Call of Duty: Black Ops 2

Call of Duty er kanskje det sterkeste merkenavnet i videospillbransjen og det sterkeste tegn på julen nærmer seg er når et nytt kapittel i serien blir sluppet ut på markedet. For å klare å utvikle et spill i året har lisensen blitt delt mellom Infinity Ward og Treyarch og de siste årene har de gitt ut et spill annen-hvert år. Nå er det altså Treyarch sin tur med oppfølgeren til det svært suksessfulle Black Ops, og hvordan har de klart seg denne gang?

For å svare på dette spørsmålet er det viktig å se litt på historien først. Call of Duty serien tok over tronen som skytespill seriens konge for rundt ti år siden. På den tiden var de fleste Førstepersonsskyting spillene så og si sentrert rundt andre verdenskrig og det var Medal of Honor som var kongen på haugen. Men da Call of Duty og senere oppfølgeren kom ut var det noe som skjedde. Hvorav Medal of Honor som ofte handlet at du alene måtte skyte deg gjenom horder av nazister i lukkede områder klarte Call of Duty å skape et miljø hvorav du følte deg som en soldat i en krig. Viktige slag som invasjonen av Normandie ble gjenskapt på en så god måte at den bergtok en hel spillverden og senere har de aldri sett seg tilbake.

I 2007 kom den andre generasjonen av Call of Duty og endret igjen spillverden. Med Modern Warfare beviste de til en hel verden at man kunne lage gode historier og områder uten å måtte forholde seg til andre verdenskrig og onde tyskere. Men det var en hard kamp. Infinity Ward som stod bak Modern Warfare måtte kjempe med nebb og klør for å overbevise de høyere sjefer at det ville lønne seg å endre tidsperspektivet til nåtiden. Etter mye om og men klarte de få gjenomslag og skape historie. Med 13 millioner solgte eksemplarer i 2009 var det liten tvil om hvilken vei den nye generasjonen av skytespill ville gå. Med Black Ops 2 har også kanskje konkurrenten Treyarch visst hvor veien går videre for skytespillene i neste generasjon.

Ny struktur:

Det er liten tvil om at før Black Ops kom ut var Treyarch sine resultater med serien bestefall middelmådige. Call of Duty 3 fikk svært lunkne anmeldelser og World at War strekte andre verdenskrig tråden så langt den kunne dras. De måtte tenke nytt og bestemte seg for å skape en historie satt i den kalde krigen. Samtidig dro de inn noen doser med konspirasjon, virkelige personer og historisk hendelser og skapte en ny serie som ble den mest solgte utgivelsen av de alle. Black Ops 2 har videreført det som virket og innført nye elementer som mest trolig blir en sentral byggekloss i andre skytespill i fremtiden. Dette lover godt for fremtiden.

Den største litære endringen i spillet er valgfriheten man har gjenom de rundt 20 brettene man spiller gjenom. For å best illustrere hvordan valgfriheten påvirker både spillet og historien, vil jeg gjerne trekke frem et eksempel fra Quantic dream skaperen David Cage. Da han ville fortelle hvordan historien i Heavy Rain fungerte sammenlignet han liturgien med en strikk. Man kunne bøye den, forme den, men til syvende og sist var det en strikk som gikk rundt i samme sirkel, det kan også overføres til historien i Black Ops 2. Du har veldig mange små endringer du kan påvirke i spillet, men til syvende og sist spiller man de samme brettene, og man ender opp på samme sted uavhengig av de valgene man tar. Det er bare de små hendelsene som blir endret, og selvfølgelig kuttscenene i spillet. Men disse små endringene har også gjort noe med det største problemet slike spill har, nemlig gjenspillingsverdien.

Spilles ikke kun en gang.

Så og si alle skytespill har en multispillerdel. Selv sterke litære spill som Spec ops The line hadde en multiplayer, mot skaperens vilje, som man kunne ta tak i etter at historiedelen var over. Grunnen til dette er enkel. Spilletiden til slike spill er svært kort. I bestefall med lav vanskelighetsgrad kan man gå gjenom det på fem-seks timer, og da er man som oftest ferdig med det. Treyarch har med disse valgmulighetene til å endre på både historien, spillbarheten og slutten klart å skape et sterkt kort for å øke levetiden med flere timer, uten å være avhengig av internettlinjer eller venner. Det er ikke tvil om at denne løsningen vil bli implementert av andre spill i samme sjanger i fremtiden. Særlig når Black Ops 2 også i en grei grad klart å skape konsekvenser i senere del av spillet av de valgene man tar. Avhengig av hvem man redder i et oppdrag vil man oppleve endringer i historien flere timer senere. Dette er noe man som oftest opplever i rollespill som Skyrim og Alpha Protocol, men fungerer aldeles utmerket i dette spillet og. I neste kapittel av denne serien håper og tror jeg at Treyarch vil dra dette mye lengre og skape en større vidde av muligheter innad i spillet.

Likevel er det ikke bare de små valgene man har mulighet til å ta som er endret. De svært ensformige, rett frem brettene som preget de forrige spillene er byttet med arenaer og områder som er mer åpne. For eksempel har du et brett som foregår i Afghanistan hvorav du kan ri rundt i et åpent landskap og finne små hemmeligheter som kan hjelpe deg litt videre på veien. Det er ikke snakk om noe åpen verden enda hvorav du risikere å bli dratt inn i et sideoppdrag for flere timer, og dramaturgien i spillet er fortsatt svært tett uten muligheter for den store utforskningene, men i motsetning til forgjengerene er det et stort fremskritt og man belønnes for å se under steinene og bak sidedørene mens man løper rundt og progeserer videre ihistorien.

Sterk historie.

Spillet begynner in Media Res med hovedpersonen fra Black Ops, Alex Mason, som tar et siste oppdrag for å redde sin kollega Woods fra en nådeløs våpensmugler og kubansk agent ved navn Menendez, og for en karakter Menendez er. Uten tvil den sterkeste antagonisten som er skapt i spillmediet på en svært lang stund. Mange spill har prøvd å skape en sterk skurk med god og detaljert bakgrunn, men som oftest har de druknet i et hav av klisjeer eller så er det blitt så pappfigurerte at man glemte de sekundet rulleteksten kom på tv. Det er overhodet ikke tilfellet med Menendez. Gjenom spillet får man tydelig vite hans bakgrunn for hva han gjør, samtidig som han klarer å balansere det å være mennesklig med det å være ondskapen selv. Historien selv har også blitt polert og gjenomgått i en så grundig grad at den fint står på egne bein. Treyarch lar spilleren styre forskjellige karakter utifra hva som er best for historien. I et lite segment av spillet kan du faktisk styre Menendez selv. Dette er gull verdt for å fortelle historien mest mulig effektivt. Det gjør at det er få kjedelige stunder i spillet og man sitter nesten på nåler gjenom de 8 timene spillet tar.

Det er likevel Alex Mason og hans sønn David som du styrer gjenom store deler av spillet. Alex ble du kjent med i Black Ops, mens David, som er en mer rolig personlighet en faren, er en lagfører for Navy SEALS 7. Forholdet mellom far og sønn blir aldri særlig utforsket i løpet av spillet og deres respektive oppdrag skilles med 30 år. Resten av karakter-galleriet er også sørgelig stereotypisk. Kvinnelige intelligente hackere som er rebellede pønkere med neseringer ble oppbrukt med Lisbeth Salander, og karakteren Karma er nesten en spyttlik kopi av henne. Dine lagkamerater er også ganske så glatte uten noe særlig dypde. Et hederlig unntak er Harper, som er visuelisert av skuespilleren Michael Rooker, hvorav stemmeleggingen er meget sterk. Black Ops 2 fører også videre flørtingen forgjengeren hadde med historiske karakterer og drar det langt videre. Historiske skikkelser dukker opp som perler fra snor i løpet av kampanjen, og personlig synes jeg dette er en fin prikk over bokstaven i.

Uferdige sideoppdrag:

I tillegg til selve hovedhistorien har man også mulighet til å spille fire (fem hvis feil valg taes i hovedhistorien) sideoppdrag. Disse er valgfrie men påvirker hovedhistorien og handler kort fortalt om å hindre en ny kinesisk millitærallianse å ta over Asia. Du styrer forskjellige millitære grupperinger hvorav du også har et kontroll over et taktisk kart hvor du kan beordre dine soldater til viktige strategiske områder. Disse oppdragene føles i stor grad uferdige. Fienden her har svært lav AI, og det er ikke vanskelig å løse oppdragene uten å bruke noe annet enn en soldat. I tillegg err oppdragene svært korte, Fem minutter hvis alt går bra, og gir ikke noe spesielt ekstra i opplevelsen. Likevel er det heller aldri noe plagsomt å gå gjenom dem, og de demper ikke opplevelsen heller.

Et siste punkt jeg vil ta frem er oppdraget som foregår i Los Angeles. Det er kanskje det mest spennende og intense jeg noensinne har opplevd i et skytespill. Uten å røpe for mye vil jeg påstå at hele oppdraget er så godt bygget opp og så effektivt strukturert at det fortjener å være suksessmodellen om hvordan man kan mest effektivt vise potensiale i et videospill. Det klarer mesterstykket å balansere de forskjellige aspektene av hvordan man vil spille og kombinere dem uten at det føles kunstig. Det er nesten verdt å kjøpe spillet på grunnlag av de 35 minuttene oppdraget tar alene.

Første skritt inn i fremtiden:

Med Black Ops 2 har Treyarch endelig tatt det siste skrittet ut av Infinity Ward sin skygge og skapt sin egen franchise. I motsetning til Infinity Ward klarer Treyarch å effektivt evolusjonere sin serie, og ikke bare prøve å skape mer konsentrert fremføring av det samme materialet. Men det handler ikke bare om hvordan Black Ops serien forandrer seg. Call of Duty serien er den største påvirkningen av hvordan bransjen utvikler spillene sine. Black Ops 2 har på langt vei løst mange av de største problemene skytespillene hadde og mange av løsningene er svært effektive og vellykkede. De har beholdt alle faktorene som gjorde serien populær. Sterk historie, intense scenarioer og store muligheter for personifisere sine egne våpen, og puttet inn en sterk gjenspillingsverdi, sterke personligheter, god dramaturgi og ikke minst effektiv musikk. De små negative aspektene er ikke ødeleggende i noen som helst grad og for første gang er jeg sikker på at jeg vil dra opp spillet igjen og spille om igjen historien, bare for å oppleve noen nye scener eller noen nye muligheter som jeg gikk glipp av sist gang. Fremtiden for skytespill har aldri sett lysere ut for oss som liker slike ting :)