Gears of War

DET ER FÅ spill som er blitt så opphypet i det siste som «Gears of War» til Xbox 360. Dette skal etter sigende være spillmaskinens flaggskip (inntil «Halo 3» er på plass, vel å merke), noe som nok en gang bekrefter Microsofts voksne publikum.

«Gears of War» er nemlig et råskinn av et spill. Det er fullstendig blottet for soft spots, og kjører på med machovold av ypperste klasse. Når har du for eksempel tidligere sett et maskingevær med motorsag som bajonett?

PREMISSENE ER enkle, og de fungerer: Du spiller supersoldaten Marcus Fenix, som befinner seg på en planet ikke ulik jorda - om du ser bort fra det faktumet at underjordiske monstre har gått til krig mot sivilisasjonen på overflaten.

Opp fra provisoriske hull i bakken dukker såkalte locust-monstre opp, og de er like vanskelige å bli kvitt som loppene som har en tendens til å dukke opp på litt for billige hotellrom.

Dermed må du ut i felten, godt hjulpet av tungt skyts og lagkamerater som heller ikke er redde for nærkamp. For det er dette «Gears of War» først og fremst handler om: Massive doser med skuddveksling.

KAMPSYSTEMET ER basert på at du holder lengst ut når du befinner deg i dekning, at du lett kan kikke fram for å skyte fra der du gjemmer deg, samt bevege deg kjapt videre når du føler for det.

Det hele er egentlig temmelig lettstyrt, på tross av en relativt tøff vanskelighetsgrad på selve spillet. Du både styrter i dekning og sprinter ved å trykke på A-knappen. Når du får teken på dette er det en ren fryd å hive seg fra dekningspunkt til dekningspunkt. Noen ganger opplever du imidlertid at det heftige sprintløpet (som krever at du holder inne A-knappen) ender med at du ufrivillig hiver deg i skjul bak et hinder som dukker opp på veien - men dette er bare en bagatell som like gjerne kan redde livet ditt.

Sprintingen i «Gears of War» er forøvrig noe av det tøffeste jeg har sett i et spill. Døpt til «roadie run», etter hvordan hvordan roadiene løper når de henter utstyr på scenen under konserter, er dette et sammenkrøpet løp der du virkelig blir dratt med i det som skjer takket være effektiv og ristende kameraføring.

PESTEN FRA undergrunnen har en tendens til å dukke opp nær sagt når du minst venter det - men sannheten er vel snarere at du hele tiden forventer at det skal dukke opp noen monstre fra hull i bakken.

Noen av disse er lette å rydde av veien, mens andre tåler temmelig mye skyts og må håndteres på litt mer taktisk vis. Felles for alle «emergence»-hullene er at du kan tette dem med en granat, for effektivt å hindre flere monstre adgang til bakkeplan.

Når det kommer til de flaggermusliknende hordene av flygende farer som dukker opp etter mørkets frembrudd, er det kun ett våpen som gjelder: Lys. Om du beveger deg inn i mørket blir du nemlig raskt hakket i fillebiter, og på nattetid må du derfor stadig vekk sprenge strategisk plasserte propantanker for å skape belyste områder som du kan bevege deg framover i.

En annen type monster lever også i sitt eget mørke, ettersom han er skånet for synets gaver. Disse kraftfulle kjempene må du takle med list, bokstavlig talt. De tar ikke skade av vanlige kuler, og må bekjempes med übervåpenet «Hammer of Dawn» som gir deg hjelp fra en satellitt-levert laserstråle. Denne fungerer imidlertid kun utendørs, og dermed må du finne en måte å lokke monsteret ut i friluft ...

ETTERSOM DU gjennom hele spillet har følge av én eller flere lagkamerater, er det en genistrek av utviklerne å tilrettelegge for at en kompis når som helst kan hoppe inn i spillet og delta i kampene - enten han sitter sammen med deg, eller i sin egen stue et helt annet sted.

Og der er vi inne på et av elementene som gjør «Gears of War» til en ekstra underholdende affære. På tross av at enspillerdelen (eventuelt tospillerdelen) er temmelig standard rett-fram-action, er flerspillermodusen moro fra ende til annen.

Her har du en rekke moduser der opptil åtte spillere kan gyve løs på hverandre - men det lønner seg å være i nærheten av en lagkamerat i tilfelle du blir skutt. I «Gears of War» er det nemlig mulig å gjenopplive medsoldater som er skutt i bakken, innen en viss tid etter at de gikk ned. Dette betyr også at du må fortsette å skyte på motstanderen etter at han er gått i bakken - eventuelt å gå bort og servere ham en støvel i ansiktet. Hardbarka gatekamper ble brått moro igjen.

HISTORIEMESSIG ER det imidlertid litt som mangler i spillet - samt at vi ikke kommer utenom det faktumet at det av og til føles ut som om man har gjort ting man gjør i «Gears of War» i tilsvarende spill tidligere.

Det er mange svært gode skytespill der ute, og når sant skal sies ligger «Gears of War» trygt i tetgruppen. Men etter at enspillerdelens drøye ti timer var ferdigspilt, sto jeg også igjen med følelsen av at visse deler av spillet kunne vært bedre løst.

Blant annet dukker det opp en kjørescene midt i spillet, en temmelig standard affære riktignok med en interessant twist. Dette er imidlertid en sekvens som går på skinner, noe som strengt tatt også kan sies om spillet som helhet.

DE AV DERE som er så heldige å ha flatskjermer med god oppløsning har en ekstra stor grunn til å glede dere. «Gears of War» er et av de peneste spillene - om du kan kalle masseslakt «pent» - som er kommet ut hittil i konsollhistorien. Den dystopiske fremstillingen av et samfunn i ruiner fungerer som en svært troverdig og flott ramme for spillet.