Lord of The Rings: The Third Age

Det er vel ikke til å stikke under en stol at Ringenes Herre trilogien har vært og er fremdeles uhyre populær og i tillegg til filmene er det vel snart blitt sluppet spill på alle plattformer og konsoller som eksisterer på markedet. Tidligere har jeg skrivd en anmeldelse om strategispillet «Kampen om Midgard» til PC, som jeg anser som et av de beste spillene som er basert på Ringenes Herre. Denne gangen skal jeg se tilbake på et annet Ringenes Herre spill, denne gangen innenfor rollespill sjangeren og spillet heter: The Third Age.

Lord of the Rings: The Third Age er et rollespill, gitt ut i 2004 av EA games, samme år og samme utgiver som Kampen om Midgard. Mens de fleste spillene pleier å følge historien i bøkene/filmene rimelig til punkt og prikke, har EA bestemt seg for å kjøre en aldri så liten vri i dette spillet. Third Age kjører nemlig sin egen historie, med egne oppdiktede karakterer. Spillet starter med karakteren Berethor. Han er en kaptein fra Gondor som er på leting etter Boromir, som da er en karakter som opprinnelig er fra Ringenes Herre. Snart møter du alven Idrial og etter hvert stifter du bekjentskap med flere karakterer som slår følge med deg. Hele spillet dreier seg egentlig om å følge i fotsporene til Ringens brorskap. Du møter aldri hele brorskapet samlet, men du får ta del i mange av de store slagene fra filmen som f.eks. Helms Deep og Minas Tirith og her har du mulighet til å slåss sammen med velkjente ansikt som Gandalf og Aragorn. Gandalf har rollen som veiviser i spillet og du får stadig vekk filmklipp der han forteller deg hva du skal gjøre videre.

Gameplayet følger et rimelig standard oppsett innenfor rollespill. Du kan til dels gå fritt rundt, men områdene er begrenset, slik at du hovedsakelig går fra et startpunkt til et stoppunkt og dette er som regel et nytt område eller ved en litt større hendelse. Du kan styre alle karakterene som blir med deg (6 personer totalt) og alle har ulike evner. Berethor er lederen av laget og kan gi bonus til gruppen i form av økt skade etc. Videre har du også med deg en bueskytter, en dverg, en alv som utnytter magi osv. Spillet er et turbasert rollespill der du kan ha 3 personer ute om gangen og angriper etter tur. Etter hver kamp får du erfaringspoeng og karakterene dine blir sterkere og lærer seg nye evner etterhvert som de "levler opp".

Dette kampsystemet er egentlig en ren kopi av det du finner i Final Fantasy X og personlig mener jeg et slikt turbasert kampsystem der du så og si står plantet på et sted hele tiden mens du velger hvilke evner du skal bruke, fort kan gjøre spillet veldig kjedelig. Nå klarte dog dette spillet å holde på meg rimelig lenge før jeg begynte å merke kjedsomheten, men om det er Tolkien-nysgjerrigheten min eller gameplayet sin skyld er usikkert. Allikevel synes jeg kampsystemet er rimelig simpelt og det er ikke voldsomt stor variasjon i evnene hver karakter kan lære seg heller. En annen ting spillet har stjålet fra Final Fantasy X er at du møter fiender etter hvert som du går rundt i et område. Dette var ikke like intenst som det kunne bli i FFX, men jeg synes allikevel dette er forferdelig irriterende og føler tilnærmingen du finner i action-rpg spill, der du evt. kan velge å løpe forbi eller hvertfall bestemme hvem fiender du vil slåss mot selv, er mye mer givende.

Det som kanskje trekker aller mest ned er historien. EA Games skal ha for at de prøver seg på noe nytt i stedet for å følge den tradisjonelle historien fra filmene, men da forventer jeg egentlig at resultatet er et par hakk bedre enn dette. Selve poenget i spillet er altså å følge etter brorskapet. Som de fleste vet har brorskapet en viktig oppgave: å ødelegge ringen, som er det hele Ringenes Herre dreier seg om. Hva disse seks personene er ute på tur for er noe jeg måtte spørre meg selv om ganske ofte. Du reiser rundt på relativt kjente steder fra filmen og får beskjed fra Gandalf: "Her har brorskapet nettopp passert". Så plutselig står du ansikt til ansikt med en haug av fiender, bekjemper dem og fortsetter videre. I tillegg er det svært få av karakterene som har noe spesiell forhistorie som du får høre om. Berethor er som nevnt fra Gondor og på jakt etter Boromir, men resten av gruppen kan man egentlig definere som "randoms". Det er enkelte øyeblikk i spillet man blir litt smånysgjerrig på, men generelt sett er historien ganske laber i forhold til originalen spillet er basert på.

Men nå finnes det selvfølgelig positive ting i dette spillet også. Grafikken er noe jeg pleier å bry meg lite om, men den er rimelig oppdatert mtp. året spillet er gitt ut og områdene i Midgard et godt designet og hadde man hatt en litt mer "åpen world" mekanikk slik at man kunne utforsket mer, kunne spillet fort blitt litt mer interessant. Stemmeskuespillerne fra filmen er med her også, selv om de nye karakterene naturlig nok har nye stemmer. Musikken er de originale lydsporene fra filmene, noe som uten tvil er upåklagelig. Med andre ord: stemningen i spillet er som vanlig på plass. Spillet har også elementer i seg som jeg liker å se i rollespill. Blant annet får du nye items fra å drepe fiender eller du kan finne dem i kister rundt omkring. Dette kan gjøre karakterene dine sterkere og i tillegg forandrer det utseende deres, til og med i filmsekvenser, noe som i hvertfall setter et litt mer personlig preg på spillet. Selv om man må finne seg i å slåss mot de samme tilfeldige monstrene gang på gang, så er hovedkampene i spillet ganske heftige. Å slå seg sammen med Gandalf mot Balrogen, Aragorn i Helms Deep eller Eowyn mot Heksekongen, var i hvertfall noen høydepunkt. Frister det å være litt slem, har du muligheten til å ta kontroll over bl.a. Balrogen i "Evil Mode", en liten sidedel der du kan styre de onde skapningene i enkelte kamper.

Alt i alt er har jeg litt blandede følelser ovenfor spillet. Jeg føler det kunne blitt et veldig bra spill, men et litt kjedelig kampsystem, rimelig tynn historie og begrensede muligheter for utforskning, trekker ned ganske mye. Original musikk og bra lydeffekter som gir den herlige Ringenes Herre stemningen, samt gode hovedkamper og muligheter for å samle utstyr og til dels designe karakterene dine selv, er på sin side med på å trekke inntrykket opp igjen. Allikevel føler jeg ikke at The Third Age er et "must have" spill, ikke en gang for en Tolkien fan, selv om det er verdt å spille igjennom. Det har noen gode elementer i seg og har du spilt Final Fantasy X vil du nok kjenne igjen relativt mye derfra, men samtidig vil du nok da kanskje også føle at du tar et steg nedover. Lord of the Rings: The Third Age er et helt greit spill når alt kommer til alt, men det finnes bedre spill der ute. Både som er basert på Ringenes Herre og innen rollespillsjangeren generelt.