Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Catherine

Catherine er spillet jeg føler alle har lyst til å spille, men som ingen spiller. Jeg vet ikke om det er fordi det er et spill som skiller seg ut og at man er usikker på hva man får, eller om det er dets forførerske rosa cover som skremmer en vekk. Velger du likevel å falle for Catherine har du en spillopplevelse utenom det vanlige i vente.

Jeg kan jo avsløre først som sist at Catherine ikke er et spill for kåte tenåringer. Catherine er et voksent spill som foruten å teste fingerferdighet og tålmodighet, også pirker i samvittighet og setter moral på prøve. Catherine er et vanskelig spill, på mange måter.

Du er Vincent Brooks, en 32 år gammel mann som lever et typisk ungkarsliv. Han bor for seg selv i en rotete leilighet, tjener beskjedent med penger men vet å bruke dem, stort sett på puben der han henger sammen med vennegjengen. Men ungkarslivet er intet liv for en som er i et fast forhold, skal vi tro kjæresten hans, Katherine. Hun vil at Vincent skal ta grep og rydde opp i både leilighet og liv slik at de kan gå videre i forholdet, og hun er ikke redd for å si i fra om nettopp det. Vincent liker derimot tilværelsen slik den er og er ikke helt sikker på om han vil ta dette neste steget med Katherine. Så, en kveld dukker Catherine opp på puben, og hun og Vincent finner tonen. Litt for godt. Lykke til med å løse dette.

Spillet er todelt. Den ene delen av spillet dreier seg om å henge på puben. Forbered deg på å bli forelsket i en lun, trygg og rolig atmosfære. Mennesker kommer og går, og alle kan prates med. Hvordan skal du løse denne floken av et kjærlighetsforhold? Hør med kompisene dine, de har mange interessante synspunkter både i den ene og den andre retningen. Hva er den egentlige grunnen til alle disse dødsfallene det stadig rapporteres om i nyhetene? Du skal se du får servert et par teorier om du forhører deg litt.

En annen snedig aktivitet man får prøve seg på i puben er å sende tekstmeldinger. Ta det rolig, det er lettere enn det høres ut. Du komponerer en melding ved å velge mellom ulike setninger du får presentert. Valget får noe og si for de neste valgmulighetene. Velger du f.eks. en setning med krass tone kan du - naturlig nok - forvente at de neste setningene du får velge mellom har en lignende tone. Man kan selvfølgelig angre seg, velge på nytt og bruke god tid på å komponere den meldingen du selv mener passer best til situasjonen. Det fungerer utmerket, og du får stort sett til å uttrykke det du føler med dette systemet.

Den andre delen av spillet består av renspikka puzzle, og særdeles veldesignet puzzle også. Puzzle-delen finner sted om natten, og skal representere Vincents mareritt. Marerittene består i å klatre opp svevende vegger av steinblokker. Du må dra, skyve og organisere disse til en brukbar trasé oppover. De nederste blokkene faller vekk i jevnt tempo, og du må komme deg til topps før blokkene forsvinner under deg. Det krever litt øvelse å se hvordan du best mulig skal organisere blokker for å effektivt klatre oppover. De første rundene kan være veldig frustrerende, men når du begynner å mestre klatreteknikker føles det veldig givende. Likevel står utfordringene kø, lang kø, og jeg anbefaler å kjøpe en billigkontroll dedikert til Catherine-spilling om du er av typen som kaster kontroller i veggen når du blir frustrert.

Fortellerteknikken og gameplayet i Catherine er enestående, men spillet har dessverre små tekniske riper i lakken. Enkelte lyd- og kameraeffekter misbrukes, som for eksempel denne effekten ved å brått flytte kamera inn mot Vincents sjokkerte oppsperrede øyne og spille av en slik kvass, sur fiolin-lyd. Et annet irritasjonsmoment er vederstyggeligheter kalt usynlige vegger. Disse støter man på inne på puben. Apropos vegger, så gjør ikke Vincent antydning til å reagere på at han står inntil en. I 2012 bør alle spillfigurer være så oppegående at de stopper opp ved vegger, selv om guds allmektige joystick sier «gå».

Bortsett fra det fungerer det meste. Tegneseriegrafikken er super og bidrar til både et troverdig rollegalleri og omgivelser man lett kan fortape seg i. Stemmeskuespillet er av ypperste klasse, derfor er det synd at leppesynkroniseringen ikke er like overbevisende. Det spilles innimellom av ren tegnefilm. Disse klippene viser hva som skjer utenom pubbesøk og mareritt. Disse er velproduserte, men litt flimrete. De kunne kanskje vært optimalisert enda mer for HD-fremvisning. Musikken er derimot upåklagelig og setter en veldig passende stemning både i mareritt og pub. I puben er tonene rolige og avslappende, og de blir en tanke mer dramatiske, men ikke slitsomme, når du klatrer for livet i marerittene. Dessuten skal spillet visstnok ha mange alternative slutter. Om gjenspillingsverdien blir stor av den grunn er vel litt opp til hver enkelt. Selv har jeg bare spilt gjennom én gang, men kjenner jeg får lyst å spille det på nytt jo mer jeg tenker tilbake på spillet.

Et spill med en så spennende, dynamisk og pirrende historie, et så voksent tema og et så velfungerende gameplay som det i Catherine skal ha ganske grove feil for å trekkes nevneverdig ned. Det har det heldigvis ikke. Det kritikkverdige jeg har nevnt er småplukk og detaljer du lett ignorerer. Catherine er et spill som er lett å like og lett å forstå. Historien er engasjerende og lett å henge med på. Likevel er det et av de mest utfordrende spillene jeg noen gang har spilt. Det tvinger deg til å ta et oppgjør med dine egne tanker om forhold og troskap. Catherine er herlig nådeløst.

Bilde: Er dette 3D-grafikk eller tegnefilm? Jeg husker ærlig talt ikke. Det gjør nok ikke Vincent heller.

Samlet karakter: 8.7/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10