Assassin's Creed II

Assassin's Creed 2 var et spill jeg hadde store forhåpninger til, etter den fantastiske atmosfæren og friheten i eneren, men spillet er ikke som det skulle ha vært. Ubisoft var veldig nærme med å treffe blink i det første Assassin's Creed spillet (AC), men den flotte atmosfæren, og godt utbygd by. Denne gangen har de kommet med en rekke nye ting, men atmosfæren i spillet kan langt ifra matche den utrolige atmosfæren i eneren.

I AC 2 får men se igjen Desmond Miles, en vanlig mann som jobbet som bartender før han i 1'neren ble sugd inn i dette vidunderlige, men farlige, eventyret. Han blir sendt inn tidsmaskin, eller rettere sagt, en maskin som ser minner via DNA et hans. Så han kan se hva som skjedde med forfedrene hans. Men forskerne har andre hensikter en det de sier. Jeg vil ikke spoile 1'neren for dere, så forteller ikke mer. Nå har du og en forskerdame flyktet vekk fra laboritoriumet, og funnet dere en tilholdsplass, og sammen med en gjeng andre glupe mennesker, greier dere å lage en ny tidsmaskin. Og reiser tilbake til fortida. Som en ny kar, Ezio Autidora da Firenze. En sprek ung adelsmann, med peiling på både å terge menn, og elske damer. Han var en liten hjerteknuser. Helt til brødrene og faren hans blir hengt da han tilfeldigvis var av gårde på bytur.

Større variasjon en i forgjengeren

Som navnet tilsier, handler dette spillet om snikmording, og her har ikke spillet endret seg det grann. Selv om det er en del mye våpen, er det omtrent aldri sniking i spillet, noe som kunne gjort det enormt mye bedre. Man har ikke engang sjansen til å huke seg ned. Oppdragene er ofte engasjerende, og det er noen overraskende og morsomme uvanlige øyeblikk her, som spillere ikke kommer til å glemme med det første. Et eksempel er da man bruker flyvemaskinen til Leonardo Davinci.

Heldigvis er det litt mer variert enn eneren, og enda flere spennende gjennomsekvenser. Og en hel haug av småirriterende minioppdrag som du kan kose deg med, eller bli helt forbanna på når du har blitt ferdig med hovedhistorien.
Leonardo Davinci er på en måte en av "mentorene" dine i spillet, og gir deg forskjellige oppdrag, og oppgraderer våpen, og tyder mystiske skriftruller som du finner.

Innholdsrikt og vakkert, men med en skuffende atmosfære

Men atmosfæren i spillet er ikke bra. I 1'neren er stedene så atmosfærige at du kunne føle støvet klø i nesa og øyne. Dette er 2'erens største minus. Atmosfæren er borte.
Klart, byen er mye mer innholdsrik, og med flere animasjoner, og mer forskjell på hver innbyggere. Folk står å fisker, eller det står en gjeng og snakker sammen. Folk skikker forundret på deg, og mumler når de ser deg klatre opp loddrette vegger. De spør hverandre også hvis du er ettersøkt, om de kanskje har sett deg før, eller visker til en annen "Isnt that the guy who is wanted? Should i tell it to the guards?", det bygger opp atmosfæren til spillet. En annen flott ting er at etter hvert i spillet blir folk mer vennlig mot deg, og av og til kan du høre folk som håper at du kommer til dem, og dreper keiseren, eller hvem det nå skulle være. Men selve atmosfæren er skuffende være en fra 1'neren, det var det som gjorde 1'neren til et stort eventyr for meg.

Grafikken er i alle fall veldig fin, bra skygger, og ganske så realistiske soloppganger/solnedganger.
Skyggelegningen er ofte virkelig bra, men forskjellen på skygger og sollys er dessverre ikke så stor. Byen er mer detaljert en i eneren, og man kan kjøpe diverse ting i butikker rundt om kring. Mennesker og ansiktsanimasjoner ser kanskje ikke så bra ut, men resten er enestående. Byene er også tydeligvis mye større, men med mindre skogområder, og det er en del usynlige vegger som gjør at man ikke kan gå inn i skoger, eller at hesten kan hoppe over en stein det burde kunne hoppe over.

Når det til "parkouringen" (Altså klatringa og akrobatikken) er den bedre utvikla, med flere animasjoner, og spennstigere bevegelser. Ezio er også sprekere enn selv Altair, og kan klatre opp vegger mye fortere en hovedpersonen i eneren.

Engasjerende kampsystem

Kampsystemet er også videre utviklet, med muligheten til å ta våpen fra fienden. Og det er enda flere forskjellige fiender med forskjellige egenskaper. Noen raske, noen midt imellom noen vanlige, og noen tungt beskyttet. Med flere bevegelser, og større lager av våpen, kan dette gjøre det til både mer engasjerende og utfordrende slåsskamper. For kampene er tydeligvis mye vanskeligere en i eneren, og man trenger god konsentrasjon for å greie en slåsskamp uten å miste et eneste liv.

Det er faktisk mye flere lyder en i eneren, med mer musikk, og flere knasende og klirrende lyder rundt om kring. Folk kommer med utrop til deg når du farer forbi, og har ofte en eller annen kommentar til deg. Alle våpnene har forskjelige lyder, noe som gir enda mer innlevelse.

Dette spillet er bra, med en rekke flere "egenskaper" en eneren, men med verre atmosfære. Men med et forbredret kampsystem, og mer varierende oppdrag, kan dette få en person som ikke likte eneren, til å digge dette spillet. Selv ble jeg ganske skuffe. Åtteren jeg gir er ganske svak, men er verdt karakteren.

Pluss: Større og mer detaljert by. Fiffige animasjoner og forbedret kampsystem. Og enda mer varierte oppdrag.

Minus: Mye dårligere atmosfære, ikke så altfor langt. Ingen multiplayer.

Grafikk: 8/10
Gameplay: 7/10
Atmosfære: 7/10
Variasjon: 8/10
Historie: 7/10
Underholding: 9/10