Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Ratchet: Gladiator

Skrevet av: iRavi   2010-09-17

Ratchet & Clank har siden sin debut i 2002 vært mange barns helter. Spillet var ikke noe særlig nyskapende, det var masse skyting og enda mer skyting, men det var faktisk skytingen som var det spektakulære!

De tre første spillene i serien er uten tvil oppe på min topp 15-liste over spill, og jeg har spilt mange spill opp i gjennom årene. Hvorfor har spillene fortjent plassen sin? Jo, Insomniac tok oss med på gøyale og samtidig dramatiske romeventyr fortalt på en skummelt genial måte. Spillene hadde morsomme karakterer og personer i alle aldre fikk seg en latter. Det var fram til Ratchet: Gladiator fant fram i butikkhyllene.

Uinspirert historie

Noe av det første man la merke til ved Ratchet: Gladiator, skjedde allerede før man fikk satt det inn i spillkonsollen. De erfarne utviklerne hadde nemlig skiftet tittel og kuttet ut Clank. Hva var dette for noe? Det fikk meg til å undre. Alt var ikke slik det skulle være. Noe i hodet mitt fortalte meg at det var galt. Hva skulle Ratchet & Clank bli uten Clank? Så gjensto det bare å få tatt en titt på spillet.

Ratchet og Clank befinner seg på et enormt romskip ved navn "Starship Phoenix". Der kommer to muskelfylte (om jeg er tillatt å si det) roboter og kidnapper begge to. Kort etter befinner de seg på romstasjonen Dreadzone.
Ratchet og Clank blir da tvunget av en vemmelig hai-lignende herre, Gleeman Voxs, med en nokså stygg liten bart til å bli med i hans TV-program. Programmets hensikt er ganske så enkel.Det er en sport der gladiatorer kjemper med noe helt annet enn skjold og sverd, i håp om å overleve.


Plattformhopping

I Ratchet: Gladiator gir Insomniac slipp på alt det som gjorde de tidligere spillene så uforglemmelige. I tidligere versjoner av R&C har vi blitt servert forskjellige minispill som gjorde spillene mer varierte og hjalp godt på når det gjaldt helhetsfølelsen på spillene. Så hvorfor ikke basere hele Ratchet: Gladiator på disse minispillene som funket så godt? Det var den avgjørelsen som utviklerne valgte å ta, en avgjørelse som de godt kunne vært for uten.

Uten pause blir man slynget inn i kamp etter kamp med endeløs skyting uten noen form for variasjon. Her er det bare skyting og knusing som gjelder. Jeg skal innrømme at det var ikke så verst med skyting i forgjengerne, men i disse spillene var det også andre elementer med.
Med variasjon og en god og fengende historie ble de andre spillene mine, og mange andres; største spillminner.

Midt i all den kaotiske og ofte irriterende skytingen finner man fortsatt noe som er under en viss underholdningsverdi.


Plattformhoppingen

Det er ingenting som er så godt som det å mestre et skikkelig stykke med plattformhopping. Her har Insomniac innfridd, men på langt på nær slik det ble gjort før. Der det før var kreative og gode miljøer man brynet hjernen sin på, er det nå bare plattformer laget av metall. Dette gjør at selv den ellers morsomme hoppingen fra det ene objektet til det andre blir ekstremt ensformig og på langt nær så morsomt som før.


Treffer nesten spikeren på hodet

Det er fortsatt en ting som Insomniac hadde i ermet. Våpen!
De forskjellige og nokså absurde våpnene har alltid vært en sentral og viktig del i R&C-universet. De er med på å løfte spillet opp til nye høyder, men kan fortsatt ikke redde det fra å bli det verste spillet i den ellers forrykende spillserien.
Utviklerne klarte fortsatt ikke å innfri på dette holdet, som de definitivt burde ha gjort.

Det Insomniac har gjort er ganske så enkelt. Og dumt. De har ingen morsomme våpen som til tider kan gi deg en god latter. I tillegg har de kuttet veldig ned på antallet og hvor varierte våpnene er. Det er over det hele elleve forskjellige våpen i spillet. Alle har sine egne funksjoner, men man merker at de ligner mistenkelig mye på våpnene fra de tre forrige spillene i serien.


Uinspirert design

Til å være laget under PlayStation 2's gullalder, så er ikke grafikken på sitt verste. Den er stilig og mange ganger begynner det å hakke midt under spillet, og dette ødelegger flyten i det som kunne ha sett veldig bra ut.
Dessverre er nivåene veldig uinspirerte og ser for det meste nesten klin lik ut og en blir etter en stund veldig lei av følelsen av å se det samme om, og om igjen.
Spillet er også altfor kort og for en vant spiller så er det intet problem å fullføre Ratchet: Gladiator på snaue seks timer. Egentlig så gjør det meg ikke noen verdens ting at det er så kort, for da slipper man å bli så utrolig lei av å spille til noe som ser forferdelig stygt ut.


En enorm skuffelse

Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle dere at hele anmeldelsen bare var en spøk, og at dette spillet faktisk er helt fantastisk. Men det kan jeg ikke, for det ville vært en løgn. Ratchet: Gladiator er fortsatt ikke et dårlig spill, men det mangler de store øyeblikkene, den morsomme og velfortalte historien og ikke minst så mangler spillet sjelen.

Spillet har nemlig ikke den sjelen som man finner i forgjengerne, og etterkommerne. De små, men fortsatt viktige detaljene er ikke på plass, den vidunderlige plattformhoppingen er tatt vekk og det man sitter igjen med er et forsøk på å bryte ut av gamle tradisjoner. Dessverre, så var det et veldig skuffende forsøk. Utviklerne tok seg forhåpentligvis en skikkelig ferie slik at de fikk samlet sammen nye ideer, og ikke minst for å finne ny inspirasjon.
Det kan man bekrefte at de gjorde, for etterfølgerne til Ratchet: Gladiator har nesten nådd gamle høyder.

Samlet karakter: 5.5/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10