte å sikte på, finnes det knapt svakheter der. Link er både kjapp og lett å styre, både i kamper og utenom og templene er som alltid en sann fryd å utforske.

The Wind Waker er en ren godtepose for Zelda fans og et spill de fleste eventyrlystne personer bør unne seg. Enkelte mener at dette ikke bare er det beste Zelda spillet, men det beste spillet som noensinne er laget. Selv om det ikke når helt opp på min Zelda liste, havner det allikevel helt i toppsjiktet. Det er en grunn til at jeg har blitt så vanvittig glad i denne serien opp gjennom årene og det er vel bare Nintendo som klarer å gjøre et spill som allerede er så bra, enda bedre.

Samlet karakter: 9.3/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10