Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Bioshock 2

Skrevet av: Soraki   2011-02-26

Jeg var ganske skeptisk til det første Bioshock, spesielt fordi det virket for meg som et sinnsykt skummelt spill. Men jeg ga det allikevel en sjanse når det hadde havnet i billigkurven på den lokale spillbutikken. Og jeg fikk servert noe, som, til tross for en del skumle sekvenser, viste seg å være et meget vellagd spill med en engasjerende historie og en spennende vri på sjangeren. Ergo var anskaffelsen av oppfølgeren en enkel avgjørelse.

I Bioshock 2 får vi nok en gang utforske den mystiske undervannsbyen Rapture, og denne gangen tar vi kontroll over en Big Daddy, en av fiendene man møtte i det første spillet. Cirka 10 år har gått siden sist og selv om byen var temmelig falleferdig allerede den gang står den fortsatt oppreist og er fremdeles like mørk og dyster som før. Mye har forandret seg, rent teknisk: vi har blant annet fått en flerspillerdel og nye gameplayelementer, pluss en oppdatering av gamle som gir en ekstra dybde til enspillerdelen. Til tross for disse forandringene vil man straks kjenne seg igjen i Rapture, noe som er langt fra en negativ ting.

For å ta det hele i kronologisk rekkefølge vil jeg begynne med å presentere flerspillerdelen, med tanke på at denne tar sted lenge før Bioshock 2. Og selv om det ikke er vanlig å danne et grunnlag for en flerspillerdel, føler jeg de burde utnyttet muligheten bedre enn de gjør her. De kunne brukt historien mer aktivt og på denne måten kommet med et mer minneverdig og unikt resultat. Men uansett får vi en flerspillerdel som både bruker noen av elementene fra historien, samtidig som at den er meget underholdende, til tider.

Du tar kontroll over en splicer, en gal, mutert innbygger av Rapture. Konseptet er at du skal gjøre en rekke tester for et firma som selger våpen og diverse. Dette skal utføres gjennom flere forskjellige moduser som er standard innenfor skytespillsjangeren, men som har en slags personlig vri i Bioshock 2. En kjent modus i de fleste skytespill går ut på å ta et flagg, men i Bioshock 2 skal man fange en Little Sister, en av de viktigste symbolikkene i serien. Disse små personlige pregene, sammen med det at alle banene er perfekt utformede etterligninger av nivåer fra det opprinnelige spillet, gjør flerspillerdelen til et morsomt alternativ til tradisjonelle spill som Call of Duty og Battlefield.

Men selv om dette er en spennende nyvinning til serien er det fremdeles historiemodusen som er hovedfokuset. Og som før må jeg bare si at historien er utrolig vellaget. For å forstå handlingen må man først vite følgende: Undervannsbyen Rapture var i utgangspunktet et utopia, skapt for at enkeltindividet skulle ha mulighet til å stå på egne ben, i fri utfoldelse. Ting gikk dessverre galt når innbyggerne etter hvert ble korrupte, paranoide og til slutt gale. Byen gikk under og alt som er igjen er ruiner. Midt oppi det hele står to symbolske personligheter: Big Daddy og Little Sister, en stor rustningskledd person og en liten jente. Big Daddys oppgave er å beskytte sin utvalgte "datter", for de små jentene er besittere av et stoff som de gjenværende innbyggerne higer etter.

I Bioshock 2 er man en Big Daddy, hvis eneste ønske er å finne tilbake til sin tapte "datter", ikke bare av kjærlighet, men også for å redde seg selv. I veien står en hel horde med splicers og din datters biologiske mor som kontrollerer det hele. Stort mer kan jeg ikke si om historien uten å røpe en del viktige plottpunkter, men poenget er at den er minneverdig. Dette skyldes mye at den bygger så godt på grunnlaget fra det første spillet, samtidig som dette føles friskt og spennende. I tillegg klarer den å engasjere meg som spiller følelsesmessig i hvordan handlingen utspiller seg. Jeg higer hele tiden etter å få vite hva som skjer videre. Jeg husker faktisk noen episoder hvor jeg faktisk ropte mot skjermen, i rent engasjement.

Bioshock 2 utspiller seg som et førstepersonsskytespill, med en rekke tvister. I tillegg til å ha en rekke varierte skytevåpen tilgjengelig har man også såkalte plasmider, spesielle evner som blant annet lar deg skyte ild, strøm, is, bier, og diverse fra din venstre hånd. Når disse to elementene blandes får man en herlig actionfylt miks. For å finne tilbake til sin tapte datter må Big Daddy, utføre en rekke utfordrende oppgaver for å åpne veien videre. Stort sett løper man rundt for å finne en spesiell gjenstand, samtidig som man sloss, hacker, samler og utforsker seg vei gjennom de flotte banene.

Noe nytt denne gangen er at man har muligheten til å bære rundt Little Sisters, for så å la de sanke ADAM. Dette fungerer som et av de mer hektiske og strategiske delene av spillet. I det øyeblikket man setter fra seg jenta kommer drøssevis med fiender strømmende og man må på forhånd planlegge hvordan man skal gå fram for å sikre at dere begge overlever. En annen positiv overraskelse er at hackingen fra forgjengeren, som i all ærlighet var dørgende kjedelig, har blitt byttet ut med et mye enklere og mer velfungerende system. Gameplaymessig overgår Bioshock 2 det første på alle områder, det er mer dynamisk og også mye mer polert og det skiller seg samtidig betraktelig ut fra andre skytespill.

Som nevnt tidligere var det første Bioshock en smule skummelt og i oppfølgeren er dette fortsatt tilfellet, mest av alt på grunn av den utrolige atmosfæren og stemningen man får, stort sett hele tiden. Ting som bidrar til dette er spesielt designet på den ødelagte byen, musikken som tidvis er i overkant dramatisk, lydeffekter og det faktum at fiender sniker seg innpå deg bakfra. Følelsen av å bli forfulgt er konstant tilstede og det var en rekke tilfeller hvor hjerteklaffen min slo ekstra hardt, for så å nærmest bråstoppe, når musikken nådde sitt klimaks og en fiende helt plutselig stod bak meg i det ellers så folketomme hotellrommet.

Et godt eksempel på situasjoner hvor man setter hjertet i halsen er når man går inn på et forlatt barnehjem. Man løper gjennom gangene på leting mens musikken blir stadig mer dramatisk. Man både hører og ser fiender som løper gjennom gangene, men man får kun et glimt. Plutselig skrur lyset seg av og man er fanget i nesten stummende mørke... Den herlige atmosfæren er et av spillets store pluss, utviklerne har klart å lage en verden som er tidvis ekstrem skummel, samtidig som det ikke føles overdrevent slik det ofte er. Bioshock 2 er langt i fra et rent skrekkspill, noe som gjør det mer tilgjengelig for spillere som for eksempel meg.

Grafisk ligner dette spillet mye på sin forgjenger, noe som bidrar til at det er så enkelt å knytte de to fortellingene opp mot hverandre. Den ødelagte byen er nok en gang herlig utformet med mange hemmeligheter å utforske og mye å se på. Ting som ser designmessig bedre ut enn andre ting er områdene man beveger seg rundt i. Med tanke på at byen er under havet blir det selvfølgelig brukt mange vanneffekter og enkelte steder mister man nesten pusten over hvor detaljert det hele er. Jeg tenker da spesielt på første gang man tar i bruk dykkermasken og faktisk skal traversere havbunnen. Akkompagnert av den stilrene musikken som kjennetegner serien, åpenbarer det seg en helt ny verden under vann hvor en blekksprut på størrelse med et hus svømmer forbi en falleferdig "skyskraper". Dette er et fantastisk syn og er bare et av eksemplene på detaljrikdommen i spillet og nok en gang et bidrag til den herlige atmosfæren.

Men store deler av spillet foregår innendørs og det er derfor synd at ikke alle områder ser like flotte ut. Spesielt når man går litt nærmere vegger, og lignende vil man se at spillet flere steder sliter med dårlige teksturer. Og tidvis er dessverre en god del av effektene, blant annet lys- og skyggeeffekter, skuffende svake. Kort oppsummert kan man si at Bioshock 2 er et spill som ser best ut på avstand, går man for nærme vil man oppdage flere uønskede feil og mangler rent grafisk. Fiendene er mange, varierte, skremmende og de ser generelt helt greie ut. De skal ikke være spesielt tiltrekkende, da de faktisk er på grensen til zombier.

Designet i spillet er strålende, i og med at byen ble bygget rundt 50-tallet bærer både byen og spillet i seg selv preg av denne tidsalderen. I menyene spilles klassiske jazzsanger, innbyggerne er kledd i plagg som er tilpasset perioden og byen sett over ett har et gammeldags preg. Overalt kan man se rester av en fordums tid og ødeleggelsene forårsaket av innbyggerne i en herlig blanding.

Byen føles levende og ingenting er tilsynelatende tilfeldig i Rapture, alt har en bakgrunn. Dette kommer kanskje ikke så godt fram gjennom historien, men underveis mens man traverserer de forskjellige banene vil man finne en haug med kassetter og dagbøker. Her har byens innbyggere lagt igjen tanker, beskjeder, og lignende som gir en rekke spennende bakgrunnsinformasjon og mulige forklaringer til hvorfor ting gikk som det gikk. I etterkant vil jeg si det er en smule sløvt å ikke inkludere noe av dette i selve historien.

Måten historien blir fortalt på er kanskje et av de svakeste punktene ved spillet. Big Daddy kan ikke snakke og man ender derfor opp med å måtte motta meldinger på en radio man bærer med seg til alle tider. Monologene er ofte informerende, men jeg føler at et spill som baserer seg såpass mye på en knallsterk historie burde ha inkludert noen skikkelige dialoger mellom hovedpersonen og de han møter underveis.

Til slutt vil jeg snakke om lydbildet. Dette er meget godt denne gangen, musikken har en veldig særegen stil med bruk av spesielt fiolin. Som nevnt tidligere bidrar musikken i sterk grad til den gode atmosfæren i spillet og den er ikke så verst å lytte til separat heller. De gamle jazzsangene er artige å lytte og setter et helt spesielt preg på opplevelsen. Stemmeskuespillet er så som så. Hovedpersonene og personene som snakker på kassettene man finner omkring har gjort en solid jobb, med gode replikker og innlevelse. Fiendene man møter er det derimot svakere standard på. Ofte føles det som at man hører de samme stemmene om og om igjen og diverse skrik og hyl blir irriterende i lengden, men dette er på ingen måte veldig ødeleggende for opplevelsen.

Alt i alt er Bioshock 2 et meget godt gjennomført spill, det viderefører og bygger på sin forgjenger, samtidig som det ikke er redd for å gå nye veier. Man får en komplett pakke; en historiedel som gir timevis med heftige actionsekvenser, rolige spaserturer under havet og en herlig atmosfære som tidvis får nakkehårene til å reise seg, og i tillegg en flerspillerdel som klarer å skille seg ut fra mølja med egne personlige tvister på kjente moduser. Selv om undervannsbyen i realiteten er et jævlig sted å befinne seg, hadde jeg ikke sagt nei til nok en tur ned i dypet, dykkermaske og snorkel er allerede klar til bruk.

Pluss:
Den herlige atmosfæren, den fantastiske og engasjerende historien, tidvis imponerende grafikk, underholdende flerspillerdel med personlighet, strålende bruk av fiolin i bakgrunnsmusikken, stort sett gode stemmeskuespillere, hvordan spillet bygger på forgjengeren, flott 50-talls design, følelsen av at byen "lever".

Minus:
De tidvis dårlige effektene, måten historien blir fortalt på føles litt sløv, irriterende fiender, historien kunne blitt brukt bedre i flerspillerdelen, til tider svak grafikk når man studerer nærmere, kontrolleren tar litt tilvenning.

Karakterer:
Underholdningsverdi: 9
Grafikk: 8
Lyd: 9
Gameplay: 8

Totalt: 9/10 - En fantastisk reise under havet som de fleste hadde hatt godt av å gjennomføre

Samlet karakter: 8.8/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10