Guitar Hero: Warriors of Rock

Guitar Hero serien har nok gått i stå den siste tiden, med alt for mange spill lansert i året med tanke på hva som egentlig er bra for serien og dens fans, men Neversoft mener å ha denne gangen laget et spill der de har lagt sin sjel inn i det. For å teste om dette er sant har jeg børstet støv av plastgitaren og pådratt meg en helvetes mange vannblemmer for at dere skal vite om Guitar Hero: Warriors of Rock er så episk som Neversoft vil ha det til!

Det har jo vært en del skepsis til det mest sannsynlig siste Guitar Hero-spillet til Neversoft av mange grunner. Noen mener at det bare blir et nytt melkeprodukt, andre mener at hele denne "Quest-moden" blir for tåpelig og urealistisk. Men er det verdt å være skeptisk lengre?

For dere som FORTSATT ikke vet hva Guitar Hero er, så er det et spill der du simulerer at du spiller musikk med plastinstrumenter som symboliserer gitar, trommer og bass, samt at du kan synge vokaldelene. Mens spillet foregår kommer det noter nedover skjermen, og du skal treffe dem når de når bunnen på forskjellige måter. Med gitaren skal du holde inne riktig "grepknapp" oppe på gitaren, og spille notene med å trykke/slå på "strum-knappen" nede på gitaren i det notene når skjermens bunn. På trommene gjelder det å treffe den riktige trommepadden eller fot pedalen til riktig tid, samt prøve å holde rytmen. Syngingen foregår ganske likt som den i et karaoke-spill, der du må synge teksten til riktig tid og prøve å holde riktig tone mens du synger. Men nok om det, la oss ta en titt på hva som er nytt med Warriors of Rock:

World of Guitar Hero Craft?

I motsetning til et vanlig musikkspill har man faktisk en historie modus, eller Quest mode om du vil, i Warriors of Rock. Eller iallefall noe som ligner på en historie. Spillet handler om Halvguden av Rock som må sloss mot The Beast, Scourge of Rock for at den ikke skal ødelegge all bra musikk i verden. Men under den store kampen mister Halvguden den legendariske gitar-kampøksa si, som forsvinner inn i de dype fjellene, og han blir sperret inne i et fengsel av stein av The Beast. Dermed må 8 forskjellige rockeartister med store sosiale eller psykiske problemer vise seg verdig for Halvguden, og deretter få spesielle krefter som skal brukes til å finne igjen den tapte økse-gitaren og redde rocken. Cheesy? Ja. Merkelig? Ja. Men underholdende? Ja, det og! Det er merkelig at et så tåpelig konsept får deg til å ville spille videre, men med alle de flotte filmsekvensene og følelsen av progresjon som en del GH spill i det siste har manglet motiverer spillet deg til å komme deg videre. Det faktum at du får oppleve hele den 21 minutter lange episke sangen "2112" av Rush med spesiallagde landskap og mellomsekvenser fortalt av bandet selv som en egen bane hjelper jo også en god del.

Men selv om det er en slags historie, er måten du kommer deg videre i spillet på ganske så lik som den i eks. GH3. Man åpner gradvis flere og flere konsertarenaer, og når du har fått nok stjerner ifra sanger på konserten du spiller på for øyeblikket må du spille et ekstranummer før du åpner neste bane. Men i motsetning til de eldre spillene kan man mer bestemme hvilke sanger man vil spille på hver bane, samt bestemme selv rekkefølgen du vil ta disse sangene i (med enkelte restriksjoner). Siden du spiller som de ferdiglagde Guitar Hero-figurene i Quest Mode har de alle sine egne konsertarenaer spesialdesignet for dem, samt låt-lister derav. Det er jo kjekt at man spiller punkelåter med Johnny Napalm og hans punkeband for syns skyld, og det gjør det også lettere å finne fram til de sangene du er interessert i å spille. Men en bakdel er det, og det er at du må spille en god del sanger som du muligens ikke liker for å komme deg videre siden alt er delt opp i sjangere. Det er dog ikke et så veldig stort problem når alt kommer til alt.

Det store nye med denne Quest-delen er derimot at alle personene har sine egne superkrefter som gir små endringer i gameplayet, og dette virker sånn halvveis. Superkreftene er der for at man skal få det lettere, samt for å samle så mange stjerner som mulig, med eks. større Star Power bonuser, høyere multiplier og større Rock-o-meter. I begynnelsen er dette faktisk ganske morsomt, da man må utnytte kreftene så godt man kan til en hver tid for å få flest mulig stjerner, og effektene av disse kreftene er minimale. Men når du har alle kreftene sammenlagt mot slutten av spillet og du nesten ikke kan tape sanger fordi man konstant har Starpower aktivert og 5 ekstra liv blir det bare litt... dumt, rett og slett. Dette er en ting de kunne ha tonet litt ned for å gi questet mer utfordring.

Men slapp av, selv om Quest mode er fylt med superkrefter og B-film monstre, kan man fortsatt spille Quickplay med et mer normalt musikkspill gameplay, og som denne gangen er ganske så lik Career-moden i GH5 på enkelte måter. Her kan man velge å enten spille sangene for moroskyld, eller å delta i utfordringer som å treffe flest mulig noter på rad eller å få en høy poengsum til hver sang, som igjen gjør at du åpner flere ting å dekorere din avatar med, flere konsertarenaer og andre hemmeligheter. Bare for å nevne det har man denne gangen den største "Create-A-Rocker" noen sinne, med så godt som alle klesplagg ifra tidligere Guitar Hero spill og hundrevis av nye klær og instrumenter, så her kan du virkelig lage deg din indre rockestjerne. Bare synd du ikke kan bruke dine hjemmelagde personer i Quest-moden, samt at de ikke vises når du spiller online for andre spillere...

No More Mr. Mainstream

Spillmoduser er vel og bra, men når alt kommer til alt er jo musikken det viktigste, og Neversoft har gjort en glimrende jobb med soundtracket. Her får man servert klassikere som Children Of The Grave med Black Sabbath, Burn med Deep Purple, Indians med Anthrax, Bohemian Rhapshody med Queen, No More Mr. Nice Guy med Alice Cooper og People Rockin' The Free World med Neil Young, samt nyere slagere som Uprising med Muse, If You Wan't Peace... Prepeare for War med Children of Bodom, Black Rain med Soundgarden, Ghost med Slash og Waidmanns Heil med Rammstein, samt en rekke andre sanger ifra band som Pantera, Nine Inch Nails, Bad Brains, Slipknot, Def Lepard, Arch Enemy, The Vines, Jethro Tull, Blue Öyster Cult og ikke minst 3 sanger ifra Megadeth, der en av dem er spilt inn spesielt for spillet. Her er det altså noe for de fleste, samtidig som det holder seg til rockemusikk gjennom hele spillet uten noen malplasserte popsanger (nei, Dance, Dance er emo, ikke pop). Låtene som er valgt er mesteparten av tiden morsomme å spille på gitar og trommer, men jeg tror vokalister kan bli litt skuffet. Det er også en god del vanskelige sanger her, så det kan godt hende du får et par problemer med noen av dem hvis du ikke er en ekspert: spillet har en DragonForce sang. Jeg sier ikke mer.

Notekartene holder seg også på en rimelig høy standard mesteparten av tiden, og med unntak av den overdrevne bruken av akkorder (dobbelnoter) for gitaren er det ikke så mye å klage på her. Men en og anen sang er dessverre kartlagt helt feil, og da sikter jeg til Children of The Grave på gitar, en av låtene jeg hadde gledet meg mest til. Hoved-riffet er jo ikke i nærheten av hva det skulle ha vært her, der det går Grønn-Blå-Grønn-Blå Hammer-ons til noen trippelnoter høyt oppe på skalaen, når det helt klart skulle å vært Gul/Blå akkorder, eller til og med enkeltnoter, som går over til akkorder som er lagt NEDE på skalaen. Som en musikkspillentusiast plager iallefall dette meg ganske så meget, selv om de mer casuale spillerne og nykommerne i serien ikke kommer til å merke mye av det. Som sagt er heldigvis mesteparten av notekartene godt utførte, men de kan ikke nå opp til de nærmest perfekte kartene i Rock Band-serien.

Et par strøk maling her og en ny gitar der...

Spillet kjører som kjent på en oppusset versjon av spillmotoren ifra GH5, og etter å ha spilt Warriors of Rock i ettertid av femmeren merkes det godt. På den grafiske siden er teksturer og modeller gjort skarpere og mer detaljerte, samt at vi har nå store og stilige konsertarenaer med skikkelig Heavy Metal motiv. Å spille i festningen til en ond hersker eller på djevelens nattklubb er og blir grandiost, spesielt når det er hundrevis av ivrige publikummere som står å danser og headbanger til musikken, uten noe lagg. Animasjonene er heller ikke så verst, og vi har faktisk spesiallagde animasjoner til enkelte sanger denne gangen, som eks. Bohemian Rhapshody, der vi får se hele bandet imitere deler av sangens offesielle musikkvideo. Men det skjuler ikke det faktum at figurene beveger seg litt stivt og robot-aktig til tider, og da spesielt trommisen, i forhold til andre spill på markedet.

Gameplayet har også fått noen nye aspekter og nyvinninger utenom superkreftene i Quest-mode: på bass har man for eksempel nå "lange" open strums, altså noter man spiller uten å holde inne noen knapper. Hvorfor ha lange open strums når du uansett ikke holder inne noen knapper spør du? Vel, på den måten kan man nå bruke whammy-baren for å endre på lyden hvis man vil, samt samle Star Power, ifra disse notene istedenfor å se på et tom notevei i tide og utide! Hammer-ons og Pull-offs på gitaren er også mye mer responsiv og mer lik de man finner i GH:M, samt at den nye plastgitaren er ganske mye bedre å spille på enn en del av de eldre gitarene. Men for å være ærlig er fortsatt vokalmotoren overdrevent kresen på hvor høyt (i desibel, ikke tone) du synger, og det blir litt tåpelig når du synger de riktige ordene til riktig tid med riktig tone, bare "ikke høyt nok" for at den skal oppfatte det skikkelig. Det hadde da ikke vært så vanskelig å putte inn en innstilling for justering av følsomheten til mikrofonen?

Jo flere kokker jo mer søl?

Dessverre er også multiplayeren et hakk bak sin hovedkonkurrent på flere måter. Når man spiller sammen får man langt ifra den samme følelsen av samarbeid som man har i Rock Band spillene. Hvorfor er ikke lett å si, men en av grunnene kan jo være det faktum at når lagkameratene dine detter ut av sangen må du ikke aktivere Star Power eller gjøre noe spesielt for å redde dem. Du må bare treffe så og så mange noter, og vips er de tilbake i spillet, uten egentlig noen form for spenning eller følelse av at man har vært til hjelp. En annen ting som er dårlig med flerspilleren er at online serverne og invitasjonsmuligheter er av laber kvalitet. Det tar svært lang tid å i det hele tatt finne folk online, og når du finner dem skjer det til tider mange forskjellige bugs og disconnects ut av det blå som ødelegger for alle. Spillinvitasjonene virker heller ikke, da de bare sender en ferdiglaget beskjed til den du vil invitere, og ingen linker til serveren du spiller på, i motsetting til RB der man kan joine andres lobbyer direkte via invitasjonene. Men selv med disse feilene er det fortsatt morsomt å spille sammen med andre, og man kan jo i likhet med GH5 bruke hvilke som helst kombinasjoner av instrumenter, slik at hvis du kun har gitarer eller ingen vil spille bass, så kan alle få spille gitar samtidig, for eksempel.

Men som med alle musikkspill er det jo begrenset hvor mange ganger man vil spille de samme 90 sangene igjen og igjen, og derfor er det en stor mulighet for at du kan bli litt lei etter et par uker. Quest-moden tar bare knappe 4-5 timer å gjennomføre hvis du ikke setter deg fast noen plasser, så den blir man fort ferdig med, selv om man ikke rusher seg igjennom. Det mest holdbare i spillet er jo selvfølgelig Quickplay+, med alle utfordringene du har der, samt at man ikke trenger å ha det så overdrevent lett med hjelp av superkreftene som du blir tvunget til å bruke i Quest-mode. DragonForce-sanger er og blir morsomst når de faktisk er utfordrende. Som før har man også et MIDI-musikk studio der du kan komponere og spille inn dine egne sanger, samt dele dem på nettet, og tro meg, det er veldig kjekt siden alt av offisielt nedlastbart materiale er svindyrt. 15 kroner for en sang, når jeg kan få samme sangen med bedre notekart 5-9 kroner billigere på Rock Band? Nei takk!

Konklusjon

Guitar Hero: Warriors of Rock er alt i alt en verdig avslutning på de gammeldagse musikkspillene, med massevis av raske soloer, tunge riff og kompliserte rytmer. Og selv om det har sine helt klare mangler, er det ingen ting som burde hindre deg i å kjøpe det hvis du vil ha deg en utfordring på plastgitaren. Er du derimot en nykommer i serien kan det hende at du burde kjøpe Guitar Hero 5 først før du går over til Warriors of Rock, med tanke på hvor utfordrende dette spillet er. Og er du lei av vanlige musikkspill er det ikke mye nytt her for å dra deg tilbake.

+ Fin oppussning, svært bra låt-utvalg, bedre levetid enn i de fleste andre spillene i serien

- Dårlig vokalmotor, multiplayer og online kan ikke måle seg med de som er i Rock Band

Grafikk: 9/10: Med unntak av de litt stive animasjonene er dette helt klart et spill som ser flott og fargesprakende ut.

Lyd: 10/10: Helt klart det beste soundtracket i et Neversoft-utviklet Guitar Hero spill. Bort med Coldplay og Owl City, og inn med Arch Enemy og Black Sabbath!

Gameplay: 8/10: Vokalmotoren reagerer bare sånn halvveis, og notekartene varierer litt i kvalitet. Utenom det virker alt som det skal.

Multiplayer: 8/10: Man har ikke helt den samme følelsen av samarbeid som i hovedkonkurrentens spill, samt at online-delen fortsatt er dårlig oppsatt. Men selv med disse feilene er det jo morsomt å sitte 4 gitarister mens man konkurrerer om hvem som treffer flest noter.

Holdbarhet: 9/10: Med rundt 90 sanger og massevis av utfordringer og noe gratis nedlastbart materiale kan man få et par morsomme uker foran seg.

Beste Øyeblikk: Når du mestrer de vanskeligste sangene, samt å komme seg opp i en svært høy online rank via stjerner du samler i Quickplay+.

Verste Øyeblikk: Når du prøver å synge favorittsangen din, men den forbannede mikrofonen bare oppfatter halvparten av tingene du synger.

For en versjon av denne anmeldelsen med alternativ layout, sjekk ut http://deadplayersspillanmeldelser.blogg.no/1286743890_anmeldel

se_guitar_her.html