Catherine

Hva forventer du av et spill? Forventer du å bli skremt og/eller moret? Har dette spillet muligens et fengende gameplay som ikke slipper taket før du er ferdig? Kanskje du forventer en historie med dramatikk og romantikk? Du ønsker i det minste å bli underholdt. Det kan jeg vedde på. Hvorfor starter jeg så rart, spør du sikkert deg selv i dette øyeblikk. Jo, det har seg slik at Catherine er noe så sjeldent som en full pakke.

Catherine handler om den helt ordinære mannen Vincent Brooks. Han lever et sløvt liv sammen med kjæresten sin Katherine og har en grei kontorjobb. Vincent er også en stamkunde på baren "Stray Sheep" hvor han drikker med vennegjengen. Det sløve livet hans blir snudd på hodet idet Catherine, den heite blondinen, tar kontroll over livet hans. Plutselig befinner Vincent seg i en svært uheldig posisjon. Samtidig får han mareritt, og disse blir verre for hver dag som går.

Det er ikke ofte man får et spill som tar opp utroskap, kjærlighet og det å bli ordentlig voksen på en moden måte, men Catherine treffer spikeren på hodet. Historien virker ganske enkel til å begynne med, men etter hvert som lag etter lag fjernes, finner man ut at ikke alt er som det ser ut, og når det når sitt klimaks er det bare å lene seg godt tilbake og la seg forbløffe. Det er også viktig å notere seg at i løpet av spillet kommer det mange spørsmål som du må svare på. Moralske spørsmål vel å merke, er du for eksempel en fredelig eller kaotisk type? Danser du med djevelen eller englene? Den slags spørsmål. Husk også på at valgene du tar kommer til å påvirke utfallet av spillet. Catherine er et spill som er vanskelig å kategorisere da det havner innenfor svært mange sjangre. Spillet har elementer fra psykologisk skrekk-, gåte-, plattform- og eventyrspill. Det er mye å mestre, og det meste er gjort riktig. Blandingen virker svært troverdig og naturlig med tanke på de stadig tilbakevendende marerittene.

Gameplaymessig kan Catherine deles inn i to deler: Dagtid og nattid. På dagtid kan man konversere med vennegjengen, Katherine, Catherine og diverse tilfeldige mennesker på stamstedet "Stray Sheep". Når natten kommer, bryter helvete løs. Vincent blir fanget i det ene marerittet etter det andre, og det er egentlig her hele spillet ligger. I marerittene skal man klatre opp vegg etter vegg med blokker. I disse marerittene møter han også mange andre mennesker. Eller, det blir mer korrekt å si mennesker i fåreklær, fordi i marerittene er alle menneskene blitt forandret til sauer. Disse sauemenneskene har sine særegenheter, (hatter, slips osv.) slik at man også kan gjenkjenne dem på dagtid.

Jeg skal innrømme at den første timen er ganske kjedelig. Man klatrer og klatrer. Det er kjedelig i lengden. Men så begynner det å ta av for alvor. Nye elementer innføres i den monotone klatringen. Eksploderende blokker? Ja. Isblokker som sender deg i døden hvis du sklir på dem uten å tenke deg om? Selvsagt. Hva med trampoline-blokker som sender deg langt oppover veggen, da? Noe annet hadde vært latterlig. Med et par enkle grep er interessen min helt tilbake og klatringen føles veldig frisk ut, og takket være disse få grepene holdes interessen min der helt til jeg er ferdig.

Catherine er et ekstremt vanskelig spill. Det er mulig at det er bare jeg som er helt elendig, men jeg endte opp med å sette vanskelighetsgraden ned fra "normal" til "easy", og selv da slet jeg kolossalt med å ikke dø mens jeg klatret oppover veggene. En stor årsak til at jeg døde så ofte, var på grunn av en kontroller som ville krangle litt for ofte. La oss si at jeg står på en blokk. Jeg henger meg så ned på den ene siden av blokken. Etter det beveger jeg meg litt rundt. Plutselig henger jeg fra en blokk som jeg ikke vil henge fra. Enten henger jeg på en plass som kameraet ikke kan se eller så befinner jeg meg på en plass som er svært uheldig med tanke på videre klatring. Jeg blir irritert. Man har også en knapp som gjør at man kan gå hele ti trekk tilbake hvis man skulle gå seg fast, for veggene fungerer også som et puslespill man må løse når man klatrer oppover. Dette hjelper ikke hvis man allerede har falt ned i avgrunnen på grunn av en irriterende kontroller.

Atlus og Studio 4°C er navnene man bør merke seg i forbindelse med Catherine. Jeg har ingen kjennskap til utvikleren Atlus, som tidligere har stått bak Persona-serien, og hadde derfor ingen forventninger til Catherine. Studio 4°C, derimot, er jeg litt for godt kjent med. Dette animasjonsstudioet er legendariske for sine tankevekkende og tankesprengende prosjekter. De har tatt seg av de animerte mellomsekvensene. Mellomsekvensene deres er veldig gode og den visuelle stilen er helt i tråd med deres tidligere prosjekter. Disse bryter for øvrig delvis spillets struktur da disse mellomsekvensene er veldig forskjellige fra de mellomsekvensene Atlus har gjort selv, som har en helt annen stil enn Studio 4°Cs mellomsekvenser. Denne vekslingen er litt merkelig, og de burde brukt en type mellomsekvenser.

Jeg er for det meste positiv til lyden i spillet. Musikken inneholder klassisk musikk fra blant andre Beethoven, Chopin og Handel. Dette virker bare ekstremt frustrerende og kjedelig når man klatrer opp veggene under marerittene. Jeg hadde foretrukket noe, tja, litt spenstigere. Musikken fungerer dog ganske greit på dagtid, for da er det litt roligere. Lydbildet er meget bra. I marerittene har man passende lydeffekter for de forskjellige blokkene og grynting/sutring/skriking fra diverse ting som jager deg oppover veggene. På dagtid har man stamstedet som ankerpunkt der kunder kommer og kunder går og der det utveksles tomt prat mellom kundene. Jeg er en smule skuffet over at utviklerne har utelatt originalspråket (japansk) på den europeiske versjonen av spillet. Men jeg er ikke skuffet over utførelsen fra de engelskspråklige rolleinnehaverne. Spesielt Troy Baker, som er svært i vinden for tiden takket være rollene hans som Joel i The Last of Us og Booker DeWitt i BioShock Infinite, er med sin allsidige stemme solid som Vincent Brooks. Resten av stemmeskuespillerne gjør også en veldig god jobb og de fleste er for veteraner å regne når det kommer til dubbing.

Grafikkmessig står Catherine støtt med sin tegneaktige stil, men med et mer voksent og realistisk preg enn eksempelvis Ni no Kuni: Wrath of the White Witch, som også benytter seg av dette. Stilen ser veldig enkel ut ettersom det ikke er så mange områder i spillet, og disse stedene er ikke så altfor detaljrike heller. Så selv om spillet er forholdsvis pent, er det ikke til å stikke under en stol at det kunne blitt gjort mer med de forskjellige områdene og evt. lagt inn flere spillbare områder.

Catherine er et veldig bra spill som tar opp mange viktige temaer på en moden måte. Jeg har en del å utsette på noen av tingene ved spillet, og det gir kanskje inntrykk av at jeg har vært veldig snill med karakteren. Men alt av det jeg liker med spillet trumfer enormt over mye av småpirket jeg har klaget på. Catherine imponerer stort med en historie som er litt utenom det vanlige for spillmediet og et fengende gameplay som ikke lar meg avslutte spillet før jeg enten har spilt ferdig et nivå eller har vunnet hele spillet for den saks skyld.

Positivt: Fascinerende og unik historie, fengende gameplay, den tegneaktige grafikken, lydbildet, stemmeskuespillet, pent animerte mellomsekvenser, gåtene, valgene man tar påvirker utfallet av historien, tilbakestillingsknappen

Negativt: Treg start, kjedelig og irriterende musikk, smårare vekslinger mellom mellomsekvensene, litt merkelig kontroller til tider, den europeiske versjonen har ikke japansk tale, ekstremt vanskelig