The Elder Scrolls V: Skyrim

Bethesda Game Studios' seneste episke rollespill har for lengst prydet toppen av salgslister og gitt mang en nerd grunner til å feire sitt nye virtuelle liv. Leverer det en like fantastisk opplevelse som Oblivion før det, eller faller det flatt? Etter over 100 timer I Skyrim er jeg klar for å sette karakter.

Tittel: The Elder Scrolls V: Skyrim
Format: PlayStation 3 (testet), Xbox 360, PC
Utvikler: Bethesda Game Studios
Utgiver: Bethesda Softworks
Alder: 18

Forventninger er en fiffig følelse. Det kan være en veldig god ting. Det å glede seg til et spill og bygge opp forventningene er morsomt, og da er det ekstra deilig når du får det I hendene dine. Når jeg fullførte The Elder Scrolls IV: Oblivion tilbake I 2006, var jeg overbevist om at det var det beste spillet jeg hadde vært borti, og det er jeg fremdeles. Etter jeg hadde gjort det meste vært å gjøre I Cyrodiil, begynte jeg å glede meg til "Oblivion 2", som jeg tenkte ville komme innen et år eller to. Men det ville ta nærmere 5 år før det femte kapitlet I den populære Elder Scrolls-serien ble annonsert. The Elder Scrolls V: Skyrim var for meg det største som skjedde I 2011, og den ellevte November var jeg så klar som jeg aldri før har vært. Forventningene var høyere enn noensinne. Når man har så enorme forventninger som undertegnede hadde til det ene spillet, er det veldig enkelt å bli skuffet...

Skyrim tar plass I den fjelldekte regionen av samme navn, som tydelig har blitt inspirert av nordisk natur og historie. Midt oppi en vanskelig politisk situasjon mellom to parter, som har utviklet seg til en borgerkrig, melder en eldgammel fiende sin ankomst til landet, nemlig drager. Situasjonen ser dårlige ut, siden dragene definitivt ikke er på en vennlig visitt, men håpet dukker opp I form av Dovahkiin, eller dragefødt. Han dukker opp på riktig tidspunkt, siden han er den eneste som har en sjanse til å stoppe drageinvasjonen.

Historien I Skyrim er langt fra minnesverdig. Det virker som om Bethesda bare har funnet på noe tull for å få temaet, drager, til å stå sentralt, og få det faktumet at du har en dragesjel til å gi mening. Ellers er hovedhistorien I dette spillet skuffende. Det er litt for kort, og blir aldri skikkelig spennende. Legg på kjedelige karakterer og en forferdelig slutt, og du har en ujevn opplevelse I de 20 timene du bruker på hovedhistorien. Men det er ikke det du husker, det er ikke det du legger vekt på, det er ikke det som faktisk er verdt å spille. Skyrim er nemlig stappet opp til randen med mindre historier. Jeg tror jeg aldri har opplevd så enorme mengder sideoppdrag som I dette spillet, og her kan du legge på over 100 timer med sideoppdrag! Oppdragene er delt opp I de litt større oppdragene, som hovedhistorien, og de forskjellige gruppene du kan bli medlem av, litt mindre, men likevel spennende oppdragene som forteller en historie, og forskjellige småjobber du kan få overalt, som egentlig er veldig kjedelige. Det som gjør at spillet virker så levende, er på grunn av de mange oppdragene du kan få av de forskjellige karakterene. Du føler deg involvert I verdenen, og du føler at dette er verdt å spille gjennom. Dragene endte jeg opp med å ikke bry meg om I det hele tatt, siden kampene mot dragene kun er gøy de ti første gangene - etter det gjespet hvertfall jeg hver gang en drage angrep.

Spillets største styrke er verdenen. Skyrim er den beste åpne verdenen jeg har vært borti noensinne, og slår The Capital Wasteland fra Fallout 3 av tronen. Ved siden av de enorme, snødekte fjellene som konstant tårner over deg, har du vakre skoger og isdekte tundraer, for ikke å snakke om hundrevis av forskjellige huler, ruiner og andre mystiske områder vel verdt å utforske. Det er umulig å ikke bli fortapt I opplevelsen. Det er rett og slett alltid noe å gjøre I Skyrim. Hver gang jeg planlegger å gjøre et oppdrag for eksempel, blir de revet vekk når jeg ser et nytt punkt jeg ikke har utforsket, og det sørger for at ingen kveld tilbrunget med spillet føles komplett. Du vil alltid ha mer. Det er alltid noe å utforske, noe å drepe, noen oppdrag å gjøre. Det Bethesda har fått til her er makeløst, og ingen verden jeg har opplevd når det opp til knærne en gang.

I Skyrim er alt opp til deg. Du velger en rase, som hver har sin positive egenskap, men alt I alt teller det ikke mye. Du har like god sjanse til å mestre tunge økser med en Argonian som en Orc - sistnevnte har bare et bedre utgangspunkt. Poenget er at jo mer du bruker noe, jo bedre blir du til det. Dette gjelder alle ferdigheter I spillet - magi, kamp og diverse ting som låsdirking for eksempel. Bare gjør det, og du blir bedre I det. Du må ikke spesialisere deg I noe, og det elsker jeg. Gjennom 100 timer har min karakter vært barsk kriger, presis bueskytter og en som sniker seg rundt for å drepe lydløst med kniv. Alt er mulig.

Kampsystemet I Skyrim minner mye om Oblivion sitt. Det er fremdeles ganske stivt, og med unntak av noen kule henrettelser (som I seg selv er utrolig dårlig animert) føler du aldri at sverdet ditt eller øksa di gjør noe særlig skade. Mesterparten av tida bare hakker du løs uten å tenke deg om, og det er aldri noe strategi til det. De fleste kamper utspiller seg likt, og fiendene er for det meste idioter. Bethesda har fått til en fin variasjon, med muligheten til å bruke magi og enhånds-våpen samtidig, som funker veldig bra. I tillegg kommer dette med drageblod inn som en sentral kampform. Siden du har en dragesjel, kan du lære deg forskjellige drageskrik, eller shouts om du vil, som har diverse effekter. Disse gir en viss dybde til kampene. Min favoritt er fus ro dah, som blåser motstanderen veggimellom. Legg til god snikemodus og morsom bueskyting, og du har et kampsystem som absolutt er ujevn, men som alt I alt sørger for at spillet er konstant underholdende og byr på en utfordring samtidig er utrolig morsomt.

Kampene forsterkes også av et veldig godt og variert fiendesign. Alt fra smålige banditter til skumle beist som troll og falmers, små Gollum-liknende skapninger som trives best under jorden. Det blir aldri kjedelig å likvidere dyr og mennesker I Skyrim, untatt, overraskende nok, drager. Jeg synes dragene ble temmelig kjedelig rimelig raskt, og nå blir jeg bare irritert hver gang en drage kommer, fordi det er jo nesten umulig å stikke fra den. Dette fører til veldig mange kjedelige kamper. Men ellers er fiendedesignet og variasjon på topp, til tross for at Bethesda slurvet på hovedfiendene.

Skyrim er, som du sikkert har skjønt, et utrolig bra spill som kunne vært fantastisk. Det som ødelegger spillet, ved siden av et par irriterende småting som at du ikke har rangeringer I de forskjellige gruppene du kan bli medlem av, som I Oblivion, er rett og slett tekniske problemer. Bugs. Dette er noe som aldri har plaget meg I spill før, men her tok det helt av. Skyrim er for meg et ødelagt spill, og opplevelsen min har de siste 40 timene eller så konstant blitt hindret av forferdelig lagging og frysninger. Det at Bethesda ikke har fikset det på snart et halvt år er også utrolig skuffende, og jeg kan ikke unngå å si at dette er det som ødelegger spillet. Spillet har en tendens til å lagge mer enn en skitten DVD, og jeg har ikke ord for hvor mange ganger jeg har måttet restarte på grunn av det. Det er en unødvendig feil som ikke skulle vært der, men som likevel ødelegger eventyret.

I tillegg synes jeg at de diverse småjobbene er for det meste utrolig kjedelige og unødvendige. Er det underholdende å være budbringer? Eller å levere en kasse brennevin til en fyr? Nei, det er ikke det jeg har lyst til å gjøre. Jeg har lyst på eventyr! Rikdom! Drageskrik! Heldigvis kan noen av disse småjobbene ende opp bra, men for det meste orker jeg ikke å gjøre de. Spillet lider også av en del tekniske problemer som stygge teksturer og forferdelige animasjoner, spesielt under henrettelser av fiender. Fiendene faller I bakken like stivt som dialogen I Twilight-filmene.

Men det største minuset jeg personlig har til Skyrim, er rett og slett at det ikke når opp til Oblivion I det hele tatt, noe jeg forventet. Jeg hadde forventet et magisk eventyr som ville sette varige spor, men det skjer ikke på langt nær. Det vi har her er et utrolig godt rollespill. Jeg vil si at som et spill er Skyrim et fantastisk bra spill, men som en oppfølger til mitt favorittspill, nådde det ikke helt opp. Det har mange nyvinninger, men jeg oppfatter likevel Skyrim som et ødelagt spill som ikke når opp til sitt fulle potensiale: Et mesterverk uten like. Oblivion har en egen, magisk følelse som dette spillet ikke matcher. Det har ikke samme unike stemning, og selv om verdenen Skyrim er bedre overall enn Oblivion's Cyrodiil, synes jeg sistnevnte er mye mer givende.

Rent grafisk er Skyrim ujevnt. Det ser generelt veldig bra ut, med en fantastisk verden. Det skaper en god atmosfære og er veldig variert, og spillet har fantastisk bra design på alt fra verdenen til huler til våpen, som til enhver tid kan studeres på nært hold. Likevel sliter det med grisestygge teksturer på snødekte gater for eksempel, spesielt hvis du går nærme for å studere, og så forferdelige tekniske problemer at jeg blir trist bare ved å tenke på det. Karaktermodellene er en fin forbedring fra Oblivion, men hvis vi sammenligner det med for eksempel L.A. Noire ser vi at det ikke holder mål her heller. I tillegg irriterer jeg meg over småting som at absolutt alle barene I Skyrim er kliss like innvendig. Men Skyrim vinner poeng på hvor bra verdenen ser ut overall, og det er godt over gjennomsnittelig.

På lydsiden er Skyrim nesten perfekt. Det har et sinnsykt bra soundtrack, med vidunderlige toner som refererer til tidligere spill I serien. Musikk spiller en stor del for gameplayet. Når du vandrer gjennom fjellene eller skogene, har du som oftest ikke noe annet selskap enn nettopp musikken, og aldri har musikk satt tonen så godt som nå. Jeremy Soule, som har komponert, er virkelig et geni. Noe av stoffet her kunne blitt framført I en stor konsert. Jeg kunne ikke sett for meg et Skyrim uten den nydelige musikken. Stemmeskuespillet er mye mer variert enn Oblivion, noe som åpenbart er veldig bra. Det er tydelig at Bethesda satser på at de fleste skal høres nordiske ut, noe som bevises ved at de har hyret svenske Max von Sydow til å stemmelegge en karakter I spillet. Det kan noen ganger høres litt stygt ut, men det er overall godkjent. Dialogen kan være pinlig noenganger også, spesielt når du går forbi tilfeldige mennesker, spesielt vakter som maser om piler I kneet og at jeg ikke må "lollygagge".

Alt I alt er The Elder Scrolls V: Skyrim et fantastisk spill fra start til slutt, uansett hvor mange timer det betyr. Her har du så mye innhold at selv den mest drevne nerd vil ha problemer med å bestemme seg for hva han skal gjøre, uten at det blir altfor mye på en gang. Du har en vidunderlig og eventyrlig verden som aldri blir uinteressant, sinnsyke mengder oppdrag og det er avhengighetsdannende. Kampsystemet leverer varene, fiendedesignet er godt og det tekniske er for det meste meget bra. Det er egentlig veldig lite konkret å klage på her, men for meg ender det likevel opp som en skuffelse. Jeg forventet et mesterverk, en 10/10, men istedet fikk jeg bare et veldig, veldig, veldig bra spill som konstant imponerer. Ikke misforstå: Jeg misliker ikke Skyrim, ikke på langt nær. Jeg nyter hver eneste time, og spiller det fremdeles aktivt. Men det kunne vært så mye bedre. Tekniske problemer ødelegger opplevelsen, og det er fullt av små feil jeg irriterer meg over. The Elder Scrolls V: Skyrim er ikke et mesterverk, men det gir en unik opplevelse, til tross for sine irritasjonsmomenter og feil.

+

Enestående verden, avhengighetsdannende gameplay, et tonn av oppdrag, mange muligheter, tilbyr hundrevis av timer med moro, lar deg forme karakteren på din egen måte, solide kamper, Cicero

-

Ikke like magisk som jeg hadde håpet, tekniske problemer som bugs og frysninger er konstant tilstede, stive animasjoner, stygge teksturer, kampsystemet kunne vært bedre.

Grafikk: 7
Gameplay: 9
Lyd: 10
Holdbarhet: 10

9/10 - Dette eventyret er verdt din tid, og vel så det.