Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Heavy Rain

Det franske utviklerteamet Quantic Dream med David Cage i spissen er ikke helt som andre spillutviklere. De er ikke av den typen som spyr ut uinspirerte samlebåndsproduksjoner hvert år fordi de føler at de må, i løpet av sin 14 år lange karriere har de faktisk ikke sluppet mer enn tre spill. Tre veldig gode spill ved navn «Omikron: The Nomad Soul» som ble sluppet i 1999, «Fahrenheit/Indigo Prophecy» som ble sluppet i 2005, og i 2010 kom de med sitt siste verk: «Heavy Rain». Det er med andre ord rundt fem år mellom hvert spill, og spørsmålet er da: Innfrir «Heavy Rain» de høye forventningene som man hadde til spillet etter den lange utviklingstiden?

Et massemedium møter et annet

Jeg ble mildt sagt imponert over det ferdige produktet, og jeg opplevde det som et solid, engasjerende og troverdig spill som innfridde forventningene mine til de grader. Dette betyr dermed ikke at «Heavy Rain» er et spill som alle vil like, tvert i mot. Det er et spill som både vil bli elsket og hatet, nettopp fordi det ikke er skreddersydd for det brede publikum som er vant med «Assassin's Creed» og «Call of Duty». I likhet med de tidligere titlene av Quantic Dream er nemlig «Heavy Rain» et cinematisk spill som i stor grad kan minne om en film, der dialogene, de skremmende godt regisserte mellomsekvensene og den engasjerende historien står sterkt i sentrum.

Disse filmelementene gjør at det til tider kan gå litt tregt for seg, og det er flere episoder i spillet som kan oppleves som stillestående av mange, spesielt starten - på godt og vondt. På en side er det jo litt kjedelig, og man kan fort få en trang til å spille spill med mer action, men på en annen side hjelper det en med å få en sterkere tilknytning til spillet. Man kan jo f.eks. sammenligne med filmen «The Deer Hunter» som har en ganske så treg start som kan bli litt kjedelig, men der man også senere i filmen ser at det faktisk kan være nødvendig å ha blitt litt kjent med personene før de går inn i helvetet de begir seg uti, og få et sterkere innblikk i deres situasjon.

Regn, depresjon, og en seriemorder

Situasjonen de forskjellige karakterene i «Heavy Rain» havner oppi er nemlig ikke enkel den heller. Vi befinner oss i en by der det i høstmånedene alltid regner, og en seriemorder kjent som «The Origami Killer» utnytter dette ved å kidnappe små gutter mellom 9 og 12 år for å så drukne den i regnvann, og deretter legge liket på et sted med en origami i hånden og en orkidé på brystet. Midt oppi det hele er mannen Ethan Mars, mannen som får sønnen sin kidnappet når han allerede sliter med depresjon og andre mentale problemer etter tapet på sin andre sønn. Han blir gjennom spillet satt på prøve av morderen, og blir hele tiden konfrontert med spørsmålet om hvor langt han egentlig er villig til å gå for å redde sønnen sin.

At Ethan står i sentrum betyr likevel ikke at flere karakterer ikke er innblandet, og det er hele tre andre personligheter man også vil spille som. Disse er privatdetektiven Scott Shelby som er hyret inn av foreldrene til ofrene for å etterforske saken, FBI-agenten Norman Jayden som arbeider med saken med kverulerende politietterforskere, og journalisten Madison Paige som delvis blir dratt inn i dramaet. Dette er ikke superhelter som Solid Snake og Nathan Drake som klarer å komme seg gjennom horder av fiender uten problemer, det er egentlig ganske normale enkeltindivider som prøver å tilpasse seg den vanskelige situasjonen de er i ved å gjøre det de må. Noe som ikke bare betyr at det kanskje er lettere å utvikle sympati og en tilknytning til dem, men også at man vil bli imponert over at fire historier til menneskelige individer kan flettes sammen til en såpass engasjerende krim-thriller som lett kunne holdt mål til en film.

Bitter valgfrihet

Det er ikke bare selve plottet og handlingen som gjør historien i «Heavy Rain» så banebrytende, men også det faktum at dine valg og aksjoner påvirker handlingsutviklingen i svært stor grad. Det er hele rundt 20 forskjellige endinger man kan komme over, og det tilføyer spillet en utrolig god gjenspillingsverdi, og at spillet kan rundes på noen timer betyr ikke så mye egentlig på grunn av dette. Om en av hovedpersonene dør, er de faktisk borte, og du må fortsette med de andre personene videre. Det oppstår en del bitre dillemmaer som kan ha konsekvenser for så mye som andre karakterers skjebne og til og med selve sluttscenen, og det skulle ikke mye til før jeg satt med klump i halsen, dundrende hjerte og en følelsesmessig blanding av nervøsitet, lettelse og spenning inne i meg. Etikk og moral kommer ofte inn i bildet, og jeg har ofte sittet og tenkt på om det jeg gjorde der og da faktisk var riktig. Så selv om spillet ikke er så veldig actionfokusert, har det fått andrenalinet mitt til å pumpe mer enn det har gjort noen gang i «Call of Duty» - noe som er ganske bemerkelsesverdig. Før du vet ordet av det er det faktisk du som bestemmer hvem som skal dø eller ikke, og plutselig er det du som må vurdere hvor langt Ethan vil gå for å redde sønnen sin, ikke han selv.

Selv om dette kanskje får deg til å tro det, er ikke «Heavy Rain» noe RPG- eller sandkassespill, tvert i mot. Det er egentlig veldig lineært med hensyn til det cinematiske fokuset, og for hver scene har du som oftest ikke mer enn et lite område du kan bevege deg rundt på, og gameplayet er ofte også flettet inn i mellomsekvensene. Rundt om på det aktuelle området skal man som oftest trykke forskjellige knappekombinasjoner, der det selvsagt ofte er flere muligheter å velge mellom. Du kommer til å gjøre det meste fra dagligdagse ting som å drikke appelsinjuice og - tro det eller ei - skifte bleie på en baby (noe som også kan knyttes til at det til tider blir litt stillestående), episoder der reaksjonsevnen og koordinasjonsevnen din settes på prøve da du må trykke på knappene som kommer opp så fort som mulig i en stil som nesten kan minne om den i spill som «Guitar Hero», og sist men ikke minst: Dialog. Alle aksjoner utføres ved at du trykker inn knapper og beveger den analoge spaken etter slik det vises på noen slags hvite ikoner som dukker opp på skjermen. Kontrollsystemet er svært morsomt og innovativt, og på tross av at det noen ganger kan føre til litt knappemosing er systemet velfungerende.


Regnet og mørket dominerer

En annen viktig motivasjonsfaktor i spillet er selve atmosfæren. «Heavy Rain» har en dyster, skitten, men likevel en forførende atmosfære som styrker flere aspekter ved spillet, der iblant selve historien. Jeg er en person som lett lar seg påvirke av stemning og atmosfære følelsesmessig, og når det gjelder «Heavy Rain» var det nesten så jeg ble litt depressiv til tider - uten at dette er noe negativt. Vi befinner oss som sagt i en by der det så å si regner gjennom nesten hele historiens gang, det er til tider bekmørt, og karakterene ser ofte svært bleke og depressive ut. Spillet har en helt spesiell og særegen lyssetting man lett vil legge merke til, men jeg vil si at dette faktisk styrker både det grafiske og det atmosfæriske på en gang.

Forutenom lyssettingen imponerer også andre visuelle aspekter i spillet. Ansiktsanimasjonene er uten tvil noe av det mest naturtro jeg har kommet over i et spill, stemmeskuespillet på de aller fleste karakterene er på topp og musikken til spillets komponist Normand Cobeil er svært konsistent og passer både den tidligere nevnte atmosfæren og spillets cinematiske stil svært godt. Men på tross av alt dette, er det fortsatt mange ting innen det tekniske og visuelle som tyder på at denne delen av spillet trenger litt finpuss. Grafikken i spesielt noen av omgivelsene kan til tider føles litt utdatert, og lyden og også selve spillet kan til tider hakke litt og i verste fall henge seg opp. Jeg hadde med andre ord blitt enda mer imponert om Quantic Dream hadde tatt en siste finpuss som gjorde det tilnærmet perfekt.

En spillopplevelse tatt ut av en annen verden

«Heavy Rain» som en helhet derimot, er ikke langt i fra å være et perfekt spill. At Quantic Dream har skapt et spill som klarer å stå så stødig på egne bein i en bransje der det som oftest handler om noe helt annet er i seg selv utrolig. Spillet har mer sammenligningsgrunnlag i filmbransjen enn det har i spillbransjen, og da sier det kanskje seg selv at dette ikke er som alle andre spill, og at det kan være vanskelig å vende seg til. Men hvis du virkelig lever deg inn i det og gir det en ordentlig sjanse, er jeg sikker på at du vil få deg en opplevelse du sent vil glemme. Et par minussider klarer ikke å dra ned en karakter når den såpass gode historien, det fortreffelige persongalleriet, den banebrytende handlingsutviklingen og den regntunge stemningen også er et faktum. Jeg håper ikke nødvendigvis på en direkte oppfølger til «Heavy Rain», men noen titler til fra Quantic Dream er noe jeg virkelig ønsker meg. Disse menneskene vet nemlig det å servere en fantastisk opplevelse i spillformat.

Medlemsanmeldelser12
Samlet karakter: 8.7/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10