Dragon Age: Origins

Skaperne av klassikeren Star Wars: Knights of the Old Republic er tilbake med et stort rollespill satt i et mørkt og voksent univers. Er dette et av BioWares mesterverk?

Tittel: Dragon Age: Origins
Format: Playstation 3 (testet), Xbox 360, PC
Utvikler: BioWare
Utgiver: Electronic Arts
Alder: 18

Av alle mulige sjangre innen spill, er det ingenting jeg elsker like mye som RPG (Role Playing Game), da offline singleplayer. Mitt favorittspill er The Elder Scrolls IV: Oblivion, og andre favoritter innen rollespill er Fallout 3, Pokemon spillene og Star Wars: Knights of the Old Republic av BioWare. Dette skiller seg ut med sitt trekkbaserte kampsystem og dype historie. Da utvikleren annonserte Dragon Age: Origins, med samme kampsystem og en voksen historie, ble jeg med en gang solgt. Det var et av de spillene jeg gledet meg mest til i 2009, og det er også derfor jeg kan si at Dragon Age: Origins er den største spillskuffelsen jeg har opplevd.

Dragon Age tar plass innen det fiktive landet Ferelden, et stort område som er befolket av mennesker, alver, dverger og mektige trollmenn. Fereldens største frykt er Blight, en tid hvor demoner trer frem fra undergrunnen og angriper hele verdenen, i et forsøk på å ta den over. Helt siden Fereldens opprinnelse har det vært fire Blights, og siden det har en gjeng med krigere som kaller seg The Grey Wardens gjort alt for å unngå en femte. Men under årtusenet "Dragon Age" invaderer demoner kalt Darkspawn igjen Ferelden, og putter landet nær ødeleggelse. På samme tid begynner borgerkrig å ta form, for å få bedre lederskap i Ferelden.

Her kommer du inn. Du lager din egen karakter, enten et menneske, en alv eller en dverg, og velger også mellom klassene "warrior", "mage" og "rogue", som hver har sine egenskaper. Og så tar du det mest fascinerende med handlingen: En bakgrunnshistorie. Du kan velge mellom totalt seks forskjellige slike for karakterene din, to for hver rase. Hvis du er dverg, som meg, kan du enten begynne Dragon Age som en mektig fyr innen den store byen innenfor fjellet som består utelukkende av dverger kalt Orzammar, eller som en fattig mann i samme by som skaffer seg penger via byens kriminale folk.

Etter at Duncan, en Grey Warden, oppdager ditt talent, blir du tatt med til Ostagar, hovedbasen deres. Du blir en av de grå beskytterne, men rekker ikke å gjøre så mye før hele klanen blir slaktet av Darkspawns etter at de blir forrådt av Loghain, en annen Warden som stikker av for å være en skurk. Du og Alistair, en ung Grey Warden som har en mørk fortid, de to eneste overlevende ved Ostagar, har som opprag i å forene Ferelden og sammen stoppe den femte Blight.

Historien er kanskje det eneste som gjør at jeg fortsetter spillingen i Dragon Age: Origins. Dette er en velskrevet, mørk og voksen affære som treffer alle de riktige notene. Du lurer alltid på hva som skjer videre, alle karakterene er spennende og har personlighet, og du knytter et bånd til dem, som man sjelden gjør ellers i spill. Du får et godt innblikk i Fereldens historie som går langt tilbake, og skaper en verden som virker overraskende levende. Når alt annet i Dragon Age feiler, er historien alltid der for å lure deg videre for å fortsette spillingen.

Da jeg etter masse backstory og dialog endelig fikk gå rundt på egenhånd, ble jeg smått skuffet. Jeg trodde det skulle være kamera ovenfra, slik at du så hodet til karakteren din, som i for eksempel Baldur's Gate: Dark Alliance. Det viste seg at det bare er PC spillere som får nyte dette, mens konsollversjonene må klare seg med standard tredjepersonskamera. Ikke bra. Heldigvis funker kameraet fint og jeg hadde ingen problemer sånn, men ble litt skuffet over dette. Det viste seg at det er mye jeg forventet, som ble knust fort i min opplevelse av Dragon Age.

Spillet er temmelig lineært og følger en direkte rute hele tiden. Det er ingen mulighet til å utforske Ferelden skikkelig godt, noe som var en direkte skuffelse. Hvis jeg trekker frem The Elder Scrolls IV: Oblivion, så har du full mulighet til å utforske Cyrodiil akkurat som du vil. Gå gjennom gamle hulesystemer, og ruiner av en gang store fort. Hva du får servert i Dragon Age er et kart av Ferelden. Greit nok, tenkte jeg, mye å utforske. Vel, det viser seg at når du ikke gjør oppdrag, er du på kanten av kartet, i et sted kalt "Camp", et lite område hvor du kan snakke med teamet ditt, eller kjøpe nye ting. Når du skal gjøre oppdrag, velger du et av stedene på kartet, og etter en kort lastingstid, er du der du skal være, i et kjedelig sted hvor det bare er en mulig rute til suksess. Dette er et stort trekk for spillet, og gjør at du ikke kan bli kjent med Ferelden på samme måte som for eksempel The Capital Wasteland fra Fallout 3.

Spillet har i tillegg til hovedhistorien et utvalg av sideoppdrag, som du får på "Chanter's Board", rundt omkring i byer. På et "Chanter's Board" er det folk som trenger hjelp fra fremmede, og skriver det opp på dette, og gir en belønning. Her står det et lite sammendrag av hva du må gjøre, også kan du akseptere oppdraget eller ikke. Disse er på ikke på langt nær så underholdende som andre spill i sjangeren, men heller kjedelig og repeterende. Etter å ha tatt mange, gadd jeg rett og slett ikke å gjøre mer. Noe av det jeg savnet mest innenfor oppdrag var et skikkelig kompass, som viser hvor du skal gå for å gjøre oppdraget. I Dragon Age må du selv finne ut av hvor du skal gå, noe som kunne vært kult, men er ikke så kult likevel, fordi det er tidskrevende og finne det ut. En gang sløste jeg bort en time for å finne ut av hva i huleste jeg skulle gjøre.

Kampsystemet i Dragon Age: Origins er direkte dårlig, lite gjennomtenkt og repeterende. Det er igjen forskjell fra PC versjonen til konsollversjonene, så det er ikke mulig å stoppe tiden å velge angrep, som i Star Wars: Knights of the Old Repulic. Istedet hamrer du løs på fire av knappene på kontrolleren, en for vanlig angrep og de tre andre med jevne mellomrom for spesialangrep som blant annet sender motstanderen i bakken eller paralyserer dem. Hvis du bruker tryllestav kan du sende ut diverse trylleformler som ild, snø og mer. Det feteste er at du kan forvandle deg om til en bjørn eller en edderkopp og spille som det, med egne angrep. Kult nok. Men dette redder ikke kamp i Dragon Age til å være vanvittig kjedelig. Alle fiendene som kommer kan lett bli drept av noen få trykk på en tast. Ingen utfordring med kampsystemet, alt er klart her: Trykke, trykke, trykke, trykke. Kjedelig. La meg gå tilbake til The Elder Scrolls IV: Oblivion igjen. Du har bare en tast å angripe med, hvor du trykker den for vanlig angrep, og holder den inne for kraftig. Ettersom du blir bedre og bedre, lærer du nye angrep, som er morsomt å bruke og gir variasjon. Hver kamp føles annerledes også, siden hver type fiende har noe den andre ikke har. I Dragon Age føles det statisk og det er vanvittig repeterende. Ofte føler jeg at jeg ikke har noe kontroll heller over karakteren min, siden han ofte bare angriper som han selv vil, uten at jeg trykker på knappene. Hvorfor kunne det ikke bare vært likt på alle tre versjonene? Med Knights of the Old Republic vises det jo at slikt kampsystem funker på en vanlig kontroll, så BioWare hadde ingen grunn til å gjøre det sånn.

Du vandrer aldri rundt i Ferelden alene, siden du har mange folk med deg på reisen. I tillegg til deg selv kan du velge opptil tre partnere som slakter Darkspawns og demoner sammen med deg. Disse kan du når som helst spille selv med et enkelt knappetrykk. Dette gir deg en smak av hva de andre klassene er å spille som. Hvis du er en Warrior, kan du bytte om til en Mage og spille som det for en stund. Hver karakter har en åpenbar personlighet og det alltid morsomt å snakke med dem og finne ut mer av deres fortid. Noen av de mange fjesene du møter på din reise i Dragon Age er Alistair, en Grey Warden, Morrigan, en heks, Leliana, en tidligere prest, Oghren, en forfyllet dverg og Zevran, en elvisk leiemorder. Du har også et forhold med karakterene, altså at de kan like deg eller hate deg. Dette avgjøres via hvordan du snakker med dem, og om du hører på eventuelle tips de kan gi på et oppdrag. Hvis de ikke liker deg kan det gå så langt som at de forlater gruppen eller angriper deg. Hvis de liker deg godt, kan du til og med bygge opp en liten romanse. Med hvem som helst, samme av kjønn. Homofil, lesbisk, streit, alt er mulig. I kamp løper de bort til fienden og svinger sved, fyrer av med pil og bue eller bruker formler, og de er profesjonelle nok til å felle dem. Du kan endre oppførselen deres i kamp med taktikker, eller Tactics. Dette gjør at du enten kan gjøre dem aggresive, mer på beskyttelse også videre. Men dette krever så mye tid av deg til å lære deg det og det er så dypt at jeg ga blaffen. Det er ikke noe nødvendig heller, siden jeg nesten kjørte meg gjennom hele spillet uten å røre Tactics.

Det er dette som er en nøkkelsetning om Dragon Age: Det krever mye. Det er utrolig mye tektst du kan lese om Fereldens historie, legender, fiender, karakterer og områder. For mye. Det blir utrolig kjedelig, men det er selvfølgelig anbefalt å gjøre det. Bøker er spredd rundt omkring, og disse kan selvfølgelig plukkes opp og leses, men jeg fikk aldri den store lesegleden som jeg hadde når jeg fant eller kjøpte en flunkende ny bok i Oblivion. Manualen som følger med er tidenes tjukkeste, og det står at du må lese gjennom for å komme seg godt inn i det. Det krever for mye av deg. Du må sette deg inn i alt, du må forstå alt. Det tar tid å komme seg inn i det, og jeg gidder ikke å bruke mye av min tid på dette. I andre rollespill er det bare å plukke opp, ha en kort tutorial og du er klar. Det er dette jeg liker, ikke å konsentrere seg skikkelig, som om å øve til en skoleprøve. Men med en skoleprøve er alle timene med øving verdt det, noe det definitvt ikke er i Dragon Age.

Dragon Age har også en brutal vanskelighetsgrad mot slutten. Jeg liker at spill utfordrer deg, men vanskelighetsgrad av dette kaliberet er nådeløst. Fiender overalt, tåler plutselig mer, og all din desperate trykking hjelper ikke. Jeg har enda ikke fullført spillet skikkelig engang, på grunn av den forferdelig vanskelige sistebossen. Jeg elsker en god boss på et spill, som mange av kolossene i Shadow of the Colossus. Utfordende og fantastisk moro å spille. Du har noen gode bosser i Dragon Age, men de gikk litt over streken med den aller siste. Dette er så vanskelig som det går an å bli, og jeg kjempet aktivt mot den i flere timer i strekk, før jeg til slutt kastet kontrolleren i gulvet (helt sant), tok ut CD'en og kastet den i gulvet også. Jeg har ikke dårlig tålmodighet, men dette var bare sykt.
Dragon Age har også noen poengløse øyeblikk også, som jeg synes bare er der for å irritere. I spillet har du en mange timer lang sekvens i et lokale kalt "The Fade", som er et sted utenfor verdenen. The Fade får prisen får det lengste, mest frustrende området i et spill, og har så mange kryptiske gåter at hjernen min gikk helt i spinn. Det gir ingen mening til handlingen, det bare er det for å gjøre deg gal. Du kommer deg aldri videre her uten en god internettside som sier deg hva du skal gjøre. Enda et eksempel på Dragon Age sin vanskelighetsgrad, hvor BioWare forventer at du skal være meget smart.

Spillets fiender er også dumme som brød. De oppfører seg som de skulle vært uten hjerne, og gjør ikke noe annet enn å løpe frem til deg, og slå med våpenet. De beskytter seg ikke, de beveger seg ikke, det gjør ingenting en smart fiende ville gjort. I spill som Modern Warfare 2 er fiendene faktisk en trussel, tar bakhold, og popper ut og skyter deg. Omtrent alle spill som Dragon Age har bedre intelligens enn disse. De kunne gjort noe annet enn å bare hakke løs, eller hva?

Grafikken i Dragon Age er godkjent. De største områdene ser flotte ut, som Orzammar eller Fereldens hovedstad; Denerim. De er skapt på en troverdig måte, og det er fint å se på. Det er mange grafikkmonstre som topper Dragon Age med flere mil, som Uncharted 2: Among Thives og God of War III, men den holder seg god hele veien. Spillet lider også av mye tekniske problemer som frysning. Dette har skjedd på de verste tidspunktene, som når jeg nesten hadde beseiret sistebossen. Det er slike ting som gjør hele opplevelsen mye, mye verre. Karakteranimasjoner er ikke imponernde, men helt ok, og det er vel alt som kan sies om Dragon Age sin grafikk: Helt OK.
Musikken er veldig god, laget med orkester spesielt for spillet. Det kan gå fra rolig og stillestående til episke og godt lagde låter. Det er ikke fantastisk, men passer spillet og temaet godt og jeg liker det. Stemmene er også veldig gode. Det er mange stemmeskuespillere, og alle passer i rollene sine. Alistair høres nok best ut. Det er faktisk ikke så veldig mye annet å si her, bortsett fra å kommentere lyden føttene dine lager når de løper rundt på bakken, noe de gjør ofte. Det høres bra ut.

Spillet kommer til å ta veldig mye av din tid. Dragon Age er et langt spill. Jeg spilte tross alt i over 50 timer, før jeg til slutt ga opp. Så jeg holdt på en god stund. Men jeg kan ikke si at det var femti gode timer, for det var det så absolutt ikke. Dette var dårlige timer, som jeg brukte på ingenting. Jeg hadde en konstant tro på at det kunne ta seg opp, at det kunne bli bra til slutt, med et mål om å ikke gi opp. Men den sistebossen drepte meg, rett og slett. Det er ingen garanti for at alle bruker like mye tid på Dragon Age, siden dette virkelig er et elsk/hat spill. Mye av tiden går på å prøve å forstå Tactics, lese en haug med tekst, og å virre rundt å lure på hva man egentlig skal gjøre og hvor man skal gå. Jeg kan trygt si at mye er dødtid.

Konklusjonen min er at Dragon Age er tidenes skuffelse. Det eneste som kan kvalifiseres som bra er den kjempegode historien, muligheten til å spille som alle på laget ditt og lyden. Ellers er alt et sammensurium av gode ideer som har gått rett vest. Dragon Age vil nok appelere til mange, men bare for virkelig harde fans. Det er vanskelig å overse alt det Dragon Age gjør så dårlig, og heller sette pris på det det gjør bra. Spillet kan ikke kalles et godt spill på noen måte, for det er det virkelig ikke. Jeg hadde nok satt pris på det mer hvis BioWare ikke hadde vært så idiotiske at de gjorde en hel del forskjeller fra PC til konsoll, som om de ville ødelegge for oss PS3 / Xbox folk. Med Dragon Age II på vei til mars 2011, har BioWare litt for mye å fikse, men hvis de jobber skikkelig og fikser alt det patetiske vi finner i Origins, kan det være en av de beste spilloppfølgerne noensinne. Men vi får vente å se. Det er ingen grunn til gi Dragon Age: Origins applaus, fordi det er et tidskrevende makkverk av et spill som bare har noen få gode punkter. Ellers er dette en tittel du kan hoppe over.

Grafikk: 5
Gameplay: 2
Lyd: 7
Holdbarhet: 5

PLUSS

Flott historie, Gode karakterer, muligheten til å spille som dem, god musikk, flinke stemmeskuespillere.

MINUS

Tåpelig kampsysem, store forskjeller mellom PC og konsoll, ikke noe mulighet til å utforske Ferelden, dumme fiender, for dypt, sinnsykt vanskelig sisteboss, poengløse sekvenser, mye dødtid, ikke noe kompass, fryseproblemer og opplevelsen er rett og slett veldig kjedelig.

4/10 - Langt fra det mesterverket jeg hadde i tankene.