Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Driver: San Francisco

Driver-serien hadde tapt seg. I mange år var serien et vrak dumpet nederst i ei grøft, på tur å ruste vekk og forsvinne inn i glemselen. Mange mener Driver 3 var begynnelsen på slutten. Jeg synes serien først mistet grepet med GTA-klonen Parallel Lines. Nå tar noen grep og gjør noe før det er for sent. Driver skal endelig repareres.

Med Reflections bak rattet, Ubisoft i passasjersetet og et kart som viser veien tilbake til røttene liggende i hanskerommet skal Driver trekkes opp av fra den mørke avgrunnen og trilles tilbake på veien der serien hører hjemme.

La meg ta det første først, og introdusere deg for hovedpersonene, John Tanner og Tobias Jones, spanerduo med et liberalt forhold til trafikkregler. Du spiller som Tanner, og det er selvfølgelig du som tar deg av kjøringa. I begynnelsen av spillet skal Jericho, mannen som nesten ble din bane i slutten av Driver 3, transporteres i en fangetransport. Selvfølgelig benytter han muligheten til å unnslippe, og i prosessen sender han deg inn i et koma, et koma som gjør det mulig for deg å «shifte».

Du kastes inn i et åpent og stort San Francisco, komplett med bro og hopp. Som et originalt alternativ til ferdsel til fots introduseres vi for funksjonen «Shift». Shifting lar deg når som helst hoppe ut av bilen og opp i lufta, som en sjel som forlater en kropp. Her får du se byen fra fuglenes perspektiv og du får manøvrere deg fritt fra gate til gate, bydel til bydel og ikke minst (selv om de er mindre enn både gater og bydeler), bil til bil. Når du har funnet en bil som passer ditt behov kan du med et knappetrykk overta kroppen til bilens sjåfør og kjøre i vei.

Det høres ut som praktisering av svart magi, og praktisering av svart magi er en ingrediens vi sjelden kommer over i undercover-krim. Jeg skjønner derfor godt at teamet bak Driver San Francisco prøver å gjøre Shift om til noe plausibelt og troverdig, hvilket er synd, for de får det ikke til. I stedet ender det med at Shifting tar alt for stor plass i historien, en historie som i og for seg er litt spennende, men som blir litt vel speisa takket være fokuset på sjelevandring, koma og usikkerheten rundt «er dette virkelig eller ikke». Utviklere skal ha honnør for å tenke nytt, og Shift-funksjonen er et friskt pust, men personlig hadde jeg foretrukket å bare akseptere Shift, ikke forstå det.

Foruten de logiske bristene og sprekkene ved Shifting (og de desperate forsøkene på å tette disse) er Driver en sann fornøyelse. En SANN fornøyelse.

Kjørefølelsen er god. Den føles riktignok litt løs og noen biler lider av dårlig veigrep, men ved å holde tunga rett i munnen og å konsentrere seg om kjøringen klarer man å venne seg til selv de hissigste maskinene. Når man mestrer fysikken er det veldig artig å kjøre. Bilene er mange, og veldig varierte, fra klassisk Beetle, via dagligdags A4, til eksklusiv Zonda. Det som er synd er at bilene har en tendens til å begrense seg til rundt 20-30 om gangen fra sted til sted. Du blir etter hvert lei Ford Mustang, Dodge Challenger og lastebil.

Bilene ser eksepsjonelt fine ut. Detaljerte og med gode skademodeller. Likevel foretrekker jeg ofte å sitte inne i dem. Ikke bare blir det lettere å konsentrere seg om veien foran seg, men cockpiten er både velmodellerte og lune. Den lune følelsen kan komme av at spillet jevnt over har en veldig varm, gulaktig fargetone, og det passer spillet godt.

Ironisk nok er det mellomsekvensene som drar grafikken i Driver San Francisco ned. Isolert sett er sanntidsgrafikken imponerende og CGI-bildene helt ok, men det er nå en gang slik at sanntidsgrafikk har vanskelig for å måle seg med forhåndsrendret CGI. Jeg lurer på hvem det var som foreslo at det ville være lurt å veksle mellom disse to grafikktypene ørten ganger i én mellomsekvens. Et merkelig valg, for effekten som oppstår ved denne løsningen er uheldig. Det som skjer er at kontrastene mellom de to typene grafikk får spillets sanntidsgrafikk til å fremstå som urettferdig stygg, og det drar helhetsinntrykket av mellomsekvensen ned. Heldigvis glemmer man at grafikken er «stygg» så snart man selv sitter bak rattet igjen.

Driver San Francisco lever opp til forventningene mine om å være GTAs lystige lillebror. Det er f.eks. alltid dag, lyst og trivelig. De mange menneskene på fortauet er usedvanlig oppmerksomme og spenstige, så alle klarer å hoppe unna bilen din uten å bli truffet. Lydsporet følger Driver-tradisjonen og blander rolig blues med fengende funk. Lydsporet tilfører de brutale politijaktene en dose god gammel klassisk politijaktstemning. Humøret er på topp og tonen mellom Tanner og Jones i mellomsekvensene er både uhøytidelig og leken. Kjemien er ikke like god mellom Tanner og eventuelle passasjerer i bilene han skifter inn i. Disse samtalene er slitsomme og uinspirerte, men samtidig en velkommen vitamininnsprøytning som tilfører litt liv til en ellers ganske daff by.

Byen San Francisco er spekket av trafikk, fotgjengere, snarveier, hopp og objekter man kan ødelegge. Likevel klarer ikke byen å trigge utforskerinstinktet, rett og slett fordi det er lite å oppdage. Man kan f.eks. ikke hoppe av veiene, takket være usynlige vegger som fortsetter oppover der autovernet slutter. At det er lite å oppdage betyr likevel ikke at det er lite å gjøre. Småoppdrag, utfordringer og aktiviteter lurer rundt hvert et hjørne. Riktignok er ikke alle er like givende, men de skulle holde deg opptatt en stund. Du kan i tillegg finne såkalte «Movie tokens» som låser opp spesielle film-aktiviteter. Disse aktivitetene etterligner klassiske stunt- eller biljaktscener fra TV- og filmhistorie. Disse er særdeles underholdende, komplett med gammeldagse politibiler, kun gammeldagse biler i gatene, rusk og striper på bildet og et spesielt tilpasset lydspor. Herlig nostalgisk, selv om du aldri har hørt om filmene, langt mindre opplevd scenene.

Som om ikke originalitet og humør var nok: Driver har enda et ess i ermet. Dette esset er en funksjon som i løpet av de siste par årene skammelig nok har utviklet seg til å bli en sjeldenhet. Esset jeg snakker om er lokal flerspiller. Flerspillermodusene i Driver San Francisco er helt rå, og de er enda bedre off- enn online. Her er sisten, kappløp, førstemann å samle checkpoints, samarbeid om å komme i mål uten å bli slukt av bølgen med politiene man har i hælene og mye mer. Det er kaotisk, det er frustrerende, men det er vanvittig gøy og skrålefaktoren står i taket. Dette er minispill man tar frem når man har besøk!

Driver San Francisco gjør det viktigste riktig. Bortsett fra å være en middelmådig krimfortelling, skjendet av dårlig forklarte overnaturlige fenomener, er Driver topp underholdning. Driver skal være gøy, og Driver San Francisco er gøy! Det leker med nye og innovative løsninger, men legger seg samtidig på en retro linje og hedrer gammeldags biljakttradisjon fra film og TV. Likt en føniks reiser Driver seg fra sitt tidligere selv og gir oss et spill som aldri slutter å glede, enten man velger å spille det alene eller sammen med noen. Driver er endelig tilbake!

Pluss: Variert og vakker bilpark, fantastiske flerspillermoduser, innovativt gameplay, originalt lydspor, uhøytidelig presentasjon, mye å gjøre

Minus: For stort fokus på Shift, litt døv by, savner utforskningsmuligheter, tidvis meget begrenset utvalg av biler på veien.


Bilde: Kontroversielt, men tør jeg anbefale flerspilleraktivitetene som drikkelek? Anbefaler at alle bilnøkler og førerkort samles inn i en liten kiste først.

Samlet karakter: 7.3/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10