Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Ratchet & Clank: A Crack in Time

Skrevet av: iRavi   2010-10-16

Ratchet & Clank er en serie kjent for de fleste. Med sin debut på Sonys suksesskonsoll, PlayStation 2, har den nokså dumme Lombaxen og den lille roboten tatt oss med på spektakulære actionfylte eventyr uten like. Vi har besøkt titalls av planeter, knust tusener av fiender og utforsket mange glimrende eventyr. Utallige ganger har ansiktet mitt vært et eneste stort smil og til tider har høy latter runget ut av hullet i hodet mitt. Det kan ikke sies annet enn det at Ratchet & Clank har vært en utrolig spillserie. Så er spørsmålet: Får vi noensinne nok?

Insomniac som har utviklet Ratchet & Clank-serien har en lang merittliste. De er skaperne av den velkjente dragen Spyro, som de fleste av oss husker veldig godt. Helt siden 2002, da det første R&C-spillet ble gitt ut, har Insomniac kjempet ved siden av utviklerselskapet Naughty Dog som har hatt sin Jak & Dexter-serie.

I kampen om å ha det beste plattformspillet, så er det Insomniac som har trukket det lengste strået. Der Jak & Dexter-lisensen i dag er misbrukt av andre spillutviklere, er fortsatt R&C der det hører hjemme - i hendene til deres skapere.

Historie i fokus

Derfor har vi i anno 2009 blitt servert enda et tilskudd til serien, nemlig «A Crack in Time». Dette er det andre spillet gitt ut på PlayStation 3, men vil det nå gamle høyder?

Historie har alltid vært i fokus i R&C-serien. Den har kanskje ikke alltid vært like bra, men jevnt over har den gjort jobben sin. Det gjør den også i A Crack in Time. Ikke bare fikser den biffen, men den er etter min mening den beste gjennom hele spillserien. Den er full av vendepunkter, kompliserte krysspress og karakterene i spillet utvikler seg alle på sin egen, troverdige måte. Som alltid så sitter humoren. I A Crack in Time sitter den så bra at skinnbuksene til Åge Sten Nilsen ikke har noe de skulle ha sagt.

Dette kan vi takke to fantastiske karakterer for. Nemlig Qwark og Dr. Nefarious. Hver eneste gang Qwark dukker opp på skjermen i sin grønne trikot får man seg en latter. Med verdens mest massive hake og unormalt kraftige muskler så er han faktisk det motsatte av det man skulle tro. I forhold til beskrivelsen så burde Qwark ha vært heltemodig og fryktløs. Isteden så har Qwark en hjerne sammenlignet med en andreklassings, og han er i tillegg det stikk motsatte av heltemodig og fryktløs.

Insomniac tar også opp et tema i spillet, kanskje ikke av de dypeste sakene, men det holder vann. Det handler om å finne seg selv. Gjennom store deler av spillet er våre helter separert, og dette gir rom for parallell-handling, som etter min mening er et godt virkemiddel. På den ene siden er vi ute og utforsker verdensrommet med en god klatt action, mens på den andre siden blir vår lille blikkboks nødt til å manipulere tiden. Oppgavene knyttet til delen med å manipulere tiden kan være utfordrende nok for den gjennomsnittlige og det er innovativt, men ikke minst så er morsomt som fy. Med Dr. Nefarious på krigsstien får våre venner aldri fred og de må med alt de har kjempe for å redde verden, og ikke minst seg selv.

Følger oppskriften - Bokstavelig talt

Insomniacs flaggskip har aldri vært kjent for sin variasjon fra spill til spill. Snarere tvert i mot. Utviklerne har nemlig fulgt den samme gode oppskriften fra spill til spill, og det har funket hver eneste gang. Man kan spørre seg selv hvorfor vi ikke blir lei, men svaret på det har jeg dessverre ikke.

Det er nemlig noe magisk ved dette universet som Insomniac har skapt. Vi har lært oss å kjenne figurene, og den gode gamle oppskriften skuffer aldri. Det er en del variasjon innen selve spillet, men når man blir vitne til den samme suppen gjennom hvert spill, så føles det som om utviklingen er lik null. Evolusjon er tydeligvis noe som Insomniac ikke blir påvirket av. Suppen smaker nemlig like godt hver eneste gang, men noen ganger så trenger man et nytt krydder.

Lyden i spillet er veldig god. Alt av lyder er av god kvalitet, og å kjøre spillet med høy lyd på anlegget er en nytelse. Musikken passer perfekt. Den er stemningsfull og den følger handlingen akkurat slik det skal gjøres.

Utviklerne gjør det de er gode på. Den klassiske plattformhoppingen sitter som et skudd. Det er like morsomt å hoppe rundt fra plattform til plattform slik det var i andre klasse. Det ligger i det at miljøene er gode.

Spillet bruker tydelig kraften i PlayStation 3'en og resultatet blir nydelig. Man ser fullt av detaljer og godt programmerte omgivelser. Tidvis blir man nesten nødt til å stoppe opp litt, bare for å ta en titt på herlighetene rundt seg. Insomniac har i tillegg tatt inspirasjon fra Hollywood. Mellomsekvensene er nemlig så nervepirrende og spennende som de aldri har vært før. Med skiftende kameravinkler og nærvinkler og hele pakka så blir det hele rett og slett fantastisk. Det er for det meste Ratchet som får utfolde seg i lekre miljøer på et antall ulike planeter, uansett miljø så er det nydelig utført. På den andre siden så er det ikke like spektakulært sammen med vår lille robotvenn Clank. Han er nemlig for det meste i miljøer som foregår inne, men også det ser fortsatt unektelig bra ut.

Når man først er inne på Hollywood så er det noe som er veldig viktig å nevne. Det er nemlig stemmeskuespillet. Alle de forskjellige karakterene vi møter har alle sin egen, særegne stemme som passer perfekt til personligheten deres. En jeg foretrekker spesielt er stemmen til Dr. Nefarious. I 2003 da Nefarious først dukket opp, gjorde han inntrykk. I tillegg til å være utrolig slem så hadde han en stemme som gjorde han enda slemmere. Stemmen bak Nefarious fortjener ikke bare respekt, men den skulle ha vunnet en pris. Man merker det med en eneste gang, dette her det blitt lagt skikkelig arbeid i.

Hvor vil du?

Den største nyheten Insomniac har å komme med er noe helt annet enn Hollywood-verdige mellomsekvenser og stemmeskuespillere. I tidligere spill har man valgt hvilken planet man vil dra til fra et kart. Deretter har man kjørt dit automatisk. Det er det nå herved slutt på. Nå kan man velge hvor man vil dra, ved å styre skipet selv. På mellomdistansene fra planet til planet har man andre ting man man kan ta for seg. Rundt om kring i solsystemene er det små måner som en kan besøke. Der er det meningen at man skal kunne samle sammen penger - eller rettere sagt, bolter - og forskjellige gjenstander som er kjekt å ha.

For å reise rundt i galaksen må man også huske å kjøpe drivstoff. Drivstoff finner man på kometer rundt om kring i verdensrommet der man blir ekspedert av en harry type. I tillegg kan man utkjempe simple men morsomme slag mot rompirater. Ingenting er så morsomt som det å sprenge opp et romskip, spesielt for Star Wars-fans som meg.

Ved veis ende

Radarparet man finner i Ratchet og Clank har for lengst smeltet mitt hjerter. De er en del av min barndom, og jeg vil aldri gi slipp på dem, så lenge der mulig. Derfor har dette spillet vært en vellykket reise for meg. Jeg har holdt mine barndoms helter ved like, og de har fått muligheten til å fortelle mer om sin fortid.

Etter omkring ti enestående timer er utrolige planeter og miljøer opplevd, utallige individer har blitt jevnet med jorden og hundretusener av bolter har blitt samlet. Ratchet & Clank: A Crack in Time er et storslagent eventyr uten like. Det er det eneste spillet som fortsatt presterer å levere action, plattformhopping og en god historie i en og samme pakke. Det har alt på plass,de små, men viktige detaljene, i motsetning til seriens sorte får, Ratchet: Gladiator. Humoren sitter som et skudd, stemmeskuespillet er noe helt for seg selv og grafikk og lyd er nærmest perfekt. Ratchet & Clank handler ikke om testosteron-fylt blodbad-action, det handler om det som er viktig. Spillegleden.

Samlet karakter: 8.7/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10